Graver ute med bok om tukthuslovene: En historie om både sivil og juridisk ulydighet 

I en ny bok med navn «Tukthuslovene – sivil ulydighet og trusselen mot rettsstaten», forteller professor Hans Petter Graver historien om lovgivningen som ble kjent under betegnelsen tukthuslovene. Det var i 1927 at Stortinget vedtok et knippe lover «som endret spillereglene i arbeidslivet, og som gjorde rettsapparatet til et redskap for den ene samfunnsklassen i kampen mot den andre», heter det i presentasjonen av boken. «Dermed fravek lovgiveren det klassiske rettsstatsidealet om likhet for loven og rettens autonomi», skriver Graver.

Tukthusloven, som senere ble opphevet under regjeringen Nygaardsvold i 1935, satte tukthusstraff for å sjikanere de som arbeidet under en ulovlig streik og for å yte pengestøtte til folk som var i ulovlig streik. Dette er i en periode med harde arbeidslivskonflikter og aksjonen mot lovene i 1928 var norgeshistoriens største sivile ulydighetsaksjon. 

«Den fremkalte en lovløshet som ikke er overgått verken før eller siden. Aksjonen samlet stortingsrepresentanter, kommunepolitikere, lærere, forfattere, kunstnere, arbeidere og funksjonærer. Noen var respekterte samfunnsborgere, de fleste helt alminnelige, lovlydige folk. Politiet raidet avisredaksjoner, fengslet redaktører og bøtela hundrevis av personer», skriver han i boken som tar for seg tilblivelse av lovene, juristenes rolle, hvordan de ble mottatt og møtte motstand og hvordan de ble nedkjempet. 

Graver skriver blant annet om sin egen farfars kamp mot de fagforeningsfiendtlige lovene, gjennom sin utøvelse av sivil ulydighet. Torjus Graver var kommunerevisor på industristedet Rjukan i Telemark, og var en av de mange som hadde gitt penger til arbeidere som var i ulovlig streik. For det ble han i 1928 dømt av Tinn herredsrett til å betale en bot på kr 50. 

Ulovlige streiker

– Tukthusloven var en vesentlig utvidelse og skjerping av straffebestemmelsen mot ulovlige aksjoner. Enhver støtte til ulovlig aksjon ble straffbart. Det var straffbart å skrive i avisen om at man støttet aksjonerende arbeidere og det var straffbart å samle inn penger til dem. Dette var kombinert med en endring i erstatningsbestemmelsen for fagforeningene, slik at de ble erstatningsansvarlige for tap arbeidsgivere led med mindre de kunne dokumentere at de hadde gjort alt som de kunne for å hindre den ulovlige aksjonen. Altså en omvendt bevisbyrde og en aktivitetsplikt, sier Graver.

– Og når man sier ulovlige streiker eller aksjoner, så var det mye som var ulovlig?

– Arbeidstvistloven av 1915 innførte det skillet vi har i dag, mellom interesse- og rettstvister. Aksjoner i rettstvister var ulovlige, for det skulle gå til arbeidsretten. Men det andre elementet var at regjeringen fikk en generell fullmakt til å pålegge voldgift i interessetvister. Og den fullmakten ble i realiteten brukt som et forbud mot streik, bortsett i fra små konflikter i mindre bedrifter. Og det tredje elementet var altså endringen i straffeloven om tvang og trusler som gjorde det ulovlig og med utilbørlige midler å hindre folk i å utføre arbeid under en konflikt. Det innebar at alle tiltak som fagbevegelsen og arbeiderne satte inn mot streikebrytere ble kriminalisert og straffbare.

– Det undergravde jo retten til streik i en tid med massearbeidsledighet, der det ikke var noe problem for arbeidsgiveren å rekruttere folk til å ta jobben etter de som streiket. Nå ble det straffbart å gå streikevakt eller å henge ut de som tok jobb.

Forbannet Venstre-leder

– Hvorfor kom denne lovgivningen?

