Når skal vi få likhet for loven?
Inntektsgrensen for å få fri rettshjelp er 246 000 kroner i året. Det er vanskelig nok å leve av en slik inntekt. Bistand fra advokat har man i hvert fall ikke råd til, skriver Anders Schrøder Amundsen.
Staten mener at de som tjener over 246 000 kroner i året har råd til egen advokat. Denne satsen har ikke blitt prisregulert siden 2008: Resultater er at andelen nordmenn som kvalifiserer til å motta fri rettshjelp, er halvert siden 2003. Det sier seg selv at denne satsen er altfor lav.
Tilgang til advokat, rettslige råd og konfliktløsning, i og utenfor domstolene, skal være for alle, ikke kun næringslivet eller borgere med god råd. Når vanlige folk ikke har råd til advokat eller annen juridisk bistand, er loven i realiteten ikke lik for alle.
Likhet for loven krever endring
Mens staten tar ansvar for borgernes liv og helse, uavhengig av inntektsgrense, er innbyggerne i stor grad overlatt til seg selv når det gjelder rettssikkerhet. Mangel på veiledning og rettshjelp kan få svært alvorlige utslag, for samfunnet og ikke minst for enkeltmennesket. Alle må ha lik tilgang til rettslige råd og juridisk bistand, uavhengig av egen økonomiske situasjon.
Dersom du som borger blir utsatt for usaklig forskjellsbehandling, uriktig lovanvendelse eller lignende fra statlige myndigheter, bør du være velstående. Man kan spørre seg hvorfor ikke rett til fri rettshjelp er høyere på den politiske dagsorden. Svaret kan trolig være at den som ikke har råd til advokat, neppe heller har råd til et PR-byrå.
Forvaltningen har en veiledningsplikt overfor innbyggerne. Men når 45 % av kommunene ikke har jurist, kan innbyggerne vanskelig vite om vedtakene kommunen fatter er korrekte, i hvert fall i disse kommunene.
Kompliserte regler krever veiledning
I dag finnes det 806 gjeldende lover, 3454 gjeldende sentrale forskrifter og 9728 lokale forskrifter. I tillegg er Norge bundet av avtaler de nasjonale reglene må tolkes i lys av.
EØS-skandalen er et godt eksempel på det siste. Det faktum at få av rettsstatens aktører oppdaget problemet før det hadde gått mange år, understreker kompleksiteten i lovverket. Vel ropte jurister i NAV varsko på et tidlig stadium, men ble ikke hørt.
Da må aktørene styrkes, slik at de får tid til å sette seg inn i problemstillingene på en ordentlig måte. Men når forsvareren i straffesaken kun har noen timer til forberedelse, dommeren er presset på tid og aktoren i tillegg er overarbeidet, blir resultatet deretter.
Likhet for loven må være en selvfølge i et demokrati. Å tro at samfunnet i lengden tjener på urett er i beste fall naivt. Dersom vi vil ha likhet for loven, må grensen for rett til fri rettshjelp økes slik at også vanlige folk har råd til advokat.
