Kong Magnus Lagabøters liv bak bokpermer etter 21 års granskning

Til nå har ikke detaljer rundt den norske kongen Magnus Lagabøters liv vært tilgjengelig. En kongesaga ble skrevet om ham og gitt ut kort tid etter hans død i 1280, men skildringen gikk tapt. Kun fire sider av kongesagaen eksisterer. Nylig kom boken om kongen med det gode hjertet, om en monark med en uvanlig sterk evne og vilje til å lage lover som hegnet om de svake. Lover som skulle gjelde i nærmere 400 år.

– Jeg må innrømme at det har blitt stadige historiske dykk og mye konsentrasjon rundt Magnus Lagabøter på meg i mange år. Om fire år vil jeg nok feire «sølvbryllup» i min «kontakt» med denne kongen som ufortjent nok har gått litt under ­historikernes radar sammenlignet med andre norske konger fra norsk middelalder. Det jeg har skrevet, er en sakprosa som kaster lys over han jeg anser for å være den kanskje mest interessante av de norske kongene fra denne tidsepoken, sier jussprofessor Jørn Øyrehagen Sunde til Juristen.

Boka «Kongen, lova og landet» ble gitt ut på Kagge forlag 1. november. Den gis også ut som lydbok, hvor forfatteren selv gir stemme til innholdet. Boka har allerede fått terningkast 6 i bokanmeldelser i aviser som Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad.

I mer enn 21 år har Sunde søkt kilder for å dokumentere livet til den norske kongen og lovgiveren kong Magnus Lagabøter. Mens seriene Ringenes herre eller Game of Thrones fengslet publikum i bøker og på kino over en hel verden, mener Sunde at kong Magnus Lagabøters liv går eventyrfigurene en høy gang når det gjelder å være kilde til dramatikk og spenning.

– Ikke minst borgerkrigene i Norge fram til 1240 er som en serie scener fra Ringenes herre eller Game of Thrones, med konger som blir forgiftet av stemoren sin, røverhøvdinger som gjør krav på kongetronen for til slutt å bli hengt i et tre av sine egne, en flåte på over 300 skip ledet av flytende festninger med dragehode i stammen, og stormenn med tilnavn som «den uheldige» og «Krøkedans». Likevel er de rent underholdende fortellingene ofte spart til en annen gang. Her er de bare brukt for å kaste lys over en nær og gjenkjennelig historie, sier Øyrehagen Sunde.

Han mener kong Magnus Lagabøters liv ble formet på en annerledes måte enn andre konger før ham, og etter ham, som en følge av at han faktisk ikke ble født og oppdratt til å bli en konge.

Ble konge når eldste bror døde

Kong Magnus 6. Lagabøter var ikke den eldste sønnen, og derfor var ikke oppveksten hans preget av den framtidige kongsgjerningen.

– Han fikk undervisning av fransiskanermunker, og slik fikk han kanskje et noe annet perspektiv på samfunnet enn forgjengerne og etterfølgerne hans på tronen. Kanskje var dette med på å gjøre kongen mild, slik han var kjent for å være i sin samtid, sier Øyrehagen Sunde undrende.

Han har selv beskrevet deler av kongens personlige utvikling:

Som den norske historikeren Knut Helle har pekt på, var kong Magnus «en personlig from konge». Kong Magnus var muligens sykelig, opplevde at livet hans ble spart ved flere anledninger, og at han ble konge på grunn av flere tilfeldige hendelser. Samlet sett førte dette trolig til at kongen følte han hadde et kall fra Gud til å endre det norske kongeriket. Kanskje var dette med på å gi ham en jernvilje, som gjorde det mulig å gjennomføre det store, ambisiøse og til slutt vellykkede lovgivningsprosjektet?

Øyrehagen Sunde skriver at Kong Magnus forsto politikk.

Han forsto at han ikke kunne ha konflikt med naboriket om han skulle ha nok materielle ressurser og personressurser til å gjennomføre lovgivningsprosjektet. Han forsto at kommando ikke motiverer, og at det ikke virker like effektivt som det å føle eierskap til et politisk prosjekt. Han forsto at eierskap blir skapt gjennom påvirkningsmuligheter, og at utformingen av Landslova og bruken av lova derfor måtte baseres på kompromiss. Men ikke minst forsto kong Magnus at det ligger mest makt i å gi avkall på makt, slik han gjorde i Landslova med å gi dommerne mulighet til å sette lov til side om den var for streng eller for mild. Man må spørre om kanskje ingen norsk konge har vært så mektig som han når man ser på den langvarige virkningen av kong Magnus sin politikk.

750-år jubileum i år

I 2024 skal 750-årsjubileet for Magnus Lagabøters landslov feires som et nasjonalt jubileum, med en rekke markeringer rundt om i landet.  Øyrehagen Sunde har vært, og er, sentral i det historiske prosjektet som har som mål å kaste lys hva disse lovene og kongen selv har hatt av betydning for norsk lov- og rettsutvikling.