– Det hadde en lang forhistorie. Det var et ønske fra deler av arbeidsgiversiden å fritt kunne ta inn folk til erstatning for arbeidere som streiket, det hadde arbeidsgiverne og Høyre fremmet ved mange anledninger helt siden slutten av 1800-tallet. Venstre på sin side, hadde lenge ønsket en regulering av arbeidskampen, altså bruk av voldgift og å få det inn i de rammene. Det hadde Høyre, arbeidsgiverne og fagbevegelsen vært imot, for de mente at lønnsdannelsen skulle være en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Utover på 1920-tallet ble konfliktnivået i samfunnet høyt - det var etter den russiske revolusjonen, dannelsen av det kommunistiske partiet og en arbeiderbevegelse med både en radikal-revolusjonær front og en mer parlamentarisk. På den borgerlige siden hadde du en stadig sterkere radikal front som nærmet seg fascismen, og du hadde det mer moderate.

– Dette var bakteppet. Arbeiderbevegelsen fryktet disse innstramningene i lovgivningen som et tegn på utvikling mot fascisme og de borgerlige fryktet den kommunistiske siden.

Og så kom det til et sammenfall av omstendigheter i 1927. En spesiell hendelse gjorde at Venstre svingte og gikk inn for disse nye straffebestemmelsene. 

– Da man fikk flertall for endringen i Arbeidstvistloven, så utløste det en demonstrasjon på Stortingsgalleriet der ungdommer fra kommunistpartiet rullet ned bannere mot Stortingssalen. Det gjorde Venstre-leder Mowinckel så forbannet at partiet snudde og stemte for også endringen i straffebestemmelsene, og vi fikk hele denne lovpakken.

Politiet rykket inn

Voldgiftsloven ble blant annet brukt av regjeringen i konflikt i bygningsarbeiderindustrien, som utløste streik som altså var ulovlig. 

– Det utløste spontan støtte. Tusen Arbeiderpartimedlemmer rykket inn en annonse om at de støttet de streikende arbeiderne med en krone. En kronerulling spredte seg utover landet og etter hvert var det mange tusen som sluttet seg til det. Det var selvfølgelig mange knyttet til arbeiderbevegelsen, men også lærere, intellektuelle og andre. 

Flere av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter hadde skrevet seg på, noe som førte til at Riksadvokaten rykket ut og sa at dette må vi reagere på. 

– Politiet rykket inn både på kontorene til disse stortingsrepresentantene og i avisredaksjoner som hadde skrevet støtte til streiken. Hundrevis av folk ble bøtelagt. De nektet å vedta av bøtene og ble dømt. 

Gravers farfar var en av dem. I boka skriver Graver at historien om tukthuslovene også er en historie om sivil ulydighet, og om hvordan det kan styrke demokratiet og rettsstaten. 

«Når loven er dypt urettferdig, kan selv lovlydige borgere føle seg berettiget til å bryte den for å overbevise flertallet om dens urettferdighet. Dette er skoleeksempelet på sivil ulydighet, slik for eksempel den kjente filosofen John Rawls definerer det i sitt klassiske verk om rettferdighet», skriver han og viser til at også demokratiske institusjoner «kan av og til produsere urettferdige resultater, og flertall i demokratiske organer kan samles om løsninger som viser seg å være feil». 

– Retten politisert

– Du har studert hvordan domstolene behandlet disse sakene?

– Ja, og det er en fascinerende historie. Jeg tror at store deler av juristkretsen så det som at retten ble brukt på en ny måte. Tidligere hadde lovene og rettsapparatet, selv om det selvfølgelig fikk beskyldninger fra begge sider, blitt oppfattet som et nøytralt rammeverk. Det satte opp grenser for hva som var lovlig og ulovlig og det ble håndhevet med straff også videre, men loven tok ikke tok parti i denne konflikten. Men nå tror jeg det ble oppfattet som at lovgiveren med disse lovene flyttet konflikten mellom arbeid og kapital inn i retten. Slik at retten ble politisert og ble et våpen for arbeidsgiverne mot arbeidstakerne. Jeg tror det ble oppfattet som et brudd på rettens nøytralitet og på prinsippet om likhet for loven. Og også et inngrep i juristenes autonomi til å definere hvordan loven skulle tolkes og brukes.

