– For ti år siden tenkte nok mange at rettssikkerheten i barnevernet var godt nok ivaretatt  

Benedicte Gram-Knutsen har i dag heltidsverv som visepresident i Juristforbundet, men arbeider til vanlig ved Byombudet i Bergen kommune. Det har hun gjort i 20 år og hun kjenner godt til rettssikkerhetsdebatten rundt barnevernet. 

Byombudet i Bergen er et uavhengig kontrollorgan underlagt bystyret og skal påse at det ikke blir gjort feil eller urett mot den enkelte innbygger i den kommunale forvaltningen. Ombudet har et særlig fokus rettet mot blant annet barn og unge og kan påpeke feil eller mangler ved saksbehandling. Hvert år avgir ombudet en rapport om sin virksomhet til bystyret. 

Etter alle årene i Byombudet har Gram-Knutsen mye erfaring med saker fra barnevernsfeltet. 

– Det har vært en interessant reise å være med på. For ti år siden kom det nesten ikke barnevernssaker til Byombudet og mange tenkte nok at det var et område som var bra ivaretatt. Men etter den tid har det vært som en kran har blitt skrudd på og rettssikkerhet i barnevernet diskuteres som aldri før, sier hun.  

– Tidligere var det nok berøringsangst i forhold til barnevernet og det var litt som en hellig ku. Det var vanskelig å skrape på overflaten og det var vanskelig å se på det fra utsiden. Men veldig mye i barnevernet handler om juss og forståelse for jussen. Jeg tror det kan ha vært en holdning der man har tenkt at målet helliger middelet. Men hva skjer da med spillereglene? Man må forholde seg til lovverket og derfor trenger kommunene jurister i barneverntjenesten. 

I Bergen ble det gransking av barnevernet, som munnet ut i den såkalte Fjeld-rapporten. Det ble nedsatt et eksternt utvalg for å undersøke ti enkeltsaker i barnevernstjenesten i Bergen kommune, som hadde vært særlig konfliktfylte. Gjennomgangen så på hva som kunne vært gjort annerledes for å redusere konfliktnivået mellom familier og barnevern. Utvalget, som ble ledet av Rune Fjeld, overleverte i 2020 en rapport som ga anbefalinger til tiltak. 

Før den tid hadde byombudet i Bergen – og Benedicte Gram-Knutsen som arbeidet med problematikken – varslet om feil og mangler i alle ledd i sine årsrapporter. Byombudet påpekte at det ble gjort mange prosessuelle feil, spesielt i undersøkelsesfasen.  

– Det var jo en motvilje den gang til å se på barnevernssaker. Ser man utviklingen dette har hatt, så endte det altså i Fjeld-rapporten og det fikk konsekvenser, sier hun. 

Rettssikkerhetsvakuum 

– Vi har et rettssikkerhetsvakuum i undersøkelsesfasen, fra bekymringsmelding kommer inn og frem til beslutning blir tatt. Foreldre står alene, uten juridisk bistand når saker undersøkes, og uten å skjønne hva som skjer. Ressurssterke vil gjerne skaffe seg en advokat og betale utgiftene selv, men de mindre heldige står i denne prosessen alene. Prosessuelle feil i undersøkelsesfasen er ikke noe nemnd eller domstol nødvendigvis legger vekt på. I verste fall kan feil og mangler i undersøkelsesfasen få direkte konsekvenser for utfallet i saken.  

– Hvordan var det å stå i dette som jurist ved Byombudet – å ta opp dette som tema? 

– Det er klart at det var tunge prosesser inn mot både administrasjon og politisk ledelse. Jeg fikk god støtte internt i Byombudet, men jeg må innrømme at jeg vurderte å skifte jobb i en periode. 

Hun forteller at barnevernet i dag følges tettere av Byombudet, at samarbeidet er godt og at konfliktnivået har gått ned.  

– Men vi trenger jurister i det kommunale barnevernet. I dag har bare seks prosent av norske kommuner ansatt jurist i sitt barnevern. Det handler om innbyggernes rettsikkerhet, tillit og opplevelse av prosessrettferdighet, sier hun. 

Barnevernsutvalget foreslår i sin NOU at det innføres en barnerepresentantordning (BRO) for alle barn som vurderes flyttet, eller har flyttet, ut av hjemmet. Representasjonsordningen skal sikre et barnefaglig perspektiv på medvirkning, kombinert med juridisk ekspertise. Gram-Knutsen sier hun ønsker alle tiltak for å styrke rettssikkerheten velkommen, men mener man trenger jurister også i det lokale leddet – i førstelinjen.  

– Derfor er Karmøy-modellen veldig interessant. Her har man tatt barn og foreldres rettsikkerhet på alvor. Ikke bare har de jurist i barnevernet, men de gir også den private part støtte til advokatbistand i undersøkelsesfasen selv om dette ikke er lovpålagt. Dette har ført til ryddigere prosesser og færre konflikter, sier hun. 

Gram-Knutsen mener det er for lite problematisert i NOUen at det er få kommuner som har jurister i barneverntjenesten. 

Juristdekning 

Barnevernsutvalget leverte sin NOU i mars. Rapporten viser til at barnevernet skal være rustet til å ivareta barn og familiers grunnleggende rettssikkerhet i møte med barnevernets myndighetsutøvelse.  

– NOU-rapporten er klar; barn og foreldres rettsikkerhet må styrkes. Barnevernsutvalget avdekker omfattende svakheter og utfordringer med dagens system, samt strukturelle problemer knyttet opp mot blant annet kompetanse, sier Gram-Knutsen, og viser til at utvalget foreslår omfattende systemendring. 

