«Jussrupted – refleksjoner rundt KIs innvirkning på norske rettslige institusjoner»

Uttalelsen setter rammene for både de enorme mulighetene og tilsvarende risiko KI medfører. I en juridisk kontekst aktualiserer denne utviklingen overordnet sett to beslektede, men likevel ganske forskjellige, problemstillinger.

Den ene er hvordan KI i seg selv skal eller bør håndteres rettslig. Spørsmålet knytter seg til risikoene ved KI. Det illustrerer jussens tverrfaglige tilsnitt, og hvordan eksisterende juridiske tankemønstre må anvendes på nye problemstillinger. Det er hardcore juss.

Den andre problemstillingen er hvordan nye muligheter vil påvirke juridisk tenkning og praktisering. Utviklingen setter etablerte strukturer på prøve. Det er aspekter ved denne institusjonelle omstillingen jeg skal knytte refleksjoner til i det følgende, og fokuset vil være på konsekvenser for norsk lovgivningstradisjon. I forlengelsen vil jeg drøfte et naturlig oppfølgingsspørsmål, nemlig hvilken utvikling som faktisk er ønskelig, og om vi i det hele tatt er klare for et mer KI-basert rettssystem.

KI og norsk rettskultur

I utgangspunktet er jussen et egnet anvendelsesområde for KI. Regelstrukturen «hvis A, så B» kan mates inn i en algoritme, rettspraksis kan danne erfaringsgrunnlaget for en selvlærende maskin, og man får presentert den juridiske løsningen. Enhver som har befattet seg med juss, vet imidlertid at realiteten ikke alltid er så enkel.

I Norge legger korte lover kombinert med en rekke andre relevante rettskildefaktorer til rette for et bredt argumentasjonsrom i rettsanvendelsesprosessen. Det sies at Høyesterett aldri har følt seg så bundet av loven at de er kommet til et urimelig resultat. Allerede ved begrepet om konkret rimelighet kan det hende det skorter for datamaskinene.

Nevnte lovgivningsform og rimelighetsfokus særpreger den relativt lille, nordiske rettskulturen. Digital utvikling internasjonalt vil kunne klargjøre hvor sårbar denne kulturen er mot påvirkning fra teknologiske, økonomiske og diplomatiske stormakter som USA. For eksempel er amerikanske straffeutmålingsregler mer skjematiske (les: algoritmevennlige) enn de norske. Vil overlegen ny teknologi, tilpasset amerikansk rettskultur, gjøre at vi må endre fundamentale tankestrukturer i innovasjonens navn?

Generelt er det altså spørsmål om hvilken effekt rettskulturelle forskjeller har i møte med KI. Kanskje er det riktige spørsmålet hva som kommer først – en absolutt nødvendighet for å ta i bruk ny teknologi som følge av et progressivt samfunns krav til innovasjon, eller teknologiens evne til å håndtere den norske modellen. Utenkelig er det heller ikke at sistnevnte avhenger av, og blir en direkte konsekvens av, førstnevnte.

Motivasjon for innovasjon

Denne første antatte betingelsen tilsier at vår rettskulturs motstandsdyktighet beror på kulturmedlemmenes motivasjon for å ta i bruk ny teknologi. Nye muligheter er én ting – om vi ønsker å gripe dem, en annen. Juridiske konklusjoner legitimeres av generell aksept blant folket.

Er vi, som søkere om byggetillatelse eller tiltalte i en straffesak, villige til å anerkjenne og innrette oss etter en ikke-menneskelig tolkning og anvendelse av loven? En skepsis mot fundamentale endringer er naturlig.

Dessuten risikerer vi en mangel på transparens. Det er en egen teknisk utfordring å få datamaskiner til å forklare det underliggende grunnlaget for avgjørelser i de vurderinger som ikke utelukkende baseres på matematikk. Særlig i individers kontakt med det offentlige kan dette være problematisk, fordi prosessen vil kunne gå på akkord med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.

En heldigital, kafkask rettsstat vil vel knapt kunne kalles en rettsstat overhodet. Dystopien er neppe realistisk for Norges vedkommende, i alle fall ikke i overskuelig fremtid. Vi mennesker er nå en gang fremdeles glad i menneskelig kontakt, og juridiske avgjørelser kan ha stor innvirkning på enkeltpersoners liv. Et menneskelig tilsnitt vil kanskje derfor forbli ønskelig.

Nettopp denne innvirkningen gir et særlig behov for tillit til de vurderinger og avgjørelser som fattes. Derfor koker muligens det hele ned til om nyvinningene faktisk viser seg å virke. Samfunnet har jo historisk vært drevet fremover av menneskets vilje til å nytte seg av ny teknologi. Samtidig må tillit bygges på et erfaringsgrunnlag, og slik empiri opparbeides gjennom praktisk anvendelse.

Tilsynelatende vil det derfor være nødvendig med et sjansesprang for å få bekreftet en virkning i stor skala. Og det synes å bli lagt til rette for dette. I januar la regjeringen frem en nasjonal strategi for kunstig intelligens, hvoretter ønsket er at «Norge skal gå foran i utvikling og bruk av kunstig intelligens med respekt for den enkeltes rettigheter og friheter». Med både politisk vilje og økonomiske drivkrefter i ryggen, er det vanskelig å se grensene for teknologiens innvirkning i jussen, så vel som samfunnet i sin helhet.