Graver sier det var en slags vrangviljeholdning i store deler av rettsapparatet som gjorde at den nye tilføyelsen i straffeloven rett og slett ble tolket bort etterhvert.

– Men den ble jo brukt i stor utstrekning av politiet og det var mange som ble tiltalt og de satt ofte i varetekt før sakene kom opp. Så det ble brukt som et repressivt middel mot arbeiderne. Men det store bilder når det da kom til domstolene - med noen unntak, det var ikke helt konsekvent praksis - er at domstolene ikke anvendte den nye bestemmelsen.

– Du skriver også om hvilken rolle meddommerne spilte – om det var slik at Arbeiderpartiet fylte opp domstolene med «sine» meddommere og det var det som gjorde at sakene gikk som de gikk? 

– Ja, da domstolene ikke dømte, så kom det raskt beskyldninger om at det var meddommerne og juryene som saboterte. Kritikk ble ikke rettet mot fagdommerne, men mot juryene. Det kom beskyldninger om at Arbeiderpartiet, fordi det var kommunestyrene den gang som valgte de som skulle stå på listen over meddommere og juryer, hadde misbrukt dette ved å plassere lojale partifolk inn som meddommere og juryer. Det ble så å si forklaringen på dette, og var det lenge. Også fordi det i LO-kretser hadde det vært klare krav om at de skulle gjøre det. Holdningen ble underbygget fra borgerlig side om at dette var årsaken til at loven ikke fikk virke.

– Men jeg undersøkt valg av meddommere i -27, -28 og -31 for å se om dette var riktig. Det viser seg at dette rett og slett var feil. I de aller fleste kommunene var det ingen politisk diskusjon om meddommere i det hele tatt.  Det var helt upolitisk. Det var litt diskusjon i noen kommuner, og også en del kommuner der de borgerlige nektet å ta inn forslag fra Arbeiderpartiet. Men det er ikke det store bildet. 

Dommernes betydning

– Men vet man hvordan meddommerne påvirket resultatet i sakene eller i hvor stor grad de har gjort det?

– Veldig mange av disse sakene ble referert veldig godt i pressen og man må se på hva vi har av dokumentasjon på hvordan forholdene faktisk var. Når man ser det i sammenheng med de retningslinjene som Høyesterett og de juridiske dommerne hadde trukket opp for hva som var straffbart og hva som ikke var straffbart, så vil de fleste frifinnelsene kunne forklares med det.

– Så dette er ikke en fortelling om at meddommere sørget for rettferdighet i domstoler fylt av «lojale» dommere?

– Nei. Det har vært fremstilt som fortellingen, men det stemmer ikke. Selv om det ikke er noen tvil om at hele arbeiderbevegelsen oppfattet denne lovgivningen som illegitim.

 

I boka drøfter Graver også en del rundt sivil ulydighet generelt?

– Sivil ulydighet er jo et lovbrudd hvis man setter seg utover loven slik at det er straffbart. Diskusjonen går ikke så mye på det juridiske, altså om sivil ulydighet skal være en rettsstridsreservasjon eller ikke, selv om det også har vært diskutert. Jeg tror de aller fleste er enige om at det er ikke noe strafferettslig frifinnelsesgrunn. 

– Men det diskusjonen i politisk filosofi går på, er om det kan være moralsk rettighet i noen tilfeller. Og om det til og med også kan være en demokratisk sikkerhetsventil, altså en styrke for demokratiet at man har borgere som utøver sivil ulydighet. 

