Hedres som modig: – Stort å få en rolle i disse små og store kampene

Vi får tak i Rettssikkerhets­pris­vinneren på tredje forsøk – da sitter hun i bilen i en garasje og er sikker på at ingen kan forstyrre henne etter en hektisk sommeruke. Assistenten har ferie og telefonen er full av henvendelser. Det har den vært siden talen i mars.

I den etter hvert mye omtalte talen til Lise Klaveness under FIFA-kongressen i Doha forteller hun om sin oransje fotball og hvordan hun tok den med seg overalt som barn.

– Det var to ting jeg var opptatt av som barn og ungdom – det var å bli fotballspiller og det var å bli advokat, sier Klaveness, som hadde oppfylt begge barndomsdrømmene innen hun fylte 30.

Allerede som liten var hun opptatt av ord og rettigheter, og hun forteller at hun ofte ble kalt «advokaten» av voksne fordi hun kverulerte og alltid stilte spørsmål ved det meste. Hva betyr det egentlig? Hvorfor er noen barn fattige? spurte hun i et brev som ble sendt til kongen. På skolen skrev hun at hun skulle bli høyesterettsjustitiarius.

– Jeg visste jo ikke engang hva det betydde, men jeg skrev aldri statsminister eller konge, liksom. Det hadde alltid med juss å gjøre. Jeg hadde ingen jurister i familien, men jeg var nok litt moralens vokter og hadde en naiv idé om at man kunne rydde opp i ting og redde verden, sier Klaveness.

Jussen som løsrivelsesprosjekt

Presidenten i Norges Fotballforbund beskriver seg selv om litt distré og veldig aktiv, og har alltid hatt mange jern i ilden, eller kanskje baller i lufta. Jusstudiene tok hun for eksempel fatt på rett etter videregående og spilte landslagsfotball gjennom hele studiet.

Da hun skrev masteroppgaven var hun proffspiller i Sverige, og også etter at hun startet som advokatfullmektig i Hjort i 2008 fortsatte hun i fem år som landslagsspiller og proffspiller.

– Det var selvfølgelig ekstremt, og jeg anbefaler egentlig ingen å gjøre det. Jeg ville ikke klart det igjen, sier hun i dag.

Klaveness forteller at hun var veldig motivert for å få det til. Hun tjente penger på fotballen og kunne vente med advokatkarrieren, men var opptatt av å bevise for seg selv at hun kunne klare det.

– Jeg hadde blitt vraket fra landslaget tidligere og blitt veldig såret. Jeg var altfor emosjonelt knyttet til fotballen, og bestemte meg for at jobben min er å være advokat, mens i fotballen må jeg tåle å tape, jeg må ikke være avhengig av den på noe vis. Det var vel et løsrivelsesprosjekt, sier hun.

Da hun la opp som fotballspiller i 2012 hadde Klaveness derfor jobbet i flere år som advokat og dommerfullmektig og selv om det var vanskelig og sårt å slutte som fotballspiller, opplevde hun ikke noen krise med tanke på arbeidslivet som mange profesjonelle idrettsutøvere opplever når karrieren er over.

Jeg merker at jeg blir veldig frustrert når det bare er bakromssnakk og lobbyvirksomhet

Selv tror Klaveness det for de fleste likevel er best å ta den støyten når den kommer og ikke sjonglere toppidrett, studier og full jobb slik som hun i de årene gjorde.

–  Jeg hadde mine beste år da jeg gjorde dette. Jeg trente om morgenen, så var det rett i tingretten for rettssaker før jeg spant ut igjen på trening etterpå. Det var helt vilt, og det er jo ikke sånn man skal ha det, men for meg, som har så mye energi og hadde så mye tankespinn rundt prestasjoner, så var det nyttig å tenke på klienter og andre, så fotballen heller kunne bli et fristed fremfor at jeg ble så selvfokusert på prestasjon.

