«Forslaget om å etablere en uavhengig klageinstans kommer sent, men godt»

Tilsynsutvalget for dommere behandler klager på dommere. Dersom en dommer har overtrådt etiske retningslinjer for god dommeradferd, kan dommeren ilegges kritikk aller advarsel som disiplinærreak­sjon. Utvalget som har fem medlemmer, har en naturlig plass i rettssystemet. Før opp­starten i 2002 var det ikke noen formalisert klageadgang. Riktignok kunne en dommer innklages til Justisdeparte­mentet, men en slik klage førte praktisk talt aldri fram.

Min interesse for den rettssikkerhetsmessige siden av utvalget virksomhet ble vakt etter at jeg i en klagesak fikk kritikk av utvalget for uttalelser i tilsvaret hvor det i klagen var blitt fremsatt en rekke beskyldninger.

Vedtaket føltes urettferdig og ble tenkt påklaget. Men det var frustrerende å oppdage at det, i motsetning til for andre profesjonsgrupper, ikke fantes noen klageadgang.

Det var også frustrerende at det ikke var noen reell adgang til å prøve vedtaket for domstolene. Det samme gjaldt at utvalget uten begrunnelse avslo en begjæring om omgjøring av vedtaket. Derimot var det ikke frustrerende at Sivil­ombudsmannen ikke ville behandle avslaget. For Sivilombuds­mannen har andre gjøremål ennå reparerte mangel på rettssikkerhet i tilsynsutvalget.

Les også Gamst kommentar fra januar 2020: «Tilsynsutvalget for dommere - et rettssikkerhets­problem»

Domstolkommisjonens forslag

Domstolkommisjonen har i NOU 2020:11 foreslått endringer i organiseringen av klagebehandlingen mot dommere. Noen forslag er gledelige og egentlig nokså selvsagte, slik som at vedtak av utvalget skal kunne påklages og at det skal være reell adgang til domstolkontroll. Dette er virkemidler som opplagt vil bedre rettssikkerheten.

Likevel savner jeg en nærmere vurdering av saksbehandlingen for sekretariatet og om avholdelse av rettsmøter, begge elementer i opplysning av saken.

Klageadgang og domstolkontroll

Forslaget om å etablere en uavhengig klageinstans kommer sent, men godt. Kaster man et blikk rundt på klageordninger som gjelder andre profesjoner, eksempelvis leger, advokater og psykologer, har slike ordninger der eksistert i flere tiår. Opprinnelig begrunnelsen for at det ikke skulle være adgang til å påklage Tilsynsutvalgets vedtak, er gjengitt i NOU-en pkt. 13.6 og lyder «hensynet til Tilsynsutvalgets uavhengighet (... ) tilsier at det ikke etableres en administrativ klageadgang».

Begrunnelsen virker nærmest komisk, og heldigvis er dette argumentet nå forlatt. Det tilsier at vedtak skal kunne påklages, noe som ut fra et rettssikkerhetssynspunkt vel må anses selvsagt.

Særdeles positivt er forslaget om å fjerne de materielle skrankene for domstolkontroll. De begrensninger som nå gjelder, er så vidtgående at adgangen til å prøve vedtak for domstolene er illusorisk. Kun dersom vedtaket er direkte ulovlig kan det prøves. I den sammenheng er det interessant å merke seg at Den Norske Dommerforenings etikkutvalg har konkludert med at en klageadgang ikke følger av internasjonale forpliktelser grunnet adgangen til å bringe tilsynsvedtak inn for domstolene.

Uttalelsen kan vitne om at etikkutvalget ikke har hatt en helt heldig dag på jobben. For det foreligger i dag ingen reell adgang, kun formell, til domstolkontroll. I hele Tilsynsutvalgets periode, fra 2002 til nå, foreligger det kun ett tilfelle hvor en dommer har anlagt overprøvingssak. Det skjedde for noen år siden ved Oslo tingrett, men søksmålet ble trukket. Det foreligger således ingen avgjørelser av en norsk domstol hvor en dommer har brakt inn saken.

