«Å tro at tekselskapene kommer til å passe på personvernet vårt er i beste fall naivt»

Av Inger Marie Sunde, professor ved Politihøgskolen

Digitaliseringsminister Karianne Tung prøver å roe ned bekymringen for KI-«briller» ved å vise til at innføringen av KI-forordningen og lov om digitale tjenester «vil tvinge tekselskapene til å ta mer ansvar og til å beskytte samfunnet og forbrukerne bedre» (Juristen, 4. august 2026). Hun har også – sammen med blant annet justisminister Astrid Aas-Hansen – opplyst at straffeloven «står godt i møte med KI-briller» (pressemelding 20. juli 2026).

Å tro at tekselskapene kommer til å passe på personvernet vårt er i beste fall naivt, og slik jeg ser det er lovgivingen – både den som er i kraft og den som er i ferd med å bli innført - uansett ikke tilstrekkelig i møte med dette overvåkingsverktøyet.  

Saken kaller på politisk vilje til å vurdere privatlivsimplikasjonene av et nytt overvåkingsverktøy som kan bli tatt i alminnelig bruk. Den gjelder ikke, slik Tung hevder, spørsmål om «å særregulere all teknologi» (Juristen, ibid). Det er tale om en «brille» som utseendemessig kan forveksles med en ordinær brille, men i realiteten kun er en innfatning med innebygd KI-funksjonalitet. Brilleglassene er unødvendige. KI-innfatningen kan filme omgivelsene. Den kan også foreta biometrisk ansiktsgjenkjenning dersom funksjonen iverksettes av leverandør.

For teknologi som har store personvernkonsekvenser har politikerne en rettslig forpliktelse til å iverksette personvernbeskyttende tiltak, jf. at Grunnloven pålegger Staten aktivt «å sikre» borgernes rett til privatliv (§§ 92, jf. 102). Regulering av filming i det offentlige rom reiser vanskelige spørsmål og byr på avveininger som krever politisk lederskap.

Privates bruk av KI-innfatning og politiets bruk av samme bør drøftes separat. For privatpersoner er utgangspunktet den alminnelige handlefrihet, dvs. at så lenge KI-innfatning ikke er forbudt kan privatpersoner bruke den. Spørsmålet er dermed hvorvidt handlefriheten bør begrenses, f.eks. gjennom forbud mot brillebutikkenes salg av KI-innfatninger og mot privatpersoners bruk av dem. Ved overtredelse er bruk av straff nærliggende.

I en tidligere kommentar har jeg påvist av straffelovens bestemmelse om hensynsløs atferd som krenker en annen fred (§ 266) ikke gir et tilfredsstillende vern, fordi den både forutsetter at den som blir fotografert legger merke til det, og unnlater å klargjøre hva hver enkelt av oss må tåle av filming (Sunde, Aftenposten 26. juli 2026). Bestemmelsen kommer oss ikke til unnsetning hvis vi ikke legger merke til filmingen eller uansett må tåle den, og dermed ligger veien åpen for etterfølgende krenkelser i form av publisering på sosiale medier (som kan være ulovlig). Allerede ubehaget som følger av at man ikke vet om man blir filmet påvirker atferd, noe som kan ha negative konsekvenser for demokratiet (Thorsrud, NRK Ytring, 14. juli 2026).

Jeg har derfor tatt til orde for en samtykkelov for fotografering (Sunde, ibid.). Man bør merke seg at et straffesanksjonert forbud kan gjøre unntak for blindes og andre gruppers legitime behov for hjelpemiddelet. I stedet for seriøst å diskutere om seende personer bør få leke seg med kraftig overvåkingsutstyr, burde vi være opptatt av hvordan KI-innfatning kan støtte enkelte gruppers legitime behov uten at vi samtidig åpner for omfattende privat overvåking.

For myndighetenes bruk av KI-innfatning gjelder motsatt rettslig utgangspunkt. Her er det ikke tale om forbud, men om tillatelse. Man kan jo tenke seg at politiet ville være interessert i å bruke KI-innfatning, som hjelpemiddel f.eks. til å dokumentere håndtering av hendelser som vold i nære relasjoner eller gatevold eller sikre bevis i en etterforsking. I etterforsking kunne man også tenke seg skjult bruk, ved at KI-innfatningen settes inn med glass slik at den – som i dag - ser ut som en ordinær brille.

For tilhengere av forbudslinjen er det greit å vite at legalitetsprinsippet i Grunnloven § 113 allerede medfører at politiet ikke kan bruke KI-innfatning, kanskje med en liten reservasjon for etterforsking omtalt nedenfor. Utgangspunktet er at personrettet filming gjør inngrep i personvernet. I henhold til nevnte § 113 er inngrepet forbudt med mindre loven uttrykkelig tillater det.

KI-forordningen har et forbud mot at politiet bruker biometrisk identifisering (i praksis ansiktsgjenkjenning) i sann tid på offentlig sted. Forbudet er ikke absolutt, slik at Norge har adgang til å vedta lovgivning som tillater det, men kun for tre spesifikke formål (forebygge terror, finne personer som er forsvunnet eller er ofre for alvorlig kriminalitet, eller kriminelle som er ettersøkt). Om man ikke ønsker at politiet har denne muligheten er det uansett ikke behov for KI-forordningens forbud, siden Norge ikke har noen lov som tillater det. Regjeringen har heller ikke tatt initiativ til å innføre det innenfor KI-forordningens handlingsrom, og meg bekjent har ikke politiet selv tatt til orde for det.

Lovgiver har hittil vist størst interesse for såkalt «fastmontert kameraovervåking». Med hjemmel i politiloven § 6a har politiet satt opp noen slike kameraer på folksomme plasser i bysentrum. Kameraene skal være tydelig skiltet og opptak slettes etter syv dager. I etterforsking kan skjult kameraovervåking med fastmontert kamera brukes (strpl. § 202a). Opptaket blir en del av sakens dokumenter og slettes ikke før saken er endelig avgjort. I en retningslinje har riksadvokaten åpnet for analogisk anvendelse av § 202a på «mobile og fjernbetjente kamera», og det fremgår at man hadde dronekamera i tankene. Hvorvidt retningslinjen er holdbart grunnlag for skjult bruk av KI-«brille» i etterforsking synes å være tvilsomt, så her er det behov for regulering.

Slikt reguleringsbehov gjelder også for kroppskamera, og KI-innfatning er kanskje å regne som dette enda betegnelsen hittil har vært brukt om kamera festet på uniformsbrystet, noe som gjør det helt tydelig at politiet er utstyrt med kamera. Politiet har lenge ønsket seg kroppskamera, og det pågår et pilotprosjekt om dette. Politiet har ikke bare en dokumentasjonsplikt, men opplever ofte selv å bli filmet av privatpersoner med smarttelefoner. Risikoen for at bare passende deler av opptaket senere blir vist, mens annet blir slettet gjør at politiet kan ha behov for å «motfilme» for å sikre sin versjon av hendelsen, kanskje med bruk av KI-innfatning. Men reguleringen mangler.

Eksemplene viser etter mitt syn at Tung hittil har tatt for lett på reguleringsspørsmålet, både for privates og politiets bruk av KI-innfatning.