– Tilsynsutvalget for dommere - et rettssikkerhets­problem

Tilsynsutvalget for dommere ble opprettet ved kongelig resolusjon av 15. mai 2002. Utvalget skal med grunnlag i etiske regler for dommeradferd behandle klagesaker mot dommere for opptreden utenfor det ordinære rettsmiddelsystemet. Utvalget har seks medlemmer, alle med personlige varamedlemmer, men i den enkelte sak er antall medlemmer fem. Utvalget består av både jurister og representanter for allmennheten og kan ilegge disiplinærtiltak i form av kritikk eller advarsel.

I oppstartsåret 2002 innkom 8 klagesaker som var stigende fram til toppåret 2011 med 176 klager. I 2018 var det 124 klagesaker.  

Møtefrekvensen er som utgangspunkt annen hver måned, dvs. 6 møter i året. Basert på saksantallet skulle det tilsi omtrent 20 saker på hvert møte, men noen er av kun orienterende art i det saker som faller utenfor arbeidsområdet kan avvises etter delegasjon. Likevel er det et betydelig antall saker som realitetsbehandles. Men hvordan står det nå egentlig til med rettssikkerheten?

I en noe outrert tilsynssak omtalt 6. desember i nettutgaven til Juristen, var det reelle saksforhold som ikke fremgår av presentasjonen, følgende: Utenbys advokat som ikke hadde fått medhold, fremsatte over tid og i klage til Tilsynsutvalget i alt tjueto beskyldninger og anklager mot dommeren.

Dommeren ble opprørt og var nok ikke helt diplomatisk i sitt tilsvar. Det likte ikke utvalget som uttalte at advokater har høy terskel for å innklage dommere og at fire uttalelser i tilsvaret fra dommeren var kritikkverdig og ila ham disiplinærtiltak. Vips så var dommeren nærmest blitt overgriper og advokaten et sakesløst offer. Dommeren var meg.

(Les tilsvar fra advokaten i den omtalte tilsynssaken nederst i denne artikkelen) 

Men glem saken som neppe har allmenn interesse og som ikke er tema for denne artikkelen. Grunnen til at saken nevnes, er at den ble en vekker for et system som synes å ha gått under radaren. Temaet er hvilke rettsmidler en misfornøyd privat part, advokat eller dommer kan benytte mot vedtak fra Tilsynsutvalget.

Ingen klageadgang 

En grunntanke i forvaltningsloven, som delvis gjelder for Tilsynsutvalgets virksomhet, er at det skal være klageadgang. Retten til å påklage vedtak er sentralt i rettssikkerhetssammenheng.

Et sideblikk på domstolene illustrerer betydningen. De aller fleste avgjørelser som blir truffet av dommere, kan ankes. Grunnene til at domstolenes avgjørelser stort sett av høy kvalitet, er mange. En grunn er nok at man må gjøre så godt man kan, skjerpe seg, ellers kan avgjørelsen bli endret i ankeinstansen. Hvor avgjørelser ikke kan overprøves, mangler denne kvalitetsforhøyningsfaktoren.

Omsatt til fotballverdenen blir det som laget midt på tabellen i siste serieomgang ikke har så mye å spille for og derved «slipper seg ned 15 – 20 %» og neppe vinner kampen.

Tilsynsutvalgets vedtak kan ikke påklages. Hvorfor Tilsynsutvalgets vedtak ikke kan overprøves, er i lys av de senere års utvikling med økt fokus på rettssikkerhet nokså anakronistisk med en forestilling om at autoritetspersoner knapt gjør feil.

Oppfatningen er ikke holdbar. Det er menneskelig å feile, og selv landets dyktigste dommere, Høyesterett, gjør iblant feil (jf. EMD- saker om barnevern, NAV-sak mv).

I denne sammenheng bemerkes at det er klagemuligheter knyttet til andre yrkesprofesjoner. Psykologer kan innklages til Psykologforeningens fagetiske råd. Vedtak derfra kan bringes inn for Ankeutvalget for fagetiske klagesaker. En lege kan innklages til fylkesmannen. Avvises saker der, kan saken bringes inn for Statens Helsetilsyn.

Mest nærliggende er likevel at advokater har et toinstanssystem hvor vedtak av Disiplinærutvalget kan påklages til Disiplinærnemnden. Disiplinærutvalget har begrenset saksmengde som tilsier økt grundighet og dessuten at nevnte kvalitetsforhøyningsfaktor inngår i vedtakene. Likevel blir om lag 15 prosent av vedtakene omgjort av Disiplinærnemnden. Lite tyder på at Tilsynsutvalget ville kommet bedre ut i tilfelle klagebehandling, men slik er det altså ikke.

Sterke begrensninger for domstolsprøving

Formelt kan vedtak av Tilsynsutvalget overprøves av domstolene, men reelt er stillingen ikke slik.

Etter domstolloven § 239 tredje ledd er det fastsatt vidtrekkende kranker: Det er kun lovligheten som kan prøves, herunder om vedtaket er truffet av (sic!) rett organ, dvs. Tilsynsutvalget. Den skjønnsmessige vurderingen av om sanksjon skal ilegges, kan ikke prøves.

