Forvaringsstraff for barn - i Barnekonvensjonens gråsone?
Den 20. november hvert år markeres FNs internasjonale barnedag. Markeringens formål er å gjøre barn over hele verden bevisste på hvilke rettigheter de har. Jussgruppen Wayback ønsker i den forbindelse å rette fokus mot forvaringsdømte barn, skriver Victoria Westrum og Maria Farsund Ulltang.
Av Victoria Westrum og Maria Farsund Ulltang, rådgivere i Jussgruppen Wayback
Et kriminalpolitisk mål er å begrense fengselsstraff for barn nettopp fordi dette ikke anses formålstjenlig. Likevel har flere barn blitt idømt forvaringsdom de siste årene.
Forvaring er tidsubestemt frihetsberøvelse, og den mest tyngende straffereaksjonen i norsk rett. Til tross for barns særlige vern etter Barnekonvensjonen artikkel 37 og Grunnloven § 104, kan barn idømmes forvaringsstraff. Det kan stilles spørsmål om bruk av forvaring for barn er en straffereaksjon som Barnekonvensjonen tillater.
Konvensjonens artikkel 37 bokstav a forbyr livstidsstraff for barn, og en tidsubestemt reaksjon kan anses å grense mot dette.
Et skjæringspunkt i norsk rett
I 2012 ble det foretatt endringer i Straffeloven § 40 som regulerer forvaring. Til tross for at lovutvalget ønsket å fjerne adgangen til å idømme barn forvaringsstraff, ble ikke dette utfallet.
Etter Straffeloven § 40 kan ikke barn dømmes til forvaring, med mindre det foreligger «helt ekstraordinære omstendigheter». Terskelen for å dømme barn til forvaring er dermed svært høy. Selv med denne snevre unntaksregelen ble et barn i 2015 dømt til forvaring, for aller første gang i Norge.
I dag soner fire barn tidsubestemte straffer i norske fengsler.
En uegnet Kriminalomsorg?
Forvaringsstraff for barn har blitt anvendt i tilfeller hvor det er tale om svært grove lovbrudd. Barna som har begått disse lovbruddene har ofte sammensatte problemer som krever tilstrekkelig god hjelp. Det må dermed stilles spørsmål ved om Kriminalomsorgen er rette institusjon for denne gruppen. Særlig sett i lys av at de skal være der på ubestemt tid - og potensielt livet ut.
Disse barna tilbringer de viktigste årene i sine liv på en lukket institusjon. Den offentlige etat som har ansvaret for dem, har vært gjenstand for omfattende kritikk. Som følge av store budsjettkutt, strever Kriminalomsorgen med å tilby de innsatte tilstrekkelige tilbud under soningen.
Vi stiller oss derfor kritiske til om Kriminalomsorgen er i stand til å gi disse barna tilstrekkelig hjelp.
I anledning FNs internasjonale barnedag vil vi i lys av disse betenkelighetene rette oppmerksomhet mot utviklingen som har skjedd i Norge siden første barn ble idømt forvaringsdom i 2015. Konvensjonen stiller strenge krav for straff mot barn, blant annet skal frihetsberøvelse bare benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Videre skal ethvert barn som er berøvet friheten behandles med respekt for menneskets iboende verdighet og på en måte som tar hensyn til barnets behov.
Er Kriminalomsorgen godt nok rustet for dette ansvaret?