Å henvise til gjeldene søksmålsadgang fremstår som en skivebom. Domstolkommisjonens har heldigvis satt rettssikkerheten i høysetet og foreslår at domstolene skal ha full overprøvingsadgang, og det innebærer at domstolskontrollen blir reell.

Saksbehandlingen i sekretariatet

Domstolkommisjonen kommenterer ikke saksbehandlingen i sekretariat, noe som savnes. For den forutgående saksbehandlingen før utvalget skal ta stilling til saken, er uheldig.

Det som skjer, er at kun klagen blir sendt andre aktører i rettsprosessen, typisk i en forutgående rettssak, til uttalelse. Disse blir altså kun meddelt den ene partens syn, og det er uheldig av kontradiksjonsmessige grunner. Uttalelser fra disse aktører kan derfor bli farget av det ufullstendige høringsgrunnlagt, særlig gjelder det hvor tiden har gått og aktørene mangler god oversikt over saken.

En parallell til presseetikken om samtidig imøtegåelsesrett, dvs. at begge parter skal får uttale seg, illustrerer også det uheldige med ordningen som bevirker at saken kan bli mangelfullt opplyst. Andre aktører i rettsprosessen som skal uttale seg, burde ikke få et ufullstendig høringsgrunnlag.

Hensynet til sakens opplysning – rettsmøte

Tilsynsutvalget avgjør saker utelukkende på grunnlag av skriftlige fremstillinger. Riktignok kan en part be om å forklare seg muntlig, men det vil være opp til utvalget om det skal skje. Men et rettsmøte vil normalt ha stor betydning for opplysning av saken. I disse koronatider hvor videokonferanser har fått stor oppblomstring, vil kun skriftlig behandling fremstå som en heller dårlig løsning. Rettsmøte i form av videokonferanse bør bli hovedregel, men med adgang til å gjøre unntak i åpenbare saker.

Videokonferanse vil være godt egnet for utvalget til å stille spørsmål til partene om eventuelle uklare punkter. Dessuten vil det ha en verdi i seg selv at så vel partene som utvalget får et nærmere inntrykk av hverandre. Å avholde videokonferanse er en enkel sak og krever ikke teknisk komplisert utstyr. Partene kan fint delta fra sine pc-er. Domstolkommisjonen burde under synsvinkelen om sakens opplysning ha behandlet dette spørsmålet nærmere.

Tilsynsutvalgets sammensetning

Domstolkommisjonen er delt i et flertall og et mindretall i spørsmålet om utvalgets sammensetning. Flertallet mener dommere fortsatt skal være i mindretall, mens mindretallet mener antallet skal være likt, men med dobbeltstemme for lederen i tilfelle stemmelikhet. Begge forslag er godt begrunnet.

I dette bildet er det et tankekors at det ikke forekommer dissenser i utvalget. Noen mener at enstemmige vedtak viser at saker har blitt godt behandlet, mens andre heller til at dybdeforståelsen av saker i så tilfelle kan ha vært mangelfull. Jeg heller til det siste og viser til at det i selveste Høyesterett som har svært dyktige dommere, rett som det forekommer dissenser.

Dissenser er heller ikke uvanlig i andre høykompetente organer. Det er absolutt ingen svakhet, men tegn på grundig behandling. Det gjennomgående fraværet av dissenser i Tilsynsutvalget kan tyde at saker blir behandlet på en noe lettvint måte, og det kan reise spørsmål om oppnevninger av utvalgsmedlemmer har vært heldige. Men en slik konformitet kan også skyldtes at saker ikke blir godt nok opplyst, og det bør være et moment man bør være oppmerksom på.

Oppsummering

Domstolkommisjonens forslag om etablering av en klageinstans og reell adgang til domstolsprøving bringer rettssikkerheten i Tilsynsutvalget flere hyller opp. Men for å komme på øverste hylle kreves mere betryggende saksforberedelse og som hovedregel også rettsmøte, men antagelig stopper ambisjonsnivået før det.

Uansett vil domstolkommisjonens forslag inne­bære at rettssikkerheten vil bli ivaretatt på en adekvat måte, og det skal vi være glade for.