Tre år med åpenhetsloven: Praktisk løft, rettslige uklarheter

26. juni publiserte Barne- og familiedepartementet sin evaluering av åpenhetsloven. Evalueringen viser at loven har bidratt til et tydeligere og mer systematisk arbeid med aktsomhetsvurderinger i norske virksomheter, men også at det fortsatt finnes betydelige utfordringer – særlig knyttet til praktisk gjennomføring og rettslig presisjon.

Senioradvokat Sarah Haugvad Andresen i Arntzen de Besche er blant dem som har fulgt utviklingen tett. Hun peker på at loven har bidratt til en profesjonalisering i tilnærmingen til ansvarlig næringsliv.

– Arbeidet med menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold er i større grad forankret i ledelsen og gis tydeligere prioritet. Mange har fått bedre innsikt i verdikjeder, etablert nye innkjøpsrutiner og systematisert risikovurderinger, sier hun.

Samtidig viser evalueringen at mange virksomheter fortsatt befinner seg i en innledende fase. Innsatsen har i stor grad vært konsentrert om redegjørelser, kartlegginger og policyarbeid, mens konkrete risikoreduserende tiltak i leverandørkjeden fremdeles er under utvikling. Flere virksomheter etterlyser mer praktisk veiledning – særlig i hvordan analyser skal omsettes til tiltak.

Administrative byrder og tolkningsutfordringer

På tross av omfattende innspill om byrdefulle krav og behov for klargjøring, konkluderte departementet med at det ikke er grunnlag for å foreslå lovendringer nå. Andresen har forståelse for behovet for mer erfaringsinnhenting, men understreker at særlig små og mellomstore virksomheter opplever regelverket som krevende.

– Flere peker på at kravene til dokumentasjon og redegjørelse har ført til økt byråkratisering, noe som i enkelte tilfeller går på bekostning av det praktiske forbedringsarbeidet. Mange har også erfart et uforholdsmessig ressursbruk knyttet til spørreskjemaer fra kunder og forretningspartnere – ofte om informasjon som allerede er offentlig tilgjengelig, sier hun.

Et konkret forslag som flere aktører har fremmet, er etableringen av en felles offentlig portal som kan effektivisere og standardisere informasjonsutvekslingen. Det vil kunne styrke forutsigbarheten og redusere unødvendig dobbeltarbeid.

Et skifte i advokatrollen

For juridiske rådgivere har åpenhetsloven ført til en utvidet rolle. Ifølge Andresen etterspør virksomheter nå strategisk bistand som går utover ren lovtolkning.

– Vi jobber blant annet med integrering av ansvarlig næringsliv i styringssystemer, utforming av kontraktskrav og vurdering av risiko for brudd på menneskerettigheter og arbeidsstandarder. Dette krever ofte tverrfaglig kompetanse, der både selskapsrett, arbeidsrett og compliance må sees i sammenheng, sier hun.

– Et sentralt element i loven er kravet om faktisk handling, ikke bare rapportering. Dette gir loven et annet tyngdepunkt enn tradisjonelle opplysningsplikter, og øker kompleksiteten for virksomhetene.

EUs regelverk og veien videre

Mange virksomheter peker på behovet for harmonisering med kommende EU-regelverk, som CSRD og CSDDD. Evalueringen viser at et avvikende norsk regelverk kan innebære dobbeltregulering, høyere etterlevelseskostnader og en potensiell konkurranseulempe for norske aktører.

– Dette handler ikke bare om rettsteknikk, men om markedsadgang. I en tid hvor ansvarlighet og transparens er forretningskritiske faktorer, må norske virksomheter ha regelverk som gir både legitimitet og operasjonell effektivitet, sier Andresen.

Hun mener det er mulig å bevare ambisjonsnivået i loven og samtidig forenkle etterlevelsen, blant annet gjennom tydeligere veiledning og praktiske verktøy. Mange virksomheter har allerede lagt ned betydelig innsats, og god etterlevelse kan gi fordeler i offentlige anskaffelser, i dialog med investorer og i markedet generelt.

Rettstekniske uklarheter og behov for presisering

Flere rettslige uklarheter har vist seg etter tre år med loven i bruk. Andresen trekker særlig frem forholdsmessighetsbegrepet som en gjenganger.

– Mange lurer på hvor grundige vurderinger som kreves, hvor langt ut i leverandørkjeden plikten strekker seg, og hvordan plikten til åpenhet skal balanseres mot hensyn som personvern, forretningshemmeligheter og kontraktuelle begrensninger, sier hun.

Noen virksomheter frykter at åpenhet om risiko kan slå negativt ut – for eksempel i møte med media eller i konkurranser om kontrakter. Dette kan skape insentiver til å holde tilbake reell informasjon, heller enn å adressere utfordringer åpent.

Videre pekes det på utfordringer med konsernrapportering, uklarheter i grenseflaten mot aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillings- og diskrimineringsloven, og Forbrukertilsynets dobbeltrolle som både veileder og tilsynsmyndighet.

Ifølge Andresen bør den videre utviklingen av regelverket bygge på det fundamentet som nå er lagt, men samtidig søke en bedre balanse mellom ambisjon og praktikalitet.

– Det trengs tydeligere rammer, mer praktisk veiledning og bedre verktøy. Bare da kan åpenhetsloven nå sitt mål: å sikre reell forbedring i virksomheters arbeid med menneskerettigheter og arbeidsforhold.