«Friåret» etter studiene, hvor hun «kun» var fotballproff i Sverige bekreftet for Klaveness at hun hadde valgt riktig.

– Jeg likte det ikke, det ble rett og slett litt klaustrofobisk. Det er en kunst å finne ro til å hvile på dagen mellom treninger, og jeg mener og tror man bør det, men jeg fikk det ikke til. For meg var det bedre å jage på mer.

I dag opplever hun hverdagen som vel så intens, med hektiske dager som fotballpresident og tre barn hjemme.

– Det er intenst, som jo alle småbarnsforeldre har det. Det er jo helt skinnsykt. Den gangen valgte jeg å stå opp klokka 05 for å trene, og det gjør man bare hvis man er veldig motivert. Med barn må man opp klokka 05.

Frustrert av «bakromssnakk»

– Fotballen og jussen er to ganske forskjellige verdener, men er det ting du har lært et sted som et nyttig det andre?

– Jeg synes virkelig det. Jeg har vært veldig til stede og engasjert i begge verdener, så jeg ser det jo litt med de brillene. Jeg har alltid vært en fotballspiller som har vært opptatt av det samfunnsområdet jeg er en del av i fotballen, både når det kommer til kvinner og sportens rolle og betydning i samfunnet. Fotballen har sin helt egen plass og logikk.

På den andre siden opplever hun å ha med seg mye erfaring med lagarbeid og prestasjonsfokus fra fotballen inn i jobben som advokat.

– Du skal prestere når det gjelder for noen. Å være advokat, spille fotball og å jobbe på tv har noen fellestrekk jeg trives med. Når det er live, så er det live. Du må være klar når fløyta går. Det er antakeligvis en drivkraft for meg. Det er jo bare en arbeidsform, men jeg er ikke noen laboratorieperson. Jeg liker godt å gå i dybden, men det må kulminere i noe som er helt åpent, sier hun.

Som leder og toppleder i fotballen har Klaveness mang en gang opplevd frustrasjon fordi hun gjerne vil skape en prosess som ligner på den vi har i rettsvesenet.

– Jeg merker at jeg blir veldig frustrert når det bare er bakromssnakk og lobbyvirksomhet. Det er jo en del av det, og det er nødt til å gjøres, men jeg vil at det skal ende med at man har en slags pro/kontra foran alle som er interessert, så man kan høre hva som vant frem og få mulighet til å mene noe om det, sier hun, og legger til:

– Men sånn er jo ikke medielogikken og alle systemer kan ikke fungere sånn alltid. Jeg synes likevel det er nyttig å tenke sånn.

Klaveness sier hun er opptatt av at makt er noe hun har til låns på vegne av andre, og at det er viktig for henne å hele veien si hva hun tenker og hvorfor hun beslutter som hun gjør.

– Jeg har den dommerkappen med meg litt hele veien når jeg tar beslutninger, men alle andre rundt meg har jo ikke det, så jeg kan ikke bli for rigid i det heller. Vi lever i en uformell verden og det har stor verdi med relasjoner i fotball.

I starten opplevde hun det som uvant å reise til andre presidenter, bli kjent med dem og deres familier, men ser at det også har en verdi.

– Det er en annen verden. Man trenger ikke se på det som noe fælt, og det har jeg måttet avkode litt, sier hun.

– Det er en del av fotballen, men det er viktig å rette lyset på rettssikkerheten rundt maktforvaltning også, så jeg føler i alle fall selv at jeg jobber som en jurist når jeg er fotballpresident.

Lønn og politikk

Til tross for en stor kjærlighet til både fotball og juss, har idrettsjussen aldri fanget interessen noe særlig hos Lise Klaveness.

– Jeg har ikke den store interessen for den tekniske idrettsjussen. Det er mer det mellom idrett, samfunn, politikk og rettigheter som har fanget interessen min. Dette med menneskerettigheter – det var jo egentlig det jeg skrev om til kongen som barn, sier hun.