Hun har merket seg at det stilles tydeligere krav til kommunene i rapporten – utvalget skriver at «det er behov for tydeligere krav og forventninger til kommunene, både når det gjelder hva som er beste praksis, hvilke rammebetingelser som må være på plass for at en barnevernstjeneste skal være forsvarlig og hvilken kompetanse og erfaring som trengs for å kunne håndtere de krevende sakene.» 

– Men det er skuffende at NOUen ikke i større grad problematiserer juristdekningen i den lokale barneverntjenesten i Norge, sier Gram-Knutsen.  

I rapporten påpekes det at det er svak tilgang på psykolog og juskompetanse i barneverntjenesten. Det vises til Juristforbundets kommuneundersøkelse, og at ansettelse av jurister øker i takt med innbyggerantall og antall ansatte i kommunen.  

– Rapporten viser til at de fleste kommuner med mer enn 10 000 innbyggere har ansatt egen jurist, mens mindre kommuner, og særlig små kommuner i Nordland, Troms og Finnmark ikke har jurister. Dessverre henger dette resonnementet i løse luften og det kan etterlate et inntrykk av at de fleste kommuner med over 10 000 innbyggere har jurister i barneverntjenesten. Slik er det dessverre ikke. Av de 55 prosent av kommunene som har ansatt en eller flere jurister er det bare 6 prosent som har jurist i barneverntjenesten, sier hun om funnene fra Juristforbundets undersøkelse om juristdekning i kommune-Norge. 

– Utfordringen i det kommunale barnevernet rundt i Norge er at hverken kommuneledelse, politikere eller barnevernsjefer ser behovet for jurister, eller er villig til å prioritere denne kompetansen inn i barnevernet. Dette til tros for utallige dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstol, tilsynsrapporter fra statsforvalteren samt en rekke rapporter som konkluderer med det samme, sier Gram-Knutsen.  

Som visepresident i Juristforbundet og tidligere leder av Juristforbundet – Kommune uttaler hun seg med tyngde om juristkompetansen i norske kommuner. 

– Barnevernskontorene mangler kompetanse innen rettsanvendelse, tolkning av lovverk og forståelse og kunnskap knyttet til det prosessuelle regelverket. Rettsvernet til den private part er svakt og derfor konkluderer også ekspertutvalget i barnevernsutvalgets NOU at barn og foreldres rettsikkerhet må styrkes.  

Men Gram-Knutsen sier hun hadde ønsket at det kom flere konkrete forslag – som at det kommunale barnevern knytter til seg juridisk kompetanse eller at små kommuner pålegges et interkommunalt barnevernssamarbeid med forsvarlig juristbemanning.  

Dialogprosess 

Barnevernsutvalget viser til at det er påvist utfordringer ved barnevernstjenestenes undersøkelsesarbeid - som at det ikke foretas grundige nok vurderinger i alvorlige saker, at det er for liten fremdrift og systematikk og at undersøkelsenes omfang er for lite tilpasset alvorlighetsgraden i sakene. Det foreslås tiltak som gjør at foreldre og barn blir mer involvert i undersøkelsen og å bedre mulighetene til å ha med seg støtteperson på møter med barnevernet. 

Gram-Knutsen mener det er et rettsikkerhetsvakuum i norsk barnevern som oppstår allerede fra det tidspunkt barneverntjenesten mottar en bekymringsmelding og frem til en eventuell beslutning om tvang.  

– I denne perioden står den private parten alene og opplever å bli overlatt til seg selv. Det er også en stor utfordring for advokater som bistår barn og foreldre i barnevernssaker at de blir koblet på for sent. Først når det besluttes å gå til omsorgsovertakelse, har den private parten rett til å få dekket advokatutgifter. Advokatene har sjelden nok tid til å sette seg inn i saken og får derfor ikke ivaretatt innbyggernes rettssikkerhet i prosessen frem mot et tvangsvedtak, sier hun, og mener en støtteperson til en viss grad kan trygge den private parten, men at de «ikke vil være en rettsikkerhetsgarantist».  

– Det er i dag fullt mulig å ha med seg en støtteperson, men denne vil ikke få tilgang på taushetsbelagt informasjon. I realiteten vil ressurssterke mennesker ofte stille med egen advokat i denne fasen. Men også mennesker som ikke har mulighet til å kjøpe advokattjenester må sikres. Dersom man ønsker å trygge foreldre og barn, samt styrke tilliten til systemet, bør man i alvorlige saker gi den private part støtte til advokatutgifter i undersøkelsesfasen, sier hun og viser til ordningen med dialogprosess som er innført i Karmøy barneverntjeneste. 

– Jurister på de lokale barnevernskontorene vil heve den juridiske presisjon og lovforståelsen – og dersom man i tillegg styrker rettsvernet til foreldre og barn i undersøkelsesfasen med tilgang og dekning av advokatutgifter, vil dette ikke bare trygge den private part, men også øke tillit og redusere konflikt, mener hun.  

Hva som skjer med rettsikkerheten til ungdom som nærmer seg myndighetsalder er et annet tema i barnevernsutvalgets NOU. Utvalget foreslår at ungdom som har bodd i tiltak utenfor hjemmet får bistand av advokat når de nærmer seg 18 år, slik at retten til ettervernstiltak sikres. 

– Det vil være et viktig tiltak for å styrke ungdommens mulighet til å ivareta sine interesser og rettigheter. Det er dessverre i dag for mange som bryter kontakten med barnevernet ved myndighetsalder uten å forstå konsekvensene av et slikt valg. Barneverntjenesten har ofte ikke ressurser eller tid til å drive motiveringsarbeid for å sikre at ungdommen benytter seg av muligheten til ettervern, sier Gram-Knutsen.