– Idretten har ikke forsvart seg nok mot å bli brukt politisk

Onsdag 21. september arrangeres Rettssikkerhetskonferansen, der årets rettssikkerhetspris går til fotballpresident Lise Klaveness og Tromsø IL. Prisvinnerne har vært tydelige stemmer i debatten om sportsvasking, fotball VM i Qatar og idrettens ansvar for ivaretakelse av rettssikkerhet og menneskerettigheter.

Frank Conde Tangberg, politisk rådgiver i Amnesty, mener idretten har stukket hodet i sanden i mange år.

– Det har vært en generell diskurs fra idrettsledere og til dels utøvere hvor man har stukket hodet i sanden i mange år og sagt «vi driver med idrett, dette skal ikke være noe politisk». Man har nektet å anerkjenne det faktum at enten man vil det eller ei så blir idretten brukt politisk, sier han til Juristen.

Han trekker frem sportsvaskingsaspektet og når sanksjoner brukes for straffe et land som eksempler.

– Sportsvasking er et litt udefinert begrep, men er jo for eksempel når stater benytter seg av å være vertskap for store idrettsarrangementer, kjøp eller sponsing av idrettsklubber for å avlede oppmerksomheten fra menneskerettighetsbrudd og over på idretten, forklarer han.

Tanken er at det er bedre at folk snakker om de flotte idrettsøyeblikkene og de store stjernene i stedet for å snakke om det som står i rapportene fra menneskerettighetsorganisasjonene.

– Så på den måten brukes idretten. Idretten har ikke evnet, og kanskje ikke heller ønsket, å motsette seg dette ved at for eksempel ikke har gode nok regelverk som beskyttes mot dette, mener Tangberg.

Han peker som eksempel på at det finnes regler for hvem som kan eie klubber i Premiere League, men at disse reglene ikke nevner menneskerettigheter.

– Betyr det at det ikke er noe menneskerettighetsbrudd som er grove nok til at du ikke er skikket til å eie en Premier Leauge-klubb? Om du begår krigsforbrytelser – kan du fortsatt eie en Premiere League-klubb? Ja, det er akkurat det som har skjedd når det i praksis er De forente arabiske emirater som eier Manchester City og Saudi-Arabia som eier Newcastle. Premier League har i disse tilfellene ikke forsvart seg nok mot å bli brukt politisk og til sportsvasking, mener han.

Boikott og sanksjoner

Et annet eksempel på at idretten brukes politisk er sanksjonene som har blitt innført mot Russland. Blant annet besluttet Det europeiske fotballforbundet å flytte mesterligafinalen som skulle spilles i St. Petersburg. Under VM har FIFA besluttet at det russiske laget får spille uten tilskuere på nøytral bane. Den internasjonale olympiske komite har bedt om at Russland utestenges fra all idrett.

– Idretten brukes som et virkemiddel for å straffe Russland. Idretten brukes politisk enten man vil eller ikke, så det er noe man rett og slett må forholde seg til, sier Tangberg.

– Idretten bør ta ansvar og etablere regelverk som gjør at idretten ikke brukes til sportsvasking. Spesielt fordi menneskerettighetsbruddene som begås av disse statene er ekstremt alvorlige – bør man unngå at de får bruke idretten til å skape positive assosiasjoner til autoritære regimer som bryter menneskerettighetene.

Tangberg forteller at de i Amnesty stadig får spørsmål om hva de mener om boikott som virkemiddel, spesielt med tanke på VM i Qatar. Han understreker at de ikke tar stilling til om det bør boikottes – de vil verken fraråde eller oppfordre til det.

– Vi anerkjenner at det er et virkemiddel som kan brukes, men hvorvidt det er effektivt avhenger av omstendighetene. I tilfellet Qatar har vi ikke noen tro på at det vil føre til nødvendige endringer, og har heller oppfordret FIFA og fotballforbundene til å bruke sin innflytelse, sier han.