– Det at lovgivningen til kong Magnus bygde den norske staten, endret samfunnet, og skapte varige forestillinger i norsk rettskultur, gjør at han for meg står som kongen over alle norske konger, og som en lovgivningslegende, sier Øyrehagen Sunde.

Forfatteren har selv gitt en beskrivelse av boka han nylig ga ut;

– Denne boken er en historie om framveksten av den norske staten, om kobling av norske erfaringer og europeiske ideer, om å gripe sjansen når den er der, og om å gi avkall på suveren makt for å få virksom makt, om Norge som et lov-land, sier jusprofessoren.

Han sier at man alltid kan diskutere når den norske staten ble dannet.

– Ble den dannet på Stiklestad i 1030, på Eidsvoll i 1814, eller et sted imellom? Jeg mener å vise i denne boken at det var på 1200-tallet, men at utviklingen begynte på 1100-tallet. Ikke fordi den middelalderske staten som trer fram med Landslova av 1274, er lik den norske staten i dag. Langt derifra. Men fordi den staten kong Magnus bygger, er gjenkjennelig for oss i dag gjennom å være tuftet på lov og rett, og ikke makt og gaver.

– Derfor heter det i Landslova at «det er lovene som straffer, og ikke dommeren». Fordi lov gir makt, er kong Magnus like opptatt av at kongelige tjenestemenn ikke skal la seg bestikke og misbruke makt i forbindelse med embetsgjerningene sine, som han er opptatt av at kvinners foresatte ikke skal la seg bestikke og misbruke sin makt i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Dette viser kong Magnus’ kamp mot denne slags korrupsjon, som var nesten umulig i middelalderen, men som kong Håkon 5. fortsatte med på begynnelsen av 1300-tallet.

Europeisk og norsk

Øyrehagen Sunde fortsetter:

– Vi tror gjerne at internasjonalisering av samfunn og rett er noe som først og fremst har skjedd i vår samtid, eventuelt med røtter i den nære fortiden vår. Men 1200-tallet var et århundre for en stor grad av samkvem i Vest- og Mellom-Europa. Landslova ble laget i en tid der det gamle samfunnet, og dermed den gamle retten, mistet sin relevans og et nytt samfunn med ny rettslig regulering måtte bygges. Det gjorde kong Magnus gjennom å koble sammen store allmenne europeiske ideer med egne og mer allmenne norske erfaringer. Med andre ord var Landslova et norsk prosjekt solid plantet i en europeisk tradisjon, og var like mye begge deler, understreker jusprofessoren.

Øyrehagen Sunde gir følgende situasjonsbeskrivelse:

– Landslova ble viktig fordi den ga samfunnet den rettslige reguleringen det trengte etter at den gamle loven hadde mistet deler av sin relevans. Men Landslova var ikke bare en lov for sin samtid, men for fremtiden, og ble ikke utdatert før på 1600-tallet. Regler om for eksempel fattigomsorg og tyveri var så godt uttenkt og formulert at man ikke fikk tilsvarende kvalitetsregler før på 1700-tallet. Dette viser hvor radikal og fremtidsrettet Landslova var. Det var mulig på grunn av en kobling av ideer, hendelser og personer som grep sjansen i et tidsvindu i historien, fremholder Øyrehagen Sunde.

Tillit sentralt

– Norge er et lov-land. Den norske nasjonaldagen er en grunnlovsdag, og Grunnlova skrives med stor G. Mer generelt tror folk i Norge at loven er god og skaper rettferdighet. Det er langt fra helt sant. Men det er viktig å merke seg at folk i Norge har samme tillit til naboen sin som til lov. Det er trolig ikke fordi folk har tillit til innholdet i lov, som de mest sannsynlig ikke kjenner likevel, men fordi de har tillit til de som lager lov, og tror at de kan være med og påvirke om det skulle vise seg at loven ikke er så god som en trodde. Det er faktisk ganske sant, sier han.

Sunde viser til at Norge for eksempel har en heller åpen lovgivningsprosess med en stor grad av høringsmuligheter, og har flere lekdommere i domstolene enn noe annet land i Europa.

– Det er en lang tradisjon for den sterke lov-tilliten en finner i Norge, som Landsloven også har gitt et sterkt bidrag til. Men tradisjoner lever bare videre fordi de blir opprettholdt. Jeg håper denne boken er med på å bidra til en bevissthet som gjør at dette, som er noe av det beste ved Norge, ikke forsvinner hen i historiens mørke, men lyser vei inn i fremtiden, beretter Øyrehagen Sunde.

Vi avslutter med å spørre ham om han mener historien om kong Magnus Lagabøter burde filmatiseres.

– Det har, meg bekjent, ikke blitt gjort, og på spørsmål om jeg mener dette er en historie som ville egnet seg på film må vel svaret ganske enkelt være; ja.