«Juss som våpen for påvirkning og endring»

Moderne utvikling innen konflikt mellom stater og interesser beveger seg i stadig større grad bort fra den klassiske forståelsen av uniformerte soldater med ett fast kjennetegn synlig fra avstand og inn i andre former.

Rettslige mekanismer inklusive domstoler er ikke bare en arena der konflikter kan løses, men kan også benyttes som et angrep mot et mål. Jussen kan ikke bare fungere som et redskap for å få anerkjent rettigheter og stadfestet plikter, men kan også nyttes som et verktøy for å fremprovosere politiske endringer eller påtvinge en motpart sin vilje.

Innen militær sjargong kalles de verktøy man har for å påvirke en motpart som effektorer. Slike effektorer vil omfatte kinetiske virkemiddel slik som eksempelvis, artilleri, bomber og missiler også kalt ild, men også ikke kinetiske virkemiddel, slik som elektromagnetisk stråling, informasjon eller juss.

I NATO nyttes begrepet «Legal operations» for å beskrive det å prøve å oppnå med rettslige virkemiddel det man eller ville måttet bruke bomber og granater for å oppnå, et annet muligens mer folkelig begrep for å beskrive samme fenomen vil være Lawfare.

Lawfare kan sees på som et virkemiddel som kan nyttes av enten en stat eller en ikke statlig aktør for å påtvinge sin vilje på eller på annen måte påvirke noen. Det som vil kjennetegne en slik operasjon er at man søker å bruke en nasjonal eller overnasjonal rettslig mekanisme for å pålegge enten en handlingsplikt, tvinge dem fra å avstå fra en handling, eller påføre dem økonomisk eller annen skade. I det følgende vil jeg kalle dette for rettslige påvirkningsoperasjoner.

Et eksempel på mellomstatlig rettslig påvirkningsoperasjon kan være ileggelse av økonomiske sanksjoner. Særlig kan man se på de amerikanske sanksjonene ovenfor Iran som et godt eksempel. I disse sanksjonen kan man se at amerikanske myndigheter, blant annet, nytter sitt nasjonale regelverk for å nekte kommersielle aktører fra tredjeland adgang til det amerikanske markedet dersom de handler med Iran.

På denne måten makter USA, gjennom rettslige virkemiddel, nærmest unilateralt å påvirke kommersielle krefter på en global skala for å påføre Iran økonomisk skade, i den hensikt å påtvinge Iranske myndigheter politisk kursendring.

I tillegg til der statlige aktører nytter rettslige virkemiddel for å påvirke hverandre, er der ikke statlige aktører gjør det samme.

Et eksempel å vise til i slik sammenheng, er at gjennom etableringen av domstoler tilsvarende som den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD), har de europeiske landene skapt en overnasjonal mekanisme som kan nyttes av private aktører som ønsker å påvirke dem, slik som skjer i den pågående klimarettsaken der seks ungdommer støttet av en NGO bruker et søksmål, nå fremmet til EMD, for å påtvinge politiske endringer hos de europeiske statene gjennom etablering av en domstols skapt rettighet, knyttet til klima og miljø.

Dersom det ikke hersker politisk vilje for slik endring i nasjonalstatene, kan slik vilje påtvinges dem rettslig gjennom et slikt søksmål.

Ett særpreg på situasjonen der en ikke statlig aktør søker å påvirke en statlig aktør er at dette vil kjennetegnes som at noen søker å påføre politiske endringer utenom de regulære politiske eller demokratiske prosessene, sistnevnte der dette er relevant.

Gjennom å avvike fra den regulære politiske prosessen, kan en handlekraftig aktør, oppnå større og hurtigere resultater enn gjennom demokratisk deltakelse. Resultatene vil også mest trolig kunne oppnås med mindre ressursutnyttelse enn det å skulle påvirke politiske prosesser i svært mange land.

Videre vil en rettsavgjørelse kunne påtvinge på tvers av politiske partier og interesser gjennom at beslutningen heves ut av en nasjonal politisk kontekst og over i en internasjonal eller overnasjonal rettslig kontekst. I denne sammenhengen kan man stille spørsmål om de europeiske nasjonene har gjort seg særlig sårbare for slik påvirkning.

Klimasøksmålet er ett eksempel på påvirkning gjennom bruk av rettslige virkemiddel, men det er også andre organisasjoner og aktører som kan bruke tilsvarende mekanismer for å påtvinge vestlige nasjoner sin vilje.

Slike organisasjoner kan eksempelvis være fiendtlige statlige aktører, terrororganisasjoner eller organiserte kriminelle. Interessene til disse organisasjonene vil i svært liten grad anses å være i overenstemmelse med statens eller borgernes interesse. Således må man vurdere om i hvilken grad nasjoner vil akseptere rettslig påvirkning på statens suverene vilje før dette har en negativ påvirkning på anerkjennelse og respekt for både nasjonale, internasjonale samt overnasjonale domsavsigelser.

Anvendelse av rettslige mekanismer for politisk påvirkning eller som våpen kunne være ett tveegget sverd som kan bidra til å svekke respekten og gjennomslagskraften til de rettslige mekanismer som benyttes i denne sammenhengen.