– Informasjon om Nobel og prisens idé blir møtt med mangel på interesse eller direkte fiendtlighet

Under diskusjonen om ny Nobelkomité i desember forkastet Stortinget – mot to stemmer – et forslag om å gjøre støtte til Nobels intensjon om samarbeid og nedrustning til vilkår for valgbarhet. Dette burde alle i Stortinget ha støttet, men 98,7 % stemte mot.

Informasjon om Nobel og prisens idé er viktig for å kunne utføre mandatet fra Nobel forsvarlig. I stedet blir den møtt med mangel på interesse eller direkte fiendtlighet i hele det offisielle Norge. 

Jeg har prøvd å forstå hvorfor det skal være så vanskelig å få en diskusjon om Nobels formål og sikre at forvaltningen følger opp intensjonen med Nobels testament. Senest er det min bok nå i høst, «Medaljens bakside», som er møtt med rungende taushet, dette maktens middel når den ikke har legitime argumenter å anføre til sitt forsvar.

Standslojalitet

Faktum er at Stortinget i 1897 mer enn gjerne ville motta Nobels oppdrag, men allerede fire år før første prisutdeling besluttet man å se bort fra kjernepunktet i Nobels vei til fred, samarbeid om global nedrustning. Forvaltningen startet med et grovt lovbrudd, som ingen av de senere ansvarlige har ryddet opp i.   

Det har nå slått meg at en artikkel jeg publiserte om justismord i 2016 tok for seg hvordan standslojalitet kommer i veien for sannheten og hvordan ansvar forvris og fordamper i grupper. I Kvalitetskultur eller innbitt ufeilbarlighet i Juristen mai 2016, tok jeg som utgangspunkt en uro for at «rettsvesenet heller tildekker feil enn å lære av dem».

Jeg viste til artikler av Ole Krarup, juridisk professor i København, som i 1996 skrev at en serie av uriktige dommer påfallende ensartet hadde vist hvordan «… motvilje mot å erkjenne og rette tidligere begåtte feil, fører til katastrofale resultater. Å erkjenne feil hos andre er ingen sak. Sine egne innrømmer man derimot nødig; hvis «man» er en person med makt, politimann, aktor, dommer, er det meget vanskelig. Og hvis «man» ikke er en enkeltperson, men et helt system, hvis enkeltaktører er innbyrdes avhengige av hverandres reaksjoner og gjensidige forventninger, er det nærmest umulig.» 

Prestisje og synlighet

Nobelmaskineriet er et virkelig stort system, med hundre års historie å forsvare, og med Norges fremste ledere som aktører. Prisen blir i dag kalt «Norges viktigste varemerke» og er viktig for norsk prestisje og synlighet i verden. Norges fremste bedrifter er trukket inn som sponsorer. Det er blitt mye og mange som sperrer veien for at de fredspolitiske dissidentene Nobel ville støtte kan få det som er deres rett.

Det rasjonelle for de som får en sak om å rette opp et justismord på sitt bord ville være å si at det er fortid, ikke bruke tid og energi på å forsvare gamle mistak. Men det fungerer ikke slik. Feil er ifølge Krarup ikke bare pinlige, de er prinsippstridige. Justismord kan starte med små feil, men de øker på, «flere og flere beviser skal forvanskes og manipuleres for at resultatene skal passe. Det avgjørende i straffeprosessen blir ikke sannheten, men å jakte på argumenter for å forsvare tidligere feilforestillinger. En tilfeldig feil kan i prosessens løp eskalere til et forsettlig overgrep.»

I straffesaker oppfattes tiltaltes gjentatte nederlag ofte som bekreftelse for at dommen er riktig. Professor Krarup antar det kan være motsatt, at «systemene lukker sig rundt feilene som etterhvert forvandler sig til overgrep, og jo mer graverende de er, jo sterkere virker lukkemekanismene. Gang på gang opplever man at politifolk, aktorer, dommere og legdommere lukker øynene for selv åpenbare motsigelser.»

Det er enkelt å gjøre slutt på hundre års krenkelse av de legitime mottakere av fredsprisen, Nobelkomiteen trenger bare å komme med en klar formulering av Nobels intensjon med prisen. Det er dens fremste plikt, og det ville dessuten ha forenklet dens arbeid vesentlig, både med å velge rett mottaker og få formidlet prisens fredspolitiske idé. Ifølge min seneste tolkning er det sentrale å fremme Nobels fredsvisjon. 

Nobelkomiteens oppgave er ikke et byråkratisk fokus på person, å finne den beste blant de innkomne nominasjonene, men fredspolitisk, å fremme Nobels fredspolitiske idé og vise hva den kunne gjøre for verden. 

Prisens formål

I Nobel Peace Prize Watch har vi i ti år bidratt med å få nominert kandidater som vil tjene prisens formål. Siden så få kjenner prisens formål, og komiteen stadig nekter å veilede verden om hva som er dens oppgave, blir de aller fleste nominasjonene irrelevante. Og også dens eget arbeid.

I Nobelkomiteens arkiv fant jeg klare bevis for at diskusjonene aldri har handlet om Nobels fredsvisjon, i alle år har konsulentene som gir komiteen råd skrevet utredninger uten enhver verdi ut fra de vurderinger komiteen skulle foreta. Det gjelder dessverre også flere fremragende jurister som Frede Castberg, Ole Thorleif Røed og Torkel Opsahl. Det føles nok trygt for konsulentene at de arbeider i stillhet, men dagens konsulenter bør vite at deres bedømmelser kan bli en flekk på ettermælet om femti år. 

I det årlige brev om vår liste over kvalifiserte mottakere, har vi i 2021, påpekt at respekt for prisens idé vil bringe årets bunke ned fra cirka 350 til ti-femten reelle kandidater - nobelwill.org. Så snart verden får vite hva prisen skulle handle om vil den også kunne bli en stor kraft for forandring og for å realisere Nobels formål om å gjøre idealene om rettsstat og demokrati til virkelighet på det internasjonale plan.