Årene hvor hun jobbet med forretningsjus har gitt henne perspektiver.

– Selv om jeg har jobbet med forretningsjus, så har jeg orientert meg mot at samfunnet må ha noe sekulære og forsøksvis objektive terskler for hva vi kan akseptere at andre må lide for at samfunnet skal gå rundt. Det har jeg også tatt med meg inn i fotballen, sier hun.

Klaveness peker på den forskjellen mellom menn og kvinner i fotballen som et eksempel hvor det er viktig å se ting fra flere vinkler.

Tidligere i august ble det debatt rundt lønninger etter at Hege Riise ble presentert som landslagstrener for kvinnene og det ble klart at hun får en lønn som er 3,33 millioner lavere enn herrelandslagstrener Ståle Solbakken.

–  Jeg synes politiske prinsipper er avgjørende, men jeg blir gal når de politiske brillene dominerer totalt. Vi er en del av en konkurranse der fotballen har en egenverdi som ikke kun kan måles i politiske programmer. Jeg blir frustrert når det kommer rene politiske uttalelser om at treneren for kvinnelandslaget skal tjene likt som treneren for herrelandslaget. Jada, selvfølgelig, slik burde det vært, men slik er ikke verden ennå, og vi må gjøre det som er mest effektivt for å endre varig og for å ikke slakte ned melkekua. Det må være næringslivspolitikk i dette også, mener Klaveness, og fortsetter:

– Verden er som den er, og det må vi selvfølgelig prøve å forandre, men vårt formål er ikke å lage likestilling, men å spille fotball og konkurrere, og det gjør vi i to ulike markeder. 

– Må reguleres på gode måter

Selv om Klaveness’ forhold til fotball begynte med det hun kaller en «primitiv og emosjonell» interesse for ballen, har hun også hele veien vært opptatt av måten fotballen reguleres på.

– Det er viktig at det reguleres på gode måter, og hverken for mye eller for lite. Fotball er et veldig interessant økosystem der ting henger veldig sammen.

Hun peker på at det fra det dårligste breddelaget til de som vinner Champions Leauge er et system som henger sammen. At et norsk lag i prinsippet kan vinne Champions League og at det fordeles penger gjennom hele pyramiden.

– Det er egentlig et mer sammenvevet fordelingssystem enn noe annet marked jeg kan komme på. Det er de samme overgangsreglene og de samme systemene. Hvis du vinner kan du rykke opp og videre i nye turneringer. Det er et rettslig system som er nødt til å ha stor autonomi for å kunne fungere. Det gjør det veldig interessant med utrolig mange problemstillinger.

Bestilling av tale

Da Klaveness bla valgt som president i Norges Fotballforbund i starten av mars i år visste hun allerede om bestillingen fra et fotballting om å holde et kritisk innlegg på FIFA-kongressen senere samme måned.

– Det var en oppgave jeg visste jeg ville få, men tenkte ikke spesielt mye på det på valgdagen, forteller hun.

Klaveness har lenge vært opptatt av tildelingen av VM til Qatar og menneskerettighetsutfordringene i landet, spesielt knyttet til VM.

– Det er et personlig engasjement, men da jeg ble president møttes jo disse veiene. Jeg har vært veldig driven i det arbeidet i NFF fordi jeg har vært så engasjert.

Da hun litt over en uke før kongressen begynte å skrive på talen ble det likevel en utfordrende prosess hvor hun underveis snakket mye med egne medlemmer, etisk komité, kretsledere, supportere og Amnesty for å fange oppsignaler og meninger som også hun selv kunne stå inne for.

Jeg visste det var viktig å ikke skuffe supportere, stakeholdere og meg selv ved å bli for vag, ei heller ville jeg kun være opposisjonell

– Oppgaven var jo først og fremt å være kritisk til FIFAs tildeling av VM til Qatar, men så ble det også for meg et poeng å snakke om lederskap og ansvaret ledere har for å sikre at fotballen og den mest kyniske og økonomiske delen av fotballen bygges på noe som er bærekraftig, sier Klaveness.

