– Rettssikkerhets­garantier ugyldiggjort

­Av Roar Mikalsen, leder for Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD)

Domstolenes kjerneoppgaver er å avgjøre tvister og straffekrav og gjennom rettslige avgjørelser å kontrollere offentlig maktutøvelse. Særlig for Høyesterett kommer en annen viktig oppgave i tillegg – å virke for rettsavklaring og rettsutvikling – men allikevel sa Høyesteretts ankeutvalg den 20. desember 2022 seg enig med Borgarting lagmannsrett i at «det ligger utenfor rettens oppgaver å vurdere om norsk narkotikapolitikk er riktig eller fornuftig på et overordnet nivå.»

På denne måten ble elementære rettssikkerhetsgarantier ugyldiggjort. Siden 1866 har norsk rett bygd en tradisjon for domstolenes plikt til å kvalitetssikre den politiske prosessen, og prøvelsesretten anses som en sikkerhetsventil og nødbrems for demokratiet. Johs Andenæs beskrev den som «et av vestens viktigste bidrag til verdenskulturen» og et «kjernepunkt i rettsstaten», og både redere og eiendomsbransjen har nytt godt av domstolenes kontroll med lovgivning. 

Prøvelsesrett og ruspolitikk

Det er derfor oppsiktsvekkende at norske domstoler ikke vil gjøre det samme for landets rusbrukere. Siden 1970-tallet har de personlige friheter stått høyere i hierarkiet av demokratiske verdier enn økonomiske rettigheter, hvilket tilsier at de i høyere grad vernes av domstolene overfor lovgivningsmakten, men rettssystemet vektlegger i praksis overklassens økonomiske rettigheter foran utstøtte grupperingers rett til selvbestemmelse og frihet.

Dette er uforenelig med rettsstatens prinsipper og spesielt alvorlig ettersom Rusreformutvalgets NOU 2019: 26 viser at offentlig panikk har formet politikken. I den grad panikk har vært førende, vil ikke prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumsjon være tilstrekkelig vektlagt, og det er domstolenes oppgave å gjøre en menneskerettsanalyse, slik at ikke borgere må lide for etablerte fordommer satt i system. 

Domstolenes ugyldiggjøring av prøvelsesretten vitner i denne sammenheng om at noe er alvorlig galt. Jo mer marginalisert en gruppering er, desto større er sjansene for feil ved den politiske prosessen, og i 40 år har kriminologien og rettssosiologien påpekt jakten som syndebukker som førende for ruspolitikken. De siste 30 årene har juristene mer og mer innsett det samme, og rusreformrapporten var ikke første gang et ekspertutvalg påpekte det manglende grunnlaget for straff. 

Også Straffelovkommisjonens NOU 2002: 04 betvilte lovgivers moralske kompass og hevdet at «på samme måte som ved bruk av alkohol, tobakk, sniffestoffer og dopingmidler, bør også bruk av narkotiske stoffer etter flertallets oppfatning være straffritt». Vi ser derfor økt splid mellom politikere og fagfelt, men straff fortsetter på grunn av den moralske panikken som rusreformrapporten beskrev som et problem. 

Tildekking av menneskerettsbrudd

Det var på dette grunnlaget at Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) satte opp et bord med cannabis og psilocybin utenfor Politihuset i Oslo, to forbudte stoffer som gir adgang til domstolene. Sommeren 2022 fikk AROD tre dager i Oslo tingrett til å vise en forbindelse mellom Rusreformutvalgets funn av offentlig panikk, menneskerettighetsbrudd, og tidligere tiders vilkårlige forfølgelse, men påtalemyndigheten ville ikke ha kvalitetssikring av ruspolitikken. 

Stikk i strid med de etiske retningslinjene, ville ikke politi- og statsadvokat «fremme en rettssikker og tillitsvekkende strafferettspleie i samsvar med lov og rettsorden». Verken vitner, dokumenter eller dokumentarfilmer ble tillatt presentert, og tingretten forsvarte beslutningen med at «vi må skille mellom jus og å vurdere strid med Grunnloven». Ingen jurist som anerkjenner menneskerettighetenes vekt vil si seg enig, men Høyesteretts ankeutvalg aksepterte tingrettens behandling, og dette er et dårlig tegn for rettsstaten.

Mens forbudstilhengerne ser straff som nødvendig for beskyttelse av folkehelsen, har det ikke redusert tilbud eller etterspørsel. Forbud har i stedet gjort rusbruk så farlig og ødeleggende som mulig, samtidig som det har gitt organisert kriminalitet økt innflytelse, og jo mer politiet blander seg inn i gjengaktiviteten, desto mer vold og utrygghet oppstår.

Columbias president fortalte nylig til FN at «demokratiet vil dø», om ikke narkotikamarkedet reguleres, og forholdet mellom mål og middel blir bare mer og mer omstridt.

Høyesteretts ankeutvalg setter derfor ikke bare de forfulgte grupperingene, men det norske folk i en vanskelig situasjon med beslutningen om å nekte avklaring av rettigheter. Historisk er syndebukkmekanismen den tendens som i størst grad løfter frem totalitære tendenser i et samfunn, og i menneskerettslige spørsmål er det ikke mulig å skille jus fra politikk. 

Riksrett

Motstanden mot å blande seg inn i lovgivers arbeid vitner i stedet om at påtalemyndighet og domstoler er mer interessert i å beskytte forbudslinjen enn å avklare forholdet til rettsstatens prinsipper. Prøvelsesretten er tross alt garantert gjennom Grunnlovens § 89, og det er konstitusjonelt ansvar forbundet med å motarbeide menneskerettighetene. Det er dette påtalemyndighet og domstoler har gjort ved å gå imot 150 års rettsutvikling, og Kontroll- og konstitusjonskomiteen må på banen. 

Dette følger som en konsekvens av at lovgivers intensjon ved formalisering av prøvelsesretten i 2015 var å sikre effektiv minoritetsbeskyttelse. Offentlig panikk kan bare fortsette så lenge ukultur ikke tas tak i, og det kan ikke være tvil om at domstolene har sviktet sin legitime kontrollfunksjon overfor Stortinget. La oss derfor håpe at 2023 bringer lys på et lenge oversett område, og at riksrett bereder vei for en sannhets- og forsoningskommisjon.