Roar Mikalsen

Debatt: – Høyeste­retts rus­reform er lapp­verk på makk­verk

– Dommen som nylig falt i Høyesterett, hvor straffefrafall ble utmålt for eget rusbruk, er ikke en rettsstat verdig, mener Roar Mikalsen.

Fredag, 29. april 2022 - 14:37

Dommen som nylig falt i Høyesterett, hvor straffefrafall ble utmålt for eget rusbruk, er ikke en rettsstat verdig. Den viktigste problemstillingen var om brukere må frifinnes fordi domfellelse vil krenke retten til privatliv, jf. Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, men spørsmålet ble feilbehandlet. I den grad et rettighetsbilde ble vurdert, var det ut ifra «lovgivers signal», og ingen menneskerettsanalyse fungerer slik.

For å vurdere om straff for bruk er i tråd med menneskerettigheter må en forholdsmessighetsanalyse gjøres. Retten må veie om straff for rusbruk er nødvendig i et moderne samfunn, eller om problemene som følger med illegale stoffene kan bøtes på med mindre inngripende midler. Dette er basis i en menneskerettsanalyse, men landets øverste domstol hoppet over det prinsipielle. Høyesterett viste heller til signalene fra lovgiver, og brukte politikernes magefølelse for å vurdere om det var greit å forskjellsbehandle bruk av alkohol og andre stoffer. 

Høyesteretts blindsone

En slik tilnærmelse gir ingen mening. For at straff skal begrunnes, må det være et legitimt formål, og det holder ikke å vise til «allmennprevensjon», «beskyttelsen av folkehelse», eller «grunnleggende verdier». Det er dette politikerne har gjort i 50 år, og høyesterett kan ikke uten videre legge til grunn at forbudet er egnet til å beskytte samfunnet eller brukere. Det er dette som er stridens kjerne.

Stadig flere, inkludert rusreformutvalget, hevder at forbudet ikke har redusert tilbud eller etterspørsel, men i stedet har påført samfunnet uheldige tilleggsomkostninger, som økt kriminalitet, stigmatisering, sykelighet, og dødelighet. Hvis dette er tilfellet, har forbudet et problem, og før høyesterett avgjør spørsmålet om legitimt formål, må det avklares om straff har sikret folkehelsen eller ytterligere redusert livskvalitet for alle involverte: Om kuren (forbudet) er verre enn sykdommen (narkotikabruken) er loven åpenbart ikke egnet til å forfølge et legitimt formål, men høyesterett hopper over det grunnleggende.

Heller enn å se om det finnes gode grunner for å straffe rusbrukere, tar høyesterett for gitt at gode grunner eksiterer og at det er opp til staten å straffe som den vil. Slik videreføres de fordommer som bygde narkotikaforbudet, og det er spesielt kritikkverdig at høyesterett vektlegger «lovgiversignalene ved reaksjonsfastsettelsen» når rusreformutvalget, i sin rapport, viser at offentlig panikk har vært førende. 

Det er en logisk sammenheng mellom dette fenomenet og menneskerettsbrudd. I den grad panikk har rådet, vil ikke prinsipper som selvbestemmelse, likhet, forholdsmessighet, og frihetspresumsjon være tilstrekkelig vektlagt, og samfunnet vil ha et overdimensjonert straffe- og kontrollapparat. Det er dette som er tilfellet i dag, men få vil innrømme det. Hadde høyesterett bygd analysen på menneskerettsprinsippene, ville avstanden mellom lov og rett og rett og galt vært opplagt nok, men eneste kompass er den politiske prosessen. 

Slik svikter høyesterett de forfulgte grupperingene. De har ventet i over 12 år på at staten skal gi dem en menneskerettsanalyse, og domstolene hadde en unik mulighet til å ta tak i rusreformens mangler.

De foreslåtte terskelverdiene er for eksempel ikke egnet til å motvirke vilkårlighet. Om brukere har 2, 10, eller 20 gram avgjør ikke på meningsfylt vis om de kan sykeliggjøres eller demoniseres, men fordi høyesterett forvrir loven om tilbud og etterspørsel til en offer- og overgriperkontekst, kan forbudstilhengerne fortsatt rose seg for innsatsen i krigen mot narkotika. De kan overlate et marked verdt utallige milliarder til kriminelle, og slik opprettholde en kilde til budsjetter, fullmakter, og selvfølelse, men ingen har vist at dette er god politikk.

Det er dette som må gjøres. Maktfordelingsprinsippet gjøres til skamme av høyesteretts dom som ikke klargjør forholdet mellom mål og middel, hvilket er essensielt i en menneskerettsanalyse, men viderefører offentlig panikk. Om retten til selvbestemmelse må vektlegges, gir det liten mening å bruke «spredningsfare» som begrunnelse for straffebudet, og rettens behandling av likhetsprinsippet er ikke bedre.

Likhetsprinsippet

Likhetsprinsippet fordrer at det er gode grunner for å forskjellsbehandle fra alkohol. Kultur alene er ikke godt nok, og om et regulert marked er bedre enn et kriminelt marked, som Tyskland, Malta og andre stater mener, er forbudet på tynn is. Ikke bare er det den samme loven om tilbud og etterspørsel involvert, uansett stoffer, men det er samme varierende brukermønstre, så hvorfor forskjellsbehandle? Hvorfor ikke overføre erkjennelsene fra alkoholpolitikken på resten av rusfeltet? Er det annet enn hyklersk dobbeltmoral som ligger til grunn for strafferammer opp til 21 år?

Høyesterett gir ingen svar. De forfulgte forblir uten et effektivt rettsmiddel, men det kommer flere saker som vil gi domstolene en mulighet til å rette opp den skade som er gjort, og hvor spørsmål som dette må besvares om domstolene skal ha troverdighet. Statens uttalte grunner for å kriminalisere bruk skal under lupen, for ingen er tjent med videreføring av offentlig panikk: Om det bare er jakten på syndebukker som opprettholder forfølgelsen på rusfeltet, stiller narkotikalovgivningen i samme konstitusjonelle lys som tidligere tiders vilkårlige forfølgelse, og nasjonens renselse avhenger et oppgjør med fortidens synder.

Ledige stillinger:

FEE-Påtale finans og spesiallov, Oslo politidistrikt
Søknadsfrist: 
27.05.2022
Universitetet Stavanger
Søknadsfrist: 
29.05.2022
Erfaren jurist, økonom eller revisior, juridisk avdeling i Skattedirektoratet
Søknadsfrist: 
06.06.2022
OsloMet - storbyuniversitetet
Søknadsfrist: 
12.06.2022