At det skulle være et innlegg på vegne av norsk fotball og ikke bare henne personlig var en ting hun tenkte mye på.

– Jeg vet jo at jeg er kjempeopptatt av dette, men det har ingen verdi at jeg bare sier hva jeg mener.

Mottar Rettssikkerhetsprisen

Sammen med Tromsø IL mottar Lise Klaveness i år Juristforbundets Rettsikkerhetspris, hvor de legger vekt på nettopp talen som gjorde henne til et forbilde for mange verden rundt.

«I innlegget tok Klaveness, som Norges fotballpresident, et kraftig oppgjør med FIFA. Hun kritiserte diskriminering, manglende åpenhet, unnfallenhet overfor menneskerettigheter, korrupsjon, sendrektighet i håndteringen av Russlands krig mot Ukraina og ikke minst deres tildeling av vertskapet for fotball-VM til Qatar» heter det i begrunnelsen fra juryen som tildeler Klaveness Rettssikkerhetsprisen.

Juryen beskriver henne som «et tydelig og uredd forbilde og forkjemper for menneskerettigheter og rettssikkerhet»

Selv følte Klaveness seg verken som et forbilde eller modig da hun skulle opp foran kongressen. Hun kan ikke engang huske om hun var nervøs, bare veldig fokusert og målrettet.

– Kanskje hadde jeg mer en prosedyrefølelse, som om jeg skulle representere noe og noen vel vitende om at det ikke ville bli godt mottatt i rommet, tenker hun.

Klaveness forteller om mye motstand dagen i forkant. Selv hadde hun aldri verken vært på eller sett på en fotballkongress, og var ikke bevisst på at så mange i verden ville se talen.

– Jeg visste det var viktig å ikke skuffe supportere, stakeholdere og meg selv ved å bli for vag, ei heller ville jeg kun være opposisjonell. Jeg var veldig opptatt av den balansen, men trodde faktisk ikke at så mange over hele verden kom til å se på, sier hun.

Likevel manglet det ikke på advarsler i forkant, ifølge fotballpresidenten. Noen mente det ville kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko for henne og familien, andre at hun ville dumme seg ut eller fremstå arrogant da dette var hennes første oppdrag som president.

– «Folk vil kunne se på deg som en kvinnelig bikkje i beinet» fikk jeg høre. Mange av advarslene var nok velmente, men det var også noen som ville skremme meg. Noen var redd det ville bli dårlig stemning i salen og at det kunne bli kastet ting på meg. Andre tenkte mange ville reagere på en europeer som snakker om krig i Europa og bare tenker på sin del av verden, sier hun.

Andre stilte spørsmål ved hva som var poenget – ville hun bare bli populær i eget land? Dette vil jo ikke hjelpe. Da dagen nærmet seg florerte det ulike beskjeder og rykter om at taletiden var redusert og Klaveness begynte å frykte at hun kanskje ikke ville få komme på talerstolen i det hele tatt.

– Til sammen gjorde disse tingene at jeg til slutt tenkte at «det får da være måte på». Jeg ble stri, som jeg jo kan bli når motstanden blir for stor. Det er en side jeg kjenner godt og et sted det er trygt for meg å være, forteller hun.

Så da hun endelig gikk opp foran kongressen tenkte hun at «folk får bare kaste – nå kan ingenting stoppe meg».

– Da hadde jeg den følelsen. Det er en følelse jeg er ganske komfortabel med å ha, men den kommer ikke av seg selv. Alt i forkant var veldig ubehagelig og det krever både selvtillit og trygghet i at det du har tenkt til å si er riktig, og motstand nok til at du blir forbanna. Så det var sånn det var.

