Cecilie Kjelland studerte ved flere universiteter i Europa: - Interessant å observere forskjellig tilnærming til jus

I vår spalte «Juristrunden» stiller vi jurister rundt om i landet åtte spørsmål om deres hverdag.

Cecilie Kjelland er Head of Data Privacy i Yara International ASA. Hun er også visepresident i European Company Lawyers Association og styremedlem I Bedriftsjuristene. Fra 1. september er hun Chief Legal and Compliance Officer i B2 Holding ASA.

Hva er det første du gjør når du kommer på jobb?

- Sjekker mail og henter kaffe, i varierende rekkefølge. 

Hva irriterer deg mest når du leser om jus i media?

- Jeg blir ikke så ofte irritert, men jeg ønsker meg til tider at det kommer klarere frem hva som er de juridiske premissene i en sak som omtales og hva som er politiske og/eller idealistiske målsetninger.

Hva er den største utfordringen for jusprofesjonen fremover og der du jobber?

- I min juridiske verden, innenfor næringslivet, så er det klart at juristene klarer å tilpasse seg digitale endringer. Dette gjelder både kunnskapen vi må tilegne oss for å tilpasse oss våre klienters behov fremover, men også hvordan vi selv jobber og organiserer våre juridiske avdelinger. Dette innebærer ikke bare utfordringer, men selvfølgelig også muligheter.

Har du en favorittbok? Hvorfor det?

- Vanskelig å velge en, men jeg er veldig glad i «Stoner» av John Williams. Leser også «Kristin Lavransdatter» igjen og igjen, kanskje fordi den handler om forskjellige faser i et kvinneliv. 

- Og så har jeg hatt mye glede av Spor-serien til Aschehoug, men den har de dessverre avsluttet.

Et studieminne som har festet seg ekstra godt?

- Mange! Jeg hadde gleden av å studere ved flere universiteter i Europa, og det var interessant å observere forskjellig tilnærming til jus, men også likheter hos studenter fra forskjellige land.

Hvor ofte sjekker du jobbmailen på fritida?

- Antagelig litt for ofte.

Hvordan musikk ligger i spillelista di om dagen?

- Jeg er nok litt lite moderne der; og har en greie for musikk fra senbarokken, spesielt Bach. Hvis jeg skal bevege meg et par hundre år frem i tid blir det «klassikerne» fra 70-tallet som the Doors, Velvet Underground og Bowie.