En juslegendes råd til nye studenter: – Våg å stikke nakken ut

Ordene kommer fