– Jeg venter fortsatt på min mest interessante sak

Teigum forteller at hun begynte på jusstudiet fordi det var et studie som ville gi mange muligheter. Halvveis ut i det som den gangen het annen avdeling tok hun imidlertid «en pause» for å studere Europastudier.

– Men det var et av de mest arbeidsintensive årene jeg har hatt. Jeg tok et studium i det som den gangen het EF-rett. Dette var før EØS-avtalen var oppfunnet, og på et tidspunkt hvor det ikke var et tema av aktuell interesse i det juridiske miljøet i Norge.

– Men jeg gjorde det av ren interesse for det politiske og juridiske verktøyet, og selvfølgelig også rett og slett for å komme meg ut i verden og få erfaring.

Da Teigum vendte tilbake til jusstudiene i Oslo skrev hun særavhandling om hvordan prisdiskriminering behandles ulikt i EF-retten og frihandelsavtalen. Senere jobbet hun videre med lignende type spørsmål som vit.as og stipendiat.

– Spørsmålene som EØS-avtalen skulle løse, hvordan man skulle få til et indre marked med like regler for EFTA-landene og EU uten å være EF-medlemmer – det hadde jeg faktisk skrevet om som student. Og det var det arbeidet som nok gjorde at jeg ble ansatt av EFTA-sekretariatet i Genève, sier hun.

– Jeg hadde også en veileder som var juridisk direktør i EFTA-sekre­tariatet, så det var også gjennom kontakter jeg ble ført i den retningen.

– Men før du dro til Genève var du en stund i lovavdelingen i Justis­departementet – hva tok du med deg derfra?

– Ja, halvannet år var jeg der. Det var veldig nyttig. Altså, det var jo utrolig mye verdifullt å lære der, både om hvordan samspillet mellom byråkrati og politisk samfunn fungerer, og om kvalitet i arbeidet med jussen. Det var en veldig lærerik periode.

Fra Genève og Brussel til Thommessen

I to og et halvt år bisto Teigum EFTA-landene som juridisk sekretær under EØS-forhandlingene. Her var hovedoppgaven utforming av konkurransereglene, herunder de institusjonelle og prosessuelle løsningene for tilsyn og domstolskontroll.

Disse årene var Genève basen, mens forhandlingene foregikk i Brussel. I tillegg var det mye reising. Da forhandlingene var ferdig, ventet Teigum sitt andre barn og måtte ta et nytt valg.

– Jeg ønsket ikke å reise like mye lenger. Jeg ville bo i Oslo og samtidig kunne bruke kompetansen min i et godt miljø. Et ønske om bedre «work-life-balance» førte meg fra det offentlige til det private og jeg startet som advokatfullmektig og ble forretningsadvokat i Thommessen.

– Fra offentlig til privat er kanskje litt motsatt vei av mange andre som ønsker bedre «work-life-balance»

– Ja, men det er helt sant. I alle fall i betydningen av at jeg ønsket mindre reising.

Mye jobb ved siden av advokatjobben

Hos Thommessen jobbet Teigum med konkurranserett hele veien, og det ble mye EØS-rett da EØS-avtalen var fersk. Fire år etter at hun startet som advokatfullmektig, ble hun i 1996 partner.

– Etter hvert som vi bygde opp en større avdeling som driver med EØS-rett og konkurranserett har det vært mulig å spesialisere ser mer og mer.

– Men parallelt med at jeg har gjort det arbeidet som advokat, så har jeg vært heldig og fått lov å gjøre oppgaver enten for det offentlige eller andre, som går på andre ting, sier Teigum.

Blant annet satt hun i 12 år i Klagenemnda for offentlige anskaffelser og satt i konkurranselovutvalget som ble ledet av professor Hans Petter Graver og førte til konkurranseloven av 2004. Senere ledet hun Konkurranseklagenemndsutvalget og har vært med i flere offentlige utvalg.

Teigum sier hun alltid har hatt lett for å engasjere seg i mye forskjellig, og forteller at det ene ofte har ledet til det andre. Hun peker blant annet på at hun holdt kontaktet med UiO hvor hun de første årene etter utdannelsen var kursleder, foreleser og sensor. Senere har hun vært opponent på disputaser, og sitter på i styret på juridisk fakultet.

– Du starter et sted, som fører deg til et annet sted. Du engasjerer deg og så utvikler samarbeidet seg.

Teigum trekker frem et lite utvalg:

– Jeg satt lenge i bedriftsforsamlingen og leder valgkomiteen i Hydro, jeg var nestleder i styret i det som i dag er Sporveien hvor det var store omstillingsarbeider, jeg har sittet i styret i Gyldendal i over 15 år gjennom endringsprosesser og digital transformasjon, jeg er styreleder i Folketrygdfondet, jeg har vært i lovutvalg i Advokatforeningen. Jeg er også ad.hoc-dommer i EFTA-domstolen.

– Mange veier til mål

Siden Siri Teigum begynte som advokatfullmektig hos Thommessen i 1992 har hun altså hatt nok å gjøre både i advokatjobben og ved siden av. På spørsmål om hva som gjør Thommessen til en arbeidsplass hvor hun har blitt værende i over 20 år svarer hun at det er fordi det er «et ordentlig firma».

– Det handler om at vi er en gjeng som er nokså enige om hva slags firma vi skal være. Jeg har vært heldig å ha gode kollegaer, medarbeidere og fine klienter å jobbe sammen med. Det gir interessante hverdager og gode utviklingsmuligheter.

– Man hører ofte spørsmål om hvor ofte man bør skifte jobb og at jobb­skifte er karrierefremmende. Hva er fordelene med å være et sted lenge?

– Jeg tenker at poenget er å fylle den rollen man er i til enhver tid godt. Det å ha sett verden fra litt ulike kanter tror jeg er en ganske stor berikelse, og at jeg hadde vært litt forskjellige steder før jeg kom til Thommessen tror jeg var bra, sier Teigum.

Hun understreker at hun ikke tror det er en spesiell vei som er «den rette», men er opptatt av at å kunne se ting fra ulike perspektiv ofte gjør at man kan samarbeide bedre med andre.

– Jeg husker da jeg begynte i Justisdepartementet, så tenkte jeg at dette er en plattform hvor jeg lærer mye nyttig som jeg vil ha glede av uansett om jeg fortsetter her eller skal gjøre noe annet. Og det har jeg tenkt hele veien.

– Du har ikke hatt noen målrettet plan med hva du ville bruke de ulike erfaringene til underveis?

– Mitt eneste mål har vært å fylle den rollen jeg er i til enhver tid på best mulig måte, og å ha muligheten til å fortsette å være i en interessant utvikling – og å kunne gå videre da hvis det er det mest interessante.

Selv er hun heller ikke opptatt av om folk de ansetter har hatt en klar plan og tydelige mål hele veien. Teigum peker på at det kan ta flere år å skaffe seg ulik type erfaring, og synes ikke man skal være så redd for å tråkke feil.

– Kanskje føler man ikke at man går i samme oppadstigende linje rett frem de første årene, men det er absolutt ingen ulempe å ha med seg litt variasjon når man kommer videre. Det er mange veier til mål. Og uansett så definerer du målet selv.

– Men det er klart at hvis du vet helt fra start at du vil bli konkurranseadvokat, for eksempel, så er det jo åpenbart ting som er mer relevante å gjøre enn andre. Men så er det heller ikke alltid man ønsker det samme når man er 25, 35 eller 45. Og da kan igjen ulike typer erfaring tidlig være nyttig.

– Er det noe du angrer på at du ikke gjorde eller skulle ønske du hadde gjort?

– Ja, ja. Jeg skulle så gjerne prøvd å være dommerfullmektig for å lære håndverket, for å ha sett og utført oppgaven fra det perspektivet. Det rakk jeg aldri.

– Er det noe du vil gjøre i fremtiden?

– Absolutt. Jeg venter fortsatt på min mest interessante sak. Den vil jeg gjerne få.

– Og så har jeg jo nettopp sagt ja til styrelederposisjonen i Advokat­foreningen, så jeg vil blant annet gjerne få bidra til at vi har en god rettshjelpsordning.