De sterke begrensningene som gjelder, er nok også hovedgrunner til at det knapt finnes praksis fra domstolene.

Den eneste avgjørelsen jeg har funnet er HR-2018-2467-U som kun gjaldt spørsmål om søksmålsfristen løper i rettsferien.

Omgjøring etter forvaltningsloven § 35   

Tilsynsutvalget har kompetanse til å omgjøre egne vedtak. Om kompetansen vil bli benyttet, beror på grunnlaget for omgjøringsbegjæringen.

Man skal merke seg at kompetansen som utgangspunkt gir rett, men ikke plikt til å omgjøre. Kun der vedtaket er ugyldig vil omgjøringsplikt foreligge.

Men det er altså utvalget selv, som noen uker før enstemmig har truffet vedtak, som nå skal vurdere om det er ugyldig, og det kan fremstå som litt av et risikoprosjekt.

Men stillingen er altså at utvalget selv avgjør dette spørsmålet, og det er betenkelig ut fra et rettssikkerhetsperspektiv.    

Oppsummering - tiltak

Ny domstollov er på trappene, og i den forbindelse utarbeidet Trond Løkken Sundet en utredning av 31. oktober 2014. Utredningen berørte overprøvingsadgangen, men berøringen var nokså vag. Sundet pekte på at spørsmål om overprøving av utvalgets avgjørelser lå utenfor mandatet og burde drøftes av Domstolkommisjonen. På side 84 siste avsnitt skrev han:

«Et spørsmål som da kan vurderes, er om det bør gjelde en særskilt overprøvingsadgang for disiplinærtiltak, for eksempel hvor dommere ilegges advarsler».

Siden den gang synes intet å ha skjedd. Situasjonen er altså fortsatt at vedtak ikke kan påklages, og adgangen til domstolsprøving er så sterkt begrenset at den knapt eksisterer. Det representerer et rettssikkerhetsmessig problem. At det er relatert til et organ under Domstoladministrasjonen, er avgjort et tankekors.

Bedring av rettssikkerheten kan skje med beskjedne midler. Det bør etableres en klageinstans, men med silingsadgang. For det er ikke å nekte for at organer ala Tilsynsutvalget har en tendens til å tiltrekke det man på folkelig norsk benevner som kranglefanter.

Dernest bør de vidtgående skrankene for domstolsprøving fjernes. Slike skranker eksisterer normalt ikke, for eksempel for vedtak av Pasientskadenemnda. At private parter, advokater eller dommere skal berøves rett til domstolsprøving, fremstår som ubegrunnet, udemokratisk og basert på tankegods fra en svunnen tid. Det er å håpe at ansvarlige myndigheter, eventuelt Dommerforeningen, tar opp hansken og tar initiativ til endringer.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Tilsvar fra advokat Daniel Skram Otterskred, klager i tilsynssaken som omtales

Det vises til tingrettsdommer Oddmund Gamsts innlegg i fagtidsskriftet Juristen med publiseringsdato 07.01.20, samt til Juristens omtale av de samme tilsynssaker som tas opp i førstnevnte som «outrert» med videre. Outrert er et ord som etter sin leksikale definisjon er nøytralt. Det brukes imidlertid stort sett i negativ retning. For meg er det en gåte hvordan et fagtidsskrift kan karakterisere klagen på denne måten. Klagen bygger på klar praksis fra tidligere avgjørelser i Tilsynsutvalget.

Jeg er ikke medlem i Juristforbundet og leser ikke Juristen jevnlig. Omtalen av de nevnte tilsynssaker kom meg derfor for øre helt tilfeldig først nå ultimo april 2021. Av den grunn har jeg ikke kunnet ta til motmæle før nå. Etter min oppfatning er det åpenbart at innlegget skulle ha utløst tilsvarsrett jfr vær varsom-plakaten 4.15.

At Gamst selv velger så stå frem som den som er innklaget må han gjerne gjøre når selve disiplinæravgjørelsen er offentlig, om enn i anonymisert form. Gamst må i tillegg gjerne kommentere på selve vedtaket også. Utvalget var åpenbart ikke enig i at det var fremsatt ubegrunnede anklager eller ubegrunnede beskyldninger.

Jeg er også enig med Gamst i at disiplinærsystemet har en uheldig utforming, og at det er en mangel at vedtak ikke fullt ut kan prøves for retten. Gamsts henvisning til systemet for advokater er derimot feil. Det er kun medlemmer av Advokatforeningen som får toinstansbehandling av disiplinærklager mot seg.

Både advokaten og dommeren må imidlertid forholde seg til retten de lege lata. Det innebærer etter min oppfatning å akseptere nederlag og kritikk. Når han mener at en viktig oppgave for et eventuelt nytt disiplinærorgan for dommere må være å stoppe «kranglefanter» så demonstrerer han en fullstendig mangel på innsikt i sin egen rolle.

Jeg applauderer en debatt om et nytt disiplinærsystem for dommere. For advokatenes del er dette tema i ny advokatlov.