– Selv om man har et samfunn med demokratiske institusjoner, så fungerer det jo ikke perfekt. Og noen ganger kan resultatet av den demokratiske prosessen bli beslutninger som i sitt innhold eller resultat da kommer klart i strid med grunnleggende rettferdighetsprinsipper. Denne situasjonen vil etter mitt syn være et eksempel på det. Ved at lovgivningen så klart tok parti for den ene parten i en konflikt. Også kan du si at selve prosessen frem, at dette var et resultat av et sinneutbrudd, ikke er et eksempel på den beste demokratiske prosessen.

«Det juridiske kompleks»

Graver synes også bildet av juristenes holdninger er interessant.

– Folk som Ragnar Knoph, Paal Berg og Kristen Andersen skrev på tyvetallet advarsler mot lovgivning som kom i strid med folks grunnleggende rettsoppfatning. Det var dommere helt opp i Høyesterett som skrev artikler mot denne voldgiftsloven og mente at det var slaveri og grunnlovsstridig. Paal Berg, som på det tidspunktet var høyesterettsdommer, skrev at dommeren ikke skal være en «livsfjern trell under lovens bokstav». Det var en situasjon som var veldig polarisert, hvor toneangivende jurister advarte og ga uttrykk for holdninger om at det var grenser for hva lovgiveren egentlig kunne gjøre.

– Vi ser et nettverk mellom en forholdsvis stor gruppe av fremstående jurister, der flere hadde sterk tilknytning til arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet og kommunistpartiet.

I boken skriver Graver om «det juridiske kompleks» og hvordan jurister med ulike politiske ståsteder mobiliserte. Og at dette komplekset kanskje stod over de politiske skillelinjene. Om Emil Stang, som senere ble utnevnt til Høyesterett, der han endte opp som justitiarius etter Paal Berg, skriver Graver:

«Det sier sitt at det var ingen protester fra høyresiden da han ble utnevnt, til tross for hans fortid som radikal jurist og kommunist. Berg kjente både Fredrik og Emil fra forskjellige deler av karrieren, og i 1934 var det blant annet Fredrik Stang som tok initiativ til å foreslå Berg som medlem av det Norske Videnskapsakademiet. Dette var en krets av jurister som over lang tid var knyttet både til standens elite og samfunnets toppskjikt, med stor sosial kapital.» 

– Jeg har forsøkt å saumfare både aviser og tidsskrifter fra den tiden, men det er tydelig at han var så akseptert faglig, og sikkert også familiært så knyttet inn i borgerskapet at det ikke var noen debatt om dette.

Farfars protest 

­– Men en av hovedpersonene i boken er kanskje din farfar og hans historie?

– Jeg forsøker å vise hva som kan få alminnelige mennesker, som i og for seg er godt plassert i samfunnsposisjoner, til å gå til det skritt å bryte loven. Til å gå til sivil ulydighet. Min farfar var ingen ung radikal student, men en kommunerevisor med kone og tre barn. Jeg bruker han som et eksempel på hvordan urimelig lovgivning kan mobilisere den typen samvittighetshandlinger langt inn i det alminnelige samfunnet. 

Graver har jobbet mye med hva som skjer når domstolene blir politisert og angrepet av både myndighetene og andre. 

– Og dette er en episode i norsk historie hvor vi har hatt en sånn situasjon. Domstolene var jo helt opplagt under angrep. Mitt inntrykk er at i Norge kom rettsstaten styrket ut av dette, mens tilsvarende utvikling, kanskje i et annet land, ville da ha svekket rettsstaten. Jeg tror vi kan lære mer om hva som gjør rettsstaten robust. Det er det teoretiske jeg ønsker å få frem med dette. 

– Men det består jo av mennesker med sine ståsteder?

– Ja, det består av mennesker, men det består av mennesker som også er veldig forankret i holdninger og i en tradisjon og institusjoner. Og jeg tror det viser at det ligger en del motstandskraft nettopp i holdninger og uttalte forutsetninger i institusjoner - slike ting som vi har lett for å undervurdere, sier Graver. 

Nå skal han ut å holde foredraget med navn «Tukthuslovene: Da lovgiveren utfordret rettsstaten, og juristene reddet den ved å sabotere lovgivningen», for blant andre Juristforbundets medlemmer.