Vil Påtalemyndigheten støtte menneskerettigheter eller videreføre offentlig panikk?

Av Roar Mikalsen, leder AROD

På Grønland Politihus sitter en med noe å tenke på. Der sitter juristen som skal utpeke passende straff for undertegnede, etter at en bod med cannabis produkter ble satt opp utenfor Politihuset den 11. september. Dette ble gjort for å få avklart en lenge ignorert problemstilling, nemlig forbudslinjens forhold til menneskerettighetene. Som leder for Alliansen for en Rettighetsorientert Ruspolitikk (AROD), en organisasjon dedikert til dette formålet, er påstanden at de forfulgte grupperingene har et rettighetsbilde som forblir oversett. Etterforsker har hørt alt om dette, og det blir opp til påtalemyndigheten om den vil støtte kravet om en menneskerettsanalyse eller lukke øynene for det som kan være etterkrigstidens største justismord—hundretusenvis av eksempler på overdreven og unødig bruk av makt, inkludert frihetsberøvelse.

Rettsstat og offentlig panikk

Vi vet allerede at politikken er styrt av offentlig panikk. Rusreformutvalget dokumenterte dette, og organisasjoner har påvist en sammenheng mellom dette fenomenet og menneskerettsbrudd. I den grad offentlig panikk har styrt utviklingen vil det være et misforhold målt opp mot prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumpsjon, men avstanden mellom sunn og usunn moral vil normalt ikke være sett fordi massene er under innflytelse av et overdimensjonert fiendebilde. 

Der er vi i dag. Et narkotikafritt samfunnsideal og hyklersk dobbeltmoral får oss til å akseptere og videreføre en forfølgelse som ikke bare er umoralsk, men med klare paralleller til tidligere tiders destruktive massebevegelser og vår samtids mest fryktorienterte ekstremistbevegelser. Irrasjonaliteten, selvgodheten, og troen på vold er like påfallende, og vilkårlig forfølgelse resultatet.

Det er i slike tider avgjørende at individet trer ut av psykosen som har et kollektivt grep, men politikerne har ikke klart det. Samtlige er informert om sitt ansvar, og at det ikke er mulig å gå fra kriminalisering til sykeliggjøring av bruk uten å se på forholdet til overnevnte prinsipper. Allikevel, samtlige har motsatt seg dette. Fordi de ikke vil vurdere regulering, eller om forbudslinjens premisser i det hele tatt holder vann, har politikerne i stedet videreført den offentlige panikken som rusreformutvalget dokumenterte, og AROD satte til slutt foten ned.

Med vår cannabis-bod tok vi rusreformen ut av politikernes hender. Etter høringsinnspill og over 30 kronikker om statens ansvar i tider med offentlig panikk, som ingen imøtegikk eller tok konsekvensene av, innså vi at den politiske prosessen var dømt til å feile. Vi erkjente at politidirektoratet og andre med en interesse i det bestående hadde et usunt grep på politikken, at verken justis eller helsedepartement ville ta ansvar for rusreformens forfulgte, og at samfunnsdebatten som helhet var kvelt av et rusfelt som heller ville være på god fot med politikere enn å vektlegge menneskerettsprinsipper. Vi så derfor til domstolene og til en Riksadvokat som har vist langt bedre dømmekraft: Vi tok konsekvensene de samme prinsipper som Riksadvokaten allierte seg med i rusreformen, satset på at den høyere påtalemyndighet ville fortsette å stå med disse prinsippene, og satte opp en bod med nok cannabisprodukter til at det kvalifiserte som salg—det vil si, over de grenseverdier som ble foreslått av politikerne. 

