Kriminalisering – slutten på lønnstyveri?
I januar trådte den nye lønnstyveribestemmelsen i straffeloven i kraft. Dette innebar et viktig steg i retning av å bekjempe lønnstyveri, en form for kriminalitet vi ukentlig ser i vår saksbehandling i Jussbuss, skriver Gunhild Østensen Stangervåg.
Av Gunhild Østensen Stangervåg
Kriminalisering sender et sterkt signal til useriøse arbeidsgivere, som frem til nå har vurdert det som lite risikofylt og svært lønnsomt å bedrive lønnstyveri. Nå blir imidlertid straffeloven §§ 395 og 396 riset bak speilet for de som skaffer seg konkurransemessig fortrinn gjennom utnyttelse og tyveri fra arbeiderne.
Eller blir den i realiteten det? Useriøse arbeidsgivere må forbinde lønnstyveri med en reell risiko for straffansvar for at bestemmelsene skal ha en allmennpreventiv virkning. Det er denne oppdagelsesrisikoen som er styrende for en useriøs arbeidsgiver som ønsker å oppnå økonomisk vinning.[1] Oppdagelsesrisikoen forutsetter at straffeloven §§ 395 og 396 ikke blir sovende bestemmelser. Det blir derfor avgjørende at politi og påtalemyndighet har ressurser til å prioritere lønnstyveri. I sine høringsuttalelser til bestemmelsen om lønnstyveri peker ØKOKRIM og Riksadvokaten på at det allerede fantes straffebestemmelser som rammet enkelte tilfeller av lønnstyveri. Det egentlige problemet var manglende kapasitet i politiet til å etterforske lønnstyveri da dette ofte er ressurskrevende saker.[2] Det er all grunn til å tro at kapasitetsmangel i politiet også vil bli en stor hindring for anvendelsen av den nye lønnstyveribestemmelsen.
Selv om lønnstyveri nå er kriminalisert, er prosessen for å drive inn lønnen fortsatt lang og vond. Kriminalisering gjør ikke noe med de økonomiske problemene som oppstår når lønn uteblir. Her er man henvist til å benytte privatrettslige virkemidler. Men som departementet fremhever i forarbeidene til den nye lønnstyveribestemmelsen er det ikke alle som makter å drive inn et lønnskrav i det privatrettslige sporet: “Maktubalanse og mangel på ressurser hos mange av dem som rammes, gjør det videre mindre sannsynlig at disse forholdene følges opp med privatrettslige virkemidler.” [3] Samtidig peker ØKOKRIM og Riksadvokaten på kapasitetsmangel som det egentlige problemet i forbindelse med straffeforfølgning av lønnstyveri.
Hvis lønnstyveri hverken forfølges effektivt i det privatrettslige eller det strafferettslige sporet – hvilken beskyttelse har egentlig ofrene for lønnstyveri da?
Vi kan ikke belage oss på at en allmennpreventiv virkning av kriminalisering skal skremme de useriøse arbeidsgiverne fra å begå lønnstyveri, eller at politi og påtalemyndighet har ressurser til å løse de store utfordringene som finnes. Det må også andre virkemidler til, og disse må være egnet til å verne arbeidstakerne. Tiden er overmoden for å forenkle lønnsinndrivelsesprosessen slik at arbeidstakere kan få inntektssikring og et vern mot lønnstyveri som er effektivt. Inntil dette er gjort vil de fortsatt stå med lua i handa, og uten penger til å betale husleia når arbeidsgiver velger å ikke utbetale lønn de har krav på.
[1] Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter (NTAES), Arbeidslivskriminalitet. Situasjonsbeskrivelse 2020
s. 7 og 8
[2] Høringssvar fra ØKOKRIM og Høringssvar fra Riksadvokaten til høring om straffansvar for lønnstyveri og økt strafferamme ved brudd på bestemmelser i arbeidsmiljøloven mv og innføring av krav om at lønn skal betales via bank, samt Prop. 153 L (2020-2021) s. 22
[3] Prop. 153 L (2020-2021) s. 22