Fortsatt henvendelser

Da Lise Klaveness gikk av scenen følte hun seg lettet, men også litt nedstemt. Ikke hadde hun fått øyekontakt med FIFA-president Gianni Infantino, og hun opplevde ikke et eneste nikk fra publikum i salen. Kanskje var det noen som klappet, men hun oppfattet det ikke som en applaus som gjenspeilet at noen var enige i det hun hadde sagt.

– De som satt foran så heller ikke på meg, så jeg gikk ned med en litt nedstemt følelse. En følelse av at jeg hadde sagt noe som var veldig viktig for meg, men at ingen hørte etter.

Det tok imidlertid ikke lang tid før reaksjonene begynne å komme. Presidenten i Honduras’ fotballforbund mente det var feil tid og sted, mens VM-sjef Hassen Al-Thawasi var skuffet over at Klaveness ikke hadde «bedt om et møte før dette besøket».

– Dere har ikke forsøkt å kontakte oss eller skape dialog før du tok ordet på kongressen i dag. Vi har alltid vært åpne for dialog eller konstruktiv kritikk, sa han.

Klaveness forteller at det også begynte å renne inn meldinger fra medier rundt om i hele verden.

– Det var først da jeg innså hvor stor denne plattformen er. Selv om kanskje ikke veldig mange sitter og ser på, så er det mye medier der, så hvis noe skjer er det raskt ute. Og sånn er jo fotballen: det er en veldig stor megafon, og derfor ønsker mange å bruke den. Men det overrasket meg veldig at dette nådde ut til så mange, sier hun.

– Den talen gjorde at jeg fikk mange fiender og ble en kjent figur i FIFA og UEFA på dag én. Jeg fikk også mange tilhengere da.

 Etter talen i mars har oppmerksomheten rundt Klaveness fortsatt, og hun forteller at hun fortsatt får mye henvendelser både fra utenlandske medier, men også fra enkeltpersoner som har blitt inspirert av talen. Kort tid etter talen mottok hun også Fritt Ords honnørpris.

– Da jeg var på Utøya i sommer fortalte en jente at én i familien hennes hadde stått frem som lesbisk etter talen min og at den talen hadde vært viktig for henne før hun tok det steget. Og hun var ikke fotballinteressert i det hele tatt, forteller hun.

Kvinnelige sportsjournalister og fotballspillere fra Sør-Amerika har det også vært mange henvendelser fra.

– Dette er grupper jeg ikke hadde sett for meg at skulle se noe av seg selv i talen. Homofile og lesbiske spillere som på en eller annen måte er undertrykt av store systemer og som er veldig mye vanskeligere stilt enn i Norge tar kontakt.

– Jeg har lært veldig mye av disse samtalene om hva de har lest inn talen min. Bare disse samtalene i seg selv gjør at det var verdt det for meg. Det er stort å få en rolle i disse små og store kampene de har, som jeg i utgangspunktet ikke har noe med. At de lar seg inspirere av det jeg sa, inspirerer jo meg tilbake.

Pessimist på fotballens vegne

De gode tilbakemeldingene til tross, Lise Klaveness er opptatt av at kampen for de grunnleggende menneskerettighetene er en «dynamisk kamp vi alltid må holde gående», og innrømmer at hun er pessimist på fotballens vegne.

– Det er ingen lineær utvikling på disse tingene. Selv om vi synes at det er det i Norge, så er det bare å se på abortutviklingen i USA, og at det neste har med homofili å gjøre. Det er alltid de samme tingene som settes under press når et samfunn får det tøft og vi lever i en tid hvor menneskerettighetsorganisasjoner over hele verden stenges ned.

Fot fotballens del er Klaveness redd de ikke vil bli noe bedre, og at ledelsen i FIFA vil dra det enda mer i den retningen.

– Det bli mer Saudi-Arabia og Midt-Østen, og det i seg selv er jo greit – fotball skal spilles overalt og vi skal passe oss for å ikke bli diskriminerende, men dette med autoritære regimer og store mesterskap er vanskelig for demokratiske systemer, sier hun.

– Demokratiene må være modige, vi må være handlekraftige – vi kan ikke bli lammet av at vi er så redd for å ikke bli gjenvalgt. Hvis demokratiske ledere i idretten kneler og vi blir stående igjen med pengene fra autoritære regimer så er det ikke lovende. Det tror jeg vil skje fremover, og det er klart at jeg ikke får løst det med noen tale, så man blir motløs noen ganger.

Klaveness ser likevel ikke kun mørkt på fotballfremtiden, for neste dag kommer tankene om at hun og NFF må jobbe konkret med det de kan.

– Selv om jeg er litt pessimist i denne sammenhengen, og det er vanskelig å se løsningene, så må vi likevel gjøre det. Alternativet er å ikke prøve, og det går jo ikke an.

– Men det krever at vi står samlet, og at ikke enhver håndtering av dilemma blir sett på som dobbeltmoral. Jeg synes jeg ser det litt i Norge: å stå på utsiden å peke, noen ganger en infam politisk korrekthet rundt komplekse avveininger. Dette fremmer ikke modig lederskap. Du må inn på manesjen og være med.

– Fotballpresident som sommerjobb

Rettssikkerhetsprisen andre vinner, Tromsø IL, oppfordret NFF til boikott av VM i Qatar, noe et ekstraordinært forbundsting stemte nei til i juni.

Fotballpresidenten selv synes det er vanskelig å ha absolutte uttalelser om boikott.

– Det er forskning på hvorvidt boikott funker eller ikke i ulike situasjoner, og det må vi ta med i vurderingen. Terskelen for å boikotte må være ekstremt høy. Fotball skal være et sted hvor man møtes på tvers av politikk, motsetninger og andre skillelinjer, sier hun, og fortsetter:

– Det er ikke mange scener jeg kunne stått på og snakket direkte til emiren i et land der homofili er forbudt på den måten jeg gjorde annet enn i fotballen. Dette med fotballfamilien blir innimellom litt latterliggjort, men jeg var veldig bevisst på hva jeg sa i innledningen: «dear footballfriends», det er noe jeg mener. Vi er der fordi vi er fotballvenner, så er vi uenige om veldig mange andre ting.

– Fotballen gjør at man reiser land og strand rundt for å være der, og de må akseptere at jeg skal si kritiske ting. Så det med å ikke spille fotball i et land fordi homofili ikke er lov det mener jeg blir feil – vi må tilby fotball også til folk i land med styresett vi ikke liker. Men vi bør være ekstremt varsomme med å tildele VM, som er verdens største og mest attraktive arrangement, til land som ikke etterlever grunnleggende menneskerettigheter.

Hun mener altså det er en viktig forskjell på å spille fotball i et land og å tildele et av de største arrangementene i verden til et land hvor det er kjempestor risiko for alvorlige menneskerettighetsbrudd hvis det ikke ryddes opp i.

– Der kommer jussen inn igjen. Det er forskjell på det ene og det andre. Man må gjøre konkrete vurderinger og man må ha lederskap som både ansetter gode folk rundt seg og som har et godt kompass. Jeg tror man blir mer og mer servil og tannløs og opptatt av gjenvalg enn man var på veien opp ofte.

Selv tenker Lise Klaveness at hun er i presidentrollen midlertidig for å gjøre så godt hun kan en periode, før noen andre overtar.

– Tenker du at du skal tilbake til jussen?

– Ja, jeg gjør egentlig det. Jeg føler at jeg alltid vil være fotballspiller, noe jeg jo ikke lenger er, og at jeg alltid vil være advokat eller dommer. Jeg ser kanskje litt på dette som en sommerjobb, men føler absolutt at jeg skal hjem igjen på en eller annen måte til jussen, sier hun.

– Kanskje som leder i en juridisk sammenheng eller i domstolen. Det hadde også vært en drøm å få jobbet internasjonalt med juss på tvers av landegrenser.