- Jo, det er noe galt med kultursjokk når det skyldes ukultur

Av Sarah Zahid, jusstudent ved UiB

Jeg setter pris på engasjementet som Aftenposten-spalten min skapte og jeg leste motsvaret til Nasjida Noorestany og Terje Horpestad med stor interesse. Jeg synes det er sunt for debattklimaet å fremme ulike erfaringer jusstudenter har på fakultetet. Og det er først og fremst det som preger perspektivene våre: de ulike erfaringene vi har.

Derfor synes jeg det er uheldig at Noorestany og Horpestad leser den personlige spalten min som en faktaartikkel til tross for at jeg tydelig redegjør for mine rent personlige opplevelser. Det er ironisk at artikkelforfatterne tar til orde for å «øke forståelsen for hverandres ulikheter» når de viser manglende forståelse for at jeg har en annen erfaring enn dem.

Jeg har for eksempel aldri påpekt at «alle minoritetsstudenter ikke drikker» og at «absolutt alle etniske norske studenter foretrekker å drikke». Det er en grov feilsitering. Det er åpenbart at det finnes et mangfold av preferanser og normer også blant minoritetsstudenter. Det at jeg gir uttrykk for at jeg opplever en ukultur med alkohol, har nødvendigvis heller ikke noe å gjøre med at jeg er en etnisk minoritet. Mange opplever drikkepress i fadderuken uten at de har minoritetsbakgrunn. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) illustrerer dette. 

Videre er det direkte naivt å påpeke at det er størrelsen på faddergruppene som gjør fadderuken utfordrende. Vi hadde ikke hatt behov for kampanjer og alternative fadderuker dersom det ikke hadde vært et voldsomt alkoholfokus og drikkepress. Flere studenter har opp gjennom årene gitt uttrykk for samme misnøye, blant annet Amanda og anonym (19). Jeg synes til tider det er slitsomt at jeg ikke får satt spørsmålstegn ved denne ukulturen uten at motargumentet skal være at jeg er minoritet og må tilpasse meg. 

Noorestany og Horpestads motsvar er dessuten også noe selvmotsigende. Først skriver de at «arrangørene og ledelsen av fadderukene bør ta aktive grep for å skape sosiale arenaer som er tilpasset alle», noe som var hovedpoenget i spalten min. Deretter hevder de at det likevel er «de enkelte deltakernes ansvar å ta den plassen [...] det er opp til den enkelte student å forvalte den studieplassen, underforstått som billetten inn til de sosiale arrangementene på den måten de selv mener er hensiktsmessig, ved å ta plass og si ifra når de opplever de kulturelle normene som for trange». Og er det ikke nettopp det jeg gjør i spalten min? Jeg sier uttrykkelig fra om det jeg opplever som en ukultur på jussen. 

Spesielt betenkelig er det når artikkelforfatterne ikke viser noen forståelse for min manglende trivsel og utsagnet mitt om at jeg føler det juridiske fakultetet ikke er laget for meg. De skriver følgende: «Spørsmålet vi stiller oss er: Hvem er egentlig det juridiske fakultetet laget for? Det nærliggende svaret må være at det er for alle som oppfyller kravene til studieplass». Så klart er jussen teknisk sett for alle som har kommet inn gjennom Samordna opptak. Det jeg forsøker å gi uttrykk for er at det er lite rom for ulikheter og ulike synspunkter, noe Noorestany og Horpestad bekrefter gjennom teksten sin. Jeg etterlyser også mer mangfold når det gjelder etnisk- og sosioøkonomisk bakgrunn. 

Det at mange jusstudenter kvier seg for å lese på jussen og heller søker tilflukt til andre fakulteter, er heller ikke noe nytt. Så lenge jeg gått her, har både professorer og studenter påpekt at vi må jobbe aktivt for et bedre sosialt miljø. Misforstå meg rett, jeg har møtt noen av mine beste venner på jussen, men det sosiale miljøet kan likevel oppleves som strebersk, gjengete og lite inkluderende for mange.

Etter spalten fikk jeg støtte fra flere i ledelsen på det juridiske fakultet. En professor fra UiO skrev i en e-post at det var ekstremt få som møtte opp på forelesning fordi de ikke trivdes på jussen. Dekanen på det juridiske fakultetet ved UiB, anerkjente at vi hadde et problem når det gjaldt alkohol under fadderuken, men var usikker på hva som var løsningen.

Margareth Hagen, rektor ved Universitetet i Bergen ga meg rett i flere av mine betraktninger. Hun trakk frem Zeshan Shakars skildring av Blindern i romanen «Tante Ulrikkes vei». «Særlig kjent er scenen fra første dag i studentkantinen, da hovedkarakteren tar en cola i kjøleskapet, men straks forstår at det er ikke noe man drikker der. Middelklassens barn drikker macchiato. Latte. Sencha. Kald mocca.» Og, joda! Hvorfor kan ikke alle bare drikke macchiato og slutte å syte om kultursjokk? 

Fordi denne debatten handler om mye mer enn hva man har i glasset. Den handler om å anerkjenne at det finnes svakheter i miljøet på et populært prestisjestudie som skal utdanne fremtidens beslutningstagere.

LES OGSÅ: Hva er galt med kultursjokk?