Han mener at i debatten om NFF skulle boikotte eller ikke, er motargumentet at NFF kanskje ikke vil ha noen insentiver til å fortsette å engasjere seg i situasjonen i Qatar hvis de hadde valgt boikott.

– Ville de da bare lagt den dø? Eller kan man være en mer aktiv støttespiller for å presse frem endringer dersom man ikke boikotter og heller deltar? spør han.

– NFF har jo, selv om de ikke kvalifiserte seg, fortsatt å være aktive og delta i diskusjonen. Det viktigste for oss i Amnesty er at man, uavhengig av om man boikotter eller ikke, fortsetter å engasjere seg og legge press. Da er det lurt å være i en stilling hvor man faktisk blir hørt.

Fotballpresident Lise Klaveness mener terskelen for å boikotte skal være «esktremt» høy og at fotballen skal være et «sted hvor man møtes på tvers av politikk, motsetninger og andre skillelinjer».

– Det er ikke mange scener jeg kunne stått på og snakket direkte til emiren i et land der homofili er forbudt på den måten jeg gjorde annet enn i fotballen. Dette med fotballfamilien blir innimellom litt latterliggjort, men jeg var veldig bevisst på hva jeg sa i innledningen: «dear footballfriends», det er noe jeg mener. Vi er der fordi vi er fotballvenner, så er vi uenige om veldig mange andre ting, sier hun til Juristen.

– Fotballen gjør at man reiser land og strand rundt for å være der, og de må akseptere at jeg skal si kritiske ting. Så det med å ikke spille fotball i et land fordi homofili ikke er lov det mener jeg blir feil – vi må tilby fotball også til folk i land med styresett vi ikke liker. Men vi bør være ekstremt varsomme med å tildele VM, som er verdens største og mest attraktive arrangement, til land som ikke etterlever grunnleggende menneskerettigheter.

Les hele intervjuet med Klaveness her.

– Noen grep, men ikke nok

Når det gjelder fotball-VM i Qatar har Amnesty siden landet ble tildelt VM produsert flere rapporter årlig for å rette søkelyset mot menneskerettighetsbruddene som foregår i landet.

– Vi kan snakke om den generelle utfordringen for menneskerettigheter i Qatar og vi kan snakke om FIFAs ansvar, og de to henger sammen, sier Tangberg.

– Når FIFA tildeler Qatar mesterskapet i 2010 er det allerede godt kjent at i hele Gulfen blir migrantarbeidere behandlet ekstremt dårlig og underlagt et veldig skjevt maktforhold med sine arbeidsgivere, i et system kjent som Kafala-systemet.

Systemet går ut på at migrantarbeideren trenger en sponsor, eller kafal, som gir han eller henne en arbeidsplass og også håndterer arbeidstillatelse og oppholdstillatelse i landet i Gulfen. Mange arbeidere betaler en ulovlig rekrutteringsavgift til et byrå for å skaffe seg jobb i blant annet Qatar.

I 2017 inngikk Qatar en avtale med Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO hvor de ratifiserte viktige menneskerettigheter og forpliktet seg til å gjennomføre arbeidslivsreformer.

– De gjorde noen grep som er verdt å nevne. Man fikk ny minstelønn, man fjernet kravet om at arbeidsgiver måtte godkjenne arbeidsskifte eller at man forlot landet, så på papiret avviklet de viktige elementer i Kafala-systemet. De etablerte også tvistemekanismer og et fond for ubetalte lønninger, som har vært et av de store problemene, forteller Tangberg

Utfordringen er at mye av det som ser ut som forbedringer på papiret ikke fungerer så godt i praksis, påpeker Amnesty.

– Det er fortsatt sponsoren som administrer og søker om arbeids- og oppholdstillatelse. Den kan han også få kansellert, så hvis en arbeidstaker forsøker å skifte jobb og arbeidsgiver finner ut av det så kan han arbeideren si opp vedkommende og da står de i fare for å bli kastet ut av landet.

