- Utenlandske forskere kommer ofte med nye ideer, større internasjonale nettverk og andre metoder

Debatten om utenlandske forskere i norsk akademia ar foregått i mange år, og Khrono skrev i fjor at en fjerdedel av forskerne i Norge nå er utlendinger. I fjor høst skrev Forskerforum at over halvparten av professorsknadene i Norge kom fra utlandet. Ved de tre største universitetene var tallet 70 prosent. 

Ved juridisk fakultet på UiO ble debatten igjen aktuell da Amrei Müller i forrige uke møtte Universitetet i Oslo i retten. Hun saksøkte universitetet for brudd på kvalifikasjonsprinsippet og diskrimineringsprinsippet etter at hun i en ansettelsesprosess ble innstilt som nummer en, men ble ikke tilbud jobben.

- Min erfaring forteller meg at det er en underliggende motvilje mot å ansette utlendinger ved fakultetet, sa Müller til Khrono i forkant av rettssaken.

Jusprofessor Malcolm Langford, som flyttet til Norge fra Australia i 2007, vitnet under rettssaken om ansettelseskultur.

Han opplever ikke at det er en fiendtlig eller diskriminerende holdning mot utenlandske forskere ved det juridiske fakultetet, men at det ikke er nok bevissthet rundt temaet. Debatten mangler fokus på integrering og fordelene av mangfold i akademia, mener han. 

Samtidig utelukker han ikke at diskriminering kan skje, bevisst eller ubevisst. Han trekker blant annet frem Akademiet for yngre forskeres undersøkelse hvor 25 prosent av de utenlandskfødte forskerne i Norge oppgir å ha opplevd diskriminering som følge av innvandrerbakgrunn.

- Det har også vært nylig en debatt om en uttalelse fra en sensor på fakultet som mange mener er diskriminerende.

- Trenger forbilder

I 2018 lanserte Langford sammen med fire andre forskere Forum for internasjonale forskere i Oslo (FIRO), og har lenge vært engasjert i debatten rundt internasjonalisering i akademia og utenlandske forskere ved universitetet.

Han tror mange har inntrykk av at det er snakk om et «inntog av utenlandske forskere» ved juridisk fakultet, men peker på at prosentandelen ikke er spesielt høy.

Han trekker også frem at andelen utenlandske forskere er betydelig høyere ved en del andre fakultetene, som for eksempel ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.

Under rettssaken la dekan Ragnhild Hennum frem tall som viste at omtrent 20 prosent av de vitenskapelig ansatte ved fakultetet med fast stilling hadde mastergrad fra et annet land enn Norge.

- Utenlandske forskere kommer ofte med nye ideer, større internasjonale nettverk og andre metoder, og all forskning tyder på at mangfold er bra, sier Langford.

- Vi trenger flere kvinner, større spenn i alder og geografisk tilhørighet hos forskerne, utenlandske forskere, men kanskje mest av alt forskere med minoritetsbakgrunn, sier Langford.

Han mener at ettersom noe av kjernen i jussen er fortolkning er det det nyttige med forskjellige perspektiver.

- Ellers ender man fort opp i siloer hvor alle er eng med hverandre.

- Juridisk fakultet er veldig blendahvitt. Det er problematisk at jeg er den kanskje mest eksotiske professoren der, mener australieren, og fortsetter:

- Vi har mange studenter med minoritetsbakgrunn og det er viktig for oss å støtte lovende studenter med minoritetsbakgrunn mot et karriereløp i akademia. Vi trenger rollemodeller som viser at det er mulig for alle å bryte seg inn til det fyrtårnet. Dette gjelder også i advokatbransjen og andre steder, naturligvis.

Tre typer holdninger

Jusprofessoren forteller at han etter å ha debattert temaet med mange over flere år mener holdningene til utenlandske forskere og internasjonalisering kan deles inn i tre leire på fakultetet:

- En gruppe er skeptiske til utenlandske forskere av forskjellige grunner, blant annet på grunn av bekymring for om vi har nok forelesere som underviser på norsk. Flere er også bekymret for at vi ikke skal ha nok ansatte som forsker på «upopulære» ting som skatt og sivilprosess, sier Langford.

Selv mener han det er et problem at utenlandske forskere underviser for mye og ikke har tid nok til forskning. En gjennomgang han selv har gjort viser at de utenlandske ansatte ikke har mer frikjøp gjennom forskningsprosjekter enn de norske.

- En annen gruppe mener fakultetet trenger med internasjonalisering. Kanskje viste NAV-skandalen oss at det er noe i det. Sammenlignet med for eksempel Danmark har vi nesten ikke EØS-rett ved fakultetet, sier professoren.

- Og hvis vi ønsker å klatre på internasjonale rangeringer trenger vi en tydeligere og sterkere internasjonal profil.

Mellom disse to gruppene finner vi de som selv om de er for mer internasjonalisering er de litt tilbakeholdne på fordi de er bekymret for bærekraften i og finansieringen av masteren i rettsvitenskap, mener Langford.  

Positiv erfaring

Selv kom Malcolm Langford til Norge i 2007, og startet som stipendiat ved UiO samme år. Å komme inn på Senter for menneskerettigheter var en «soft landing» for en utenlandsk forsker, synes han, men mistenker at ikke alle opplever det slik.

- Møtet med den norske universitetskulturen er nok for mange et sjokk. Språket er alt her, så hvis man behersker norsk er det enklere å komme inn fordi strukturene er flatere enn i mange andre land, sier han.

Langford, som er gift norsk, og raskt fikk seg et nettverk etter at han kom til landet, forteler at mye likevel var annerledes enn i hjemlandet.

- Jeg husker en god kollega spurte meg om jeg hadde det fint og om jeg hadde venner da jeg hadde vært et års tid på universitetet. Det betydde mye.

At utenlandske forskere må lære seg akademisk norsk, publisere på norsk og innen to år undervise på norsk, mener australieren er viktig og positivt.

- Det er viktig at forventningene er tydelige.