Kvalitets­kultur eller innbitt ufeilbarlighet?

Alle begår vi feil, hele tiden. Små feil, store feil, i alle aldre og yrker, som enkeltpersoner, som institusjoner. Vi må gi rom for forståelse og tilgivelse og vi må innse at feil kan komme til nytte. De er råvare for forbedringer om man vet å bruke dem systematisk. Prestisje og ufeilbarlighet, derimot, avskjærer fra å gjøre seg nytte av feil.

Er rettsvesenet opptatt av å gjøre seg nytte av feil? Da Justisministeren nylig oppnevnte et utvalg som skal vurdere om påtalemyndigheten «har riktig kapasitet og kompetanse» ble intet sagt om uriktige dommer som tidssluk.

Trenger ikke rettsvesenet en kultur for kvalitetsutvikling med gode rutiner for kontinuerlig å samle inn, analysere og bruke erfaringer systematisk?

Det kan virke som en drøy påstand at rettsvesenet heller tildekker feil enn å lære av dem. Men hva skjedde i Liland-saken, Fritz Moen, Tveiten-saken? Riksadvokat og statsadvokater kjempet innbitt mot gjenopptakelse. De brukte enorme ressurser lenge etter at de burde ha kommet i stor tvil om dommen var riktig – lenge etter at det var blitt deres embetsplikt å sørge for gjenopptakelse og omgjøring.

Motvilje

En svikt i rettsvesenets forhold til feil, er både bekreftet og plausibelt forklart av Ole Krarup, juridisk professor i København. Han skrev i 1996 at en serie av saker påfallende ensartet hadde vist hvordan «… motvilje mot å erkjenne og rette tidligere begåtte feil, fører til katastrofale resultater. Å erkjenne feil hos andre er ingen sak. Sine egne innrømmer man derimot nødig; hvis «man» er en person med makt, politimann, aktor, dommer, er det meget vanskelig. Og hvis «man» ikke er en enkeltperson, men et helt system, hvis enkeltaktører er innbyrdes avhengige av hverandres reaksjoner og gjensidige forventninger, er det nærmest umulig.»

Feil er ikke bare pinlige, ifølge Krarup er de prinsippstridige. Det som starter som små feil øker på, «flere og flere beviser skal forvanskes og manipuleres for at resultatene skal passe. Det avgjørende i straffeprosessen blir ikke sannheten, men jakten på en bekreftelse av myndighetenes tidligere forestillinger om skyld. Selv om de opprinnelige feil er innlysende for enhver utenforstående, har de brent seg fast som fordommer hos myndighetene. Det som opprinnelig var en tilfeldig feil kan i prosessens løp eskalere til et forsettlig overgrep.»

Sluker tid og ressurser

I saker hvor tiltalte har lidd nederlag igjen og igjen er det mange som mener at de mange avgjørelser viser at dommen er riktig. Men, kanskje er det motsatt.

Professor Krarup mener at «systemene lukker sig rundt feilene som etterhvert forvandler sig til overgrep, og jo mer graverende de er, jo sterkere virker lukkemekanismene. Gang på gang opplever man at politifolk, aktorer, dommere og legdommere lukker øynene for selv åpenbare motsigelser.»

Og jo mer graverende overgrepene er, jo sikrere er det at vi får endeløse strider om gjenopptakelse som sluker tid og ressurser. I en slik grad at det får en side til finansministerens kamp for å sikre at skattepengene kommer fellesskapet til gode.

Når tjenestemenn tildekker gamle feil er det misbruk, egentlig et underslag, av ressurser som skulle gått til vern mot kriminalitet.

Har vi så et læringsvillig rettsvesen? Vi har i det seneste tiåret fått flere bøker om påtalemyndigheten, domstolene og Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, og det er arrangert faglige seminarer og debattmøter om feil og svikt i metodene for bevisvurdering. Etatene har i liten grad vært tilstede og deltatt i debattene.

Kommisjonen

Behovet for å bedre juristenes kompetansevar tema da Kåre Willoch i en artikkel fra 2004 satte «alvorlige spørsmålstegn ved juristers utdannelse og dømmekraft.» Rettsapparatet hadde i flere saker ansett krybbedødstilfelle i samme familie som helt usannsynlig, de hadde i sak etter sak sett bort fra arvelige faktorer som en mye mer nærliggende forklaring enn en sterkt utbredt trang til å myrde egne barn.

Da Stortinget i 2003 opprettet Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker forutsatte de folkevalgte en etterkontroll etter noen år for å studere hvor godt den nye ordningen fungerte. De folkevalgte skjønte at erfaringer er til for å brukes, men i praksis ble etterkontrollen, da den endelig kom, et nokså halvhjertet pliktløp.

Man må kunne undres om gruppen, ledet av professor Ulf Stridbeck, mer så det som sin oppgave å bekrefte at alt var i orden enn å avdekke feil. De omstridte avgjørelsene fra kommisjonen ble ikke drøftet grundig nok i gruppens rapport. Det var publisert en rekke fagartikler om kommisjonen, i både presse og fagpresse. Kritikken i disse artiklene, skrevet av fagfolk med erfaring og innsikt, burde selvsagt ha fått en sentral plass, som flying start til en god og nyttig rapport om erfaringene. I stedet ble de tiet i hjel.

I 2008 var det Justisministeren selv som ble tilbudt ny innsikt. Hele 267 ledende kapasiteter innen naturvitenskap sendte et brev om faren for feil og misforståelser i møtet mellom jus på den ene siden og medisin og naturvitenskap på den annen. Brevet omhandlet «effektivitet og ressursbruk for påtalemyndigheten og systemet som helhet» – altså selve kjernen i hva det nye utvalget skal se på. Brevet ledet ikke til noe.

Ufeilbarlighetskamp

Tiden må nå være inne for å ta på alvor det tilbudet om å bidra som fagfolkene ga i 2008. Feil er oftest tilgivelige, uvilje mot å rette dem er mye alvorligere.

Om folk får erfare at svære myndighetsovergrep kan ramme alle, og at man er fullstendig vergeløs, står tilliten i fare.

Det nye utvalget, ledet av Tor Langbach, har all grunn til å tenke nøye over om Krarup kan ha rett i at rettsvesenet er ridd av en ufeilbarlighetskamp som sperrer for normal feilretting og en moderne, lærende bedriftskultur. Dette er trolig det beste bidrag utvalget kan gi til vesentlig bedre kapasitet, kompetanse – og rettssikkerhet.