Tangberg forteller også om eksempler hvor arbeidsgiver anmelder arbeidstakere for å stikke av fra arbeidet, som er kriminelt og arbeidstaker risikerer da fengsel. I tillegg er det en stor utfordring at dødsfall ikke etterforskes.

– Da kan man heller ikke få avgjort om det var en arbeidsrelatert dødsårsak, og får man ikke det er naturligvis ingen villig til å gi noen kompensasjon.

– Må presses i riktig retning

Amnesty har i flere rapporter kritisert FIFA for å ikke ta ansvar.

– De bør når de tildeler et mesterskap undersøke om det har noen menneskerettslige implikasjoner, og vurdere om det finnes noen risiko for at for at de indirekte vil bidra til- eller direkte forårsake menneskerettighetsbrudd. Hvis de finner at det er en risiko, må de ta nødvendige grep for å unngå det, sier Tangberg.

Det gjorde de ikke, mener Amnesty.

– De gjorde ingen menneskerettslige vurderinger, og det fantes heller ingen kriterier som nevnte menneskerettigheter som skulle ligge til grunn for tildelingen av mesterskap. De tildeler Qatar VM og FIFA vet på det tidspunktet at Qatar har ikke infrastrukturen til å arrangere VM. De har ikke arbeidskraften til å få på plass den nødvendige infrastrukturen, så de er avhengig av migrantarbeidere, som er ekstremt sårbare for å bli utsatt for menneskerettighetsbrudd. Qatar hadde lite annet enn penger, sier Tangberg.

FIFA kom i mai med en uttalelse hvor de skrev at de vurderte Amnestys forslag, men mente den siste rapporten dekte en mengde infrastruktur som var bygget siden 2010, men som ikke var relatert til VM.

– Når selskaper som jobber med arbeider relatert til FIFA World Cup byter sine forpliktelser, jobber FIFA og SC for å sørge for at feilene rettes opp av de som forårsaket dem, som regel selskapet som ansatte den respektive arbeideren, sa en talsperson fra FIFA til CNN.

Talspersonen peker på at en rekke arbeidere har mottatt kompensasjon i ulike former, blant annet i betaling av uteblitte lønninger, tilbakebetaling av ulovlige rekrutteringsavgifter og andre former for kompensasjon.

– Andre former for forbedringer inkluderer en styrkning av bedriftspraksis for å unngå gjentakelse, eller straffetiltak pålagt av arrangørene eller arbeidsdepartementet, sier talspersonen.

Tangberg i Amnesty mener FIFA ikke har gjort tilstrekkelig i etterkant av tildelingen. De burde ha brukt sin innflytelse til å presse gjennom arbeidslivsreformer som virkelig monner, mener han.

– Det er veldig mange som har opplevd alvorlige menneskerettighetsbrudd i Qatar som følge av at fotball-VM skal gjennomføres der, så vi mener FIFA har et ansvar for å kompensere de migrantarbeideren som har opplevd dette. I de tilfellene hvor migrantarbeidere har mistet livet har vi sagt at FIFA sammen med Qatar bør etablere et helthetlig og deltakende program sånn at de kan undersøke hvem som har krav på kompensasjon.

Tangberg mener det er flere positive bevegelser, og har håp om at det faktisk kan skje.

– Men det er hele tiden avhengig av økt tilslutning, og her spiller fotballforbundene som medlemmer av FIFA en stor rolle. NFF har uttalt at de støtter det, det samme har forbund i Belgia, Nederland og flere land, sier han.

Han roser også NFF for å gå i front og trekker frem at de fortsetter å engasjere seg selv om de ikke er kvalifisert til VM, og talen til Lise Klaveness under FIFA-konkurransen i mars.

– Den talen ble rett og slett ikonisk. Det var et kjempebra steg av NFF og veldig viktig, men nå trenger vi konkrete steg fra forbundet for at de skal presse FIFA i riktig retning og sørge for at dette faktisk skjer.