«Svindelofre står uten rettssikkerhet»

Av Oda Karoline Nord-Varhaug Ånestad og Vilde Marstein, Jussbuss v/ husleie- og ID-svindelsgruppen

«Synne» åpner nettbanken sin, og ser at alle sparepengene hennes er borte og at lån er tatt opp i hennes navn. Hun ringer politiet og forteller at hun er utsatt for ID-tyveri, men de henlegger saken på grunn av kapasitetsmangel[1].

Synne blir derfor stående på bar bakke. Motparten hennes er banken - en profesjonell aktør med store ressurser, erfaring og juridisk kompetanse.

Dette er langt fra et sjeldent eller urealistisk scenario. Eksperter advarer stadig om at ID-tyveri er et økende samfunnsproblem, og politiet oppga i sin trusselvurdering av 2026 at det i 2025 ble anmeldt bedragerier som følge av identitetstyveri med et estimert tap på over to milliarder kroner i Norge[2].

Må ha rett på fri rettshjelp

Gjennom rettshjelpsloven kan man få gratis rettshjelp betalt av staten innenfor enkelte rettsområder dersom man tjener under visse inntektsgrenser.

Ordningen er ment å sikre borgerne grunnleggende rettssikkerhet når de har et rettshjelpsbehov som er av "stor personlig og velferdsmessig betydning[3]. Saker om ID-svindel faller derimot utenfor ordningen. Dette på tross av det særlige velferdsmessige behovet for rettshjelp i slike saker.

Jussbuss mener at ofre for ID-svindel må ha rett på fri rettshjelp.

Sakene komplekse

Å bli utsatt for ID-svindel kan ha alvorlige konsekvenser som strekker seg over lang tid. Slik svindel kan for eksempel innebære at lån blir tatt opp i offerets navn. Når innbetalingskrav deretter ikke blir betalt, settes det raskt i gang inndrivelsesprosesser. Dette kan føre til trekk i lønn og tvangssalg av bolig. Dette kan i verste fall medføre økonomisk ruin for både svindelofferet selv, samt for deres familie og barn[4].  

Videre er sakene både faktisk og rettslig komplekse. Selv erfarne advokater kan ha utfordringer med å få full oversikt, noe som gjør situasjonen særlig krevende for personer uten juridisk kompetanse. 

I tilegg er det et enormt misforhold i styrkeforholdet mellom svindelofferet og banken. Banken har utvilsomt større ressurser enn svindelofferet, og dermed bedre forutsetninger til å ivareta sine juridiske og økonomiske interesser. Å gi svindelofferet tilgang på fri rettshjelp vil dermed bidra til å jevne ut denne ubalansen og sikre at vedkommende får en reell mulighet til å ivareta rettighetene sine.

Finansavtaleloven

En del av begrunnelsen til at ID-svindel ikke ble tatt inn som prioritert saksområde, var en forventing om at den nye finansavtaleloven ville redusere behovet for juridisk bistand. Både erfaringer fra Jussbuss og andre rettshjelptiltak viser imidlertid at dette ikke har vært realiteten. Tvert imot ser vi at svindlerne raskt tilpasser seg, tar i bruk ny teknologi og finner nye måter å utnytte folks sårbarhet på[5]. Dette resulterer i flere  komplekse saker som krever juridisk kompetanse og tett oppfølging. 

I et stadig mer digitalisert samfunn, der BankID er en nødvendig forutsetning for å ta del i hverdagslivet, er ikke misbruk et unntak, men en risiko man må ta på alvor.  Jussbuss mener at staten må sørge for et sikkerhetsnett for de som blir utsatt for ID-svindel.  

Kildeliste:

Brataas, Ellen Bennin. «ID-svindel rammer kvinner hardest og oftest» (2022)

Aarøe, Anna og Rørvik, Tone Skaarseth. «Advarer: Nå er det økt svindelfare» (2025)

Politiet. «Politiets trusselvurdering 2026» (2026)

Johansen, Silje Kristine Noer, Omland, Lars Petter og Kjørven, Marte Eidsand. Sluttrapport for rettshjelpsprosjektet ID-juristen (2025)

Forbrukertilsynet. «Orientering til bankene – krav til bankenes tilbakeføring av forbrukers tap ved uautoriserte transaksjoner» (2022)

Lov: 1980 Lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (rettshjelpsloven)

[1] Ellen Bennin Brataas (2022)

[2] Politiet (2026) s. 35

[3] Rettshjelpsloven § 1 første ledd

[4] Johansen m.fl. (2025) s. 30

[5] Johansen m.fl. (2025) s. 28 og Aarøe og Rørvik (2025)