Mener det er vanskeligere å nå frem til hjelpe­trengende barn fordi barne­vernet får mange grunnløse meldinger

Ohnstad har blant annet jobbet med helserett i Sosial- og helsedepartementet før hun ble professor i rettsvitenskap ved Høyskolen i Innlandet på Lillehammer.

– Jeg skrev i sin tid en NOU om felles lov for helsepersonell og har jobbet mye med taushetsplikt, opplysningsplikt og meldeplikt, forteller hun.

Ohnstad forteller at da det ble jobbet med lovforslaget til barnevernloven av 1992 satt hun også i en gruppe som skulle vurdere taushetsplikt, meldeplikt, og opplysningsplikt til barnevernet. I dag underviser hun og driver et helserettstudium på Lillehammer, og skrev i 2019 boka «Meldeplikt til barnevernet – er det nok å være bekymret?».

– Min tilnærming har vært å se på meldepraksis i lys av personopplysningsvernet, der de som inngir meldinger har taushetsplikt. Meldeplikten er et unntak fra taushetsplikten, men då må lovens vilkår være oppfylt. Hvordan fungerer det i praksis?

Konklusjonen er at bestemmelsene om meldeplikt veldig ofte tolkes feil, mener hun.

– Slik det ble tenkt da loven ble innført var jo at terskelen skulle være høy for å sende melding til barnevernet når den som får tilgang til opplysninger har taushetsplikt. Da skal du ha grunn til å tro at omsorgen er alvorlig sviktende og at barnet blir utsatt for svikt fra foreldrenes side, sier professoren.

– Terskel skal være høy, men hvis man først er kjent med at et barn mishandles, utsettes for alvorlig omsorgssvikt eller det er andre alvorlige mangler ved omsorgen– da skal man ha lav terskel i den forstand at da skal man ikke nøle med å sende melding.

Professoren peker på at den som for eksempel oppsøker helsetjenesten skal kunne ha tillit til at opplysninger som er gitt i behandlingsøyemed ikke brukes til et helt annet formål.

Denne saken ble publisert i Juristens temautgave om rettssikkerhet i kommunene og som en av flere artikler om barnevern. Les flere av sakene her.

Mange henvendelser

Da Ohnstad begynte å se nærmere på en rekke meldinger som ble sendt til barnevernet og dykket ned i hvorfor meldingene var blitt sendt, ble hun først overrasket over hva hun fant.

– I en av sakene, som jeg vil kalle typisk, hadde skolen sendt melding til barnevernet fordi et barn hadde mye skolefravær. Det viste seg at barnet var mye sykt, noe skolen var kjent med, og at fraværet var dokumentert av lege. Hva tenker man at barnevernet skal gjøre med det? spør hun.

Den siste tiden har hun også vært noe involvert i forbindelse med forslaget til ny barnevernslov, hvor hun har vært opptatt av rettsikkerhetsproblematikken rundt meldinger til barnevernet og foreldrenes posisjon når de først kommer i barnevernets søkelys.

– Da jeg tok kontakt med kommunene synes jeg at jeg ofte ble møtt manglende kunnskap. Etter hvert kom jeg over stadig flere saker hvor noen har oppfattet at familien trenger hjelp og sendt en melding til barnevernet, forteller Ohnstad, og fortsetter:

– Men er det snakk om hjelp, må man jo involvere familien og sammen med dem definere et hjelpebehov. Man kan ikke intervenere i en familie og for å hjelpe uten at familien har bedt om hjelp, enn si vet at de trenger hjelp. Skillet mellom hjelp og inngrep er i mange tilfeller visket ut, og meldeplikten tolkes feil, mener hun.

Ohnstad mener det har blitt skapt et inntrykk av at «hvis du er bekymret for et barn, meld fra til barnevernet».

– Men det er altså ikke slik lovgivningen er for dem som har lovpålagt taushetsplikt.

– Hvis du rykker ut med ambulanse for å hjelpe et menneske som kanskje er i nød, kan du ikke kjøre ned 30 stykker på veien og la dem ligge igjen i grøfta. Tanken om hjelp til den som trenger det er god, men du kan ikke kjøre ned flere familier for å kanskje nå frem til den rette, sier hun.

Ohnstad understreker at mange familier kan få god hjelp av barnevernet, men at det kun er i sjeldne tilfeller personer med taushetsplikt skal sende en melding til barnevernet i stedet for å snakke med foreldrene og bli enige om å søke hjelp, eventuelt fra barnevernet.

– Det skal være lav terskel for å hjelpe, men hjelp beror på samtykke, medvirkning og frivillighet. Da må du snakke med familien. Du kan ikke hjelpe folk bak ryggen på dem.

– Og jeg tror sjansene er mindre for å nå frem til de virkelig hjelpetrengende barna når barnevernet får så enormt mange grunnløse meldinger.

– Kommer inn når konflikt har oppstått

Juristforbundets «Kommunerapport» viser at de kommunene som har ansatt jurister ofte har jurister som jobber innen plan- og bygg, HR og personvern. Barnevern er et av områdene hvor mange kommuner henter inn ekstern juridisk bistand. Det gjelder både kommuner som har ansatt jurister og de som ikke har det.