Forbrytelse og straff

Undertegnede tilhører med det de som skal klandres. Jeg står med de som mottar flere år i fengsel for det jeg nettopp gjorde, og det blir i første rekke opp til påtalemyndigheten om systemets vrede eller gehør utløses. Jeg sier gehør, for ARODs sivile ulydighetsaksjonen var vel beredt. Det sivile samfunns rett til å underlegge loven menneskerettighetsanalyse er en anerkjent bærebjelke i rettsstaten, og på vegne av de forfulgte har vi levert en prosedabel påstand. Denne påstanden utløser folkerettslige forpliktelser, og om aktor ser bort fra dem vil det bli opp til Riksadvokaten å ta styring. Riksadvokaten har utmerket seg for sin integritet i rusreformen og er vel informert. Han har støttet de samme prinsipper som AROD, nettopp fordi dette er prinsipper som må vie tungt om en liberal rettsstat skal bestå, og vi regner med at den høyere påtalemyndighet innser at det ville være dumt å slutte nå. 

Det vil uansett bli opp til domstolene å gi de forfulgte et effektivt rettsmiddel. Dette er vår rett, og om påtalemyndigheten eller domstolene motarbeider avklaringen av et rettighetsbilde vanker individuelt ansvar. Den konstitusjonelle fallhøyden i denne saken er enorm, og det sivile samfunn vil forfølge saken videre til et effektivt rettsmiddel er på plass. Det ligger i kortene at dette vil bli en sannhets- og forsoningskommisjon, og den som da befinner seg på feil side av historien vil ha et problem—som er fint mulig å unngå nå.

Så vi ser sjansene som gode. Vi har informert Riksadvokaten og aktor om sitt ansvar i tider med offentlig panikk, og de har full autoritet til å stille seg på menneskerettsprinsippenes side. Forbindelsen mellom dette fenomenet og menneskerettsbrudd er klar nok, og i den grad de aksepterer føringer for straff uten at forholdet til menneskerettighetene vurderes, gjøres det på eget ansvar. Internasjonalt går det jo fremover. Stadig flere domstoler og land tar konsekvensene av forbudslinjens manglende rettmessighet; i USA er hundretusenvis av dommer ettergitt, og det kommer en tid hvor Europadomstolen må vurdere et rettighetsbilde. Rent faktisk, Europarådets parlamentarikerforsamling og Pompidou gruppen har etterlyst handlekraft fra denne domstolen som begynner å bli vant til å ha med Norge å gjøre—bare ikke på et så katastrofalt nivå.

Individets ansvar

Aktor og Riksadvokaten kan gjøre en viktig forskjell i dette bildet. Domstolene plikter som nevnt å gi de forfulgte et effektivt rettsmiddel, og i Norge er det like mye tingrettens som høyesteretts oppgave. Det er med andre ord bortkastet tid å vente på høyesterett; det påfører befolkningen bare unødig lidelse, og med påtalemyndigheten om bord vil dommeren raskt se behovet for menneskerettsanalyse. AROD anerkjenner i denne forbindelse Rusreformutvalgets kompetanse. Var det ikke for politiske føringer om at et regulert marked var uakseptabelt ville rusreformrapporten gått langt lenger, og vi foreslår at utvalget får mandat til å se på forholdet mellom offentlig panikk og menneskerettsbrudd med utgangspunkt i vår prosedable påstand Human Rising.

Rusreformutvalg 2.0 kan da, med sin ekspertise, enten plukke fra hverandre sammenhengen eller ta konsekvensene av den. Dette er veien det går om rettsstatens garantier ivaretas, og jo før jo bedre. Om vi får bekreftet menneskerettighetsbrudd vil en sannhets- og forsoningskommisjon være den naturlige veien videre, og aktor og Riksadvokaten må vurdere sin plass i historien ut ifra det.

Står disse to—eller til og med bare én—opp mot offentlig panikk og de føringer som er å forvente fra et system aktivt motarbeider selvinnsikt og realitetshensyn, vil det reises statuer for dem i fremtiden. De vil bli hyllet for sin integritet til å stå opp mot en destruktiv massekraft som samtiden slet med å se, og for å ha initiert den prosess som måtte til for at samfunnet kom seg ut av forvridde moralkodekser satt i system. Det er ingen større ære på historiens scene. AROD satser derfor i det lengste på at dette blir deres skjebne, og vi fortsetter å tro på individet i denne prosessen som skal forløse nasjonens psyke.