Ohnstad mener mange ubegrunnede meldinger og en del av undersøkelsene som igangsettes kunne vært unngått med flere jurister i kommunene.

– Det er for lite bevissthet rundt dette med meldingspraksis. Advokater kommer inn først når det har blitt en barnevernssak, men man ser i for liten grad på hva som varinngangen, mener hun.

Hun mener en stor del av de 30.000 sakene som henlegges i året aldri skulle vært sendt, og er redd det går kraftig ut over kapasiteten.

– Det kan ta bort oppmerksomheten ved alvorlige tilfeller hvor det virkelig er behov for barnevernets bistand. Det er klart vi skal ha barnevern i de tilfellene foreldrene av ulike grunner ikke er i stand til å ivareta omsorgen for barna. Det er ingen som er uenige i det.

– Er det bare mangel på jurister i kommunene eller bør det også mer juss inn i barnevernsutdanningen?

– Begge deler. Det er for lite oppmerksomhet på behovet for juridisk kompetanse.

Ohnstad peker på at barnevernet gjerne kaller det barnevernfaglig arbeid når de setter i gang en undersøkelse der de opptrer som myndighetspersoner og mener bevisstheten rundt det at man går fra en posisjon der man opptrer som myndighetsperson og der man opptrer som hjelper er utvisket.

– Dette skillet mellom det barnevernsfaglige, det terapeutiske, og saksbehandling som skjer i regi av at du er en offentlig myndighetsperson utviskes ofte. Og det mener jeg er et rettssikkerhetsproblem.

Når det gjelder bruk av ekstern juridisk bistand innen barnevern, mener professoren det kan bidra til at man ikke får bygget opp et fagmiljø i kommunen.

– Jeg mener det er problematisk å bruke slike ad.hoc-løsninger der man ber en advokat se på saken først etter at det er oppstått konflikt uten å spørre seg hvorfor det skjedde.

– Det kommunale selvstyret forutsetter at man skal forvalte et ganske omfattende regelverk om rettigheter for innbyggerne og plikter for kommunen. Det å forstå at man utøver myndighet på vegne av fellesskapet og hvorfor reglene er der er et stort ansvar på kommunene, og det forutsetter at man har nødvendigkompetanse.

Viser til «rutiner»

Etter å ha jobbet med tematikken en stund får Ohnstad stadig telefoner og meldinger fra familier som har opplevd å bli meldt til barnevernet av noen med taushetsplikt. Felles for disse er at de føler seg invadert på tynt grunnlag, forteller professoren.

– Vi har jo rett til en beskyttet sfære rundt privatlivet vårt. Privatlivet er vernet både i grunnloven og menneskerettighetene, og når noen trenger inn i denne sfæren på tynt eller sviktende grunnlag, f.eks. på grunn av en melding som aldri skulle ha vært sendt, er dette problematisk sett ut fra et rettssikkerhetsperspektiv.

– Det er dessuten en stor belastning for dem som utsettes for dette.

I mange av sakene hun har sett nærmere på forteller familiene om følelsen av å bli utsatt for en granskning og at det letes etter feil.

– Og du kan finne masse «feil» i et hjem. I en sak jeg nylig kikket på sendte helsesøster inn en melding til barnevernet fordi hun mente det var så rotete i hjemmet da hun var på besøk når paret nettopp hadde fått et barn. Det viste seg raskt at de drev med oppussing for å få på plass et hjemmekontor, forteller Ohnstad.

– Mange tror at slike historier er anekdoter, men det skjer faktisk ofte. Slike saker blir heldigvis henlagt raskt, men det oppleves vanskelig for familiene og gjør noe med tilliten til tjenestene generelt.

Ohnstad har ingen meninger om hvordan barnevernstjenesten eventuelt bør organiseres annerledes, men er opptatt av at jussen må tydeligere inn, og at det må skapes mer bevissthet rundt når det skal meldes til barnevernet og forskjellen på hjelp og inngrep.

– Når du har taushetsplikt, sitter du i en posisjon der du mottar opplysninger som lovgivningen stiller strenge krav til hvordan skal behandles. Man kan ikke tenke at bekymringsmeldinger er et eget institutt som opphever det kravet på beskyttelse taushetsplikten er ment å skulle gi..

Ohnstad mener kommunene bør ha flere jurister på flere områder.

– Kommunene har ansvaret for m.a. primærhelsetjenesten, skoler, sykehjem, barnevern, folkehelse – altså et betydelig ansvar.  Man må forholde deg til et komplekst regelverk som også kan være uoversiktlig, og man må ha kompetanse til å veie ulike hensyn opp mot hverandre. Det forutsetter grunnleggende juridisk kunnskap, sier hun, og fortsetter:

– Mange kommuner sier at de ikke har bruk for jurister. Nei, for de vet gjerne ikke at de sitter og forvalter et komplisert regelverk som krever gode kunnskaper når det gjelder lovforståelse og -anvendelse.

– Når jeg har tatt kontakt med for eksempel skoler og spurt hvorfor meldinger er sendt til barnevernet, er standardsvaret at «vi har rutiner for dette». Men de kan faktisk ikke ha rutiner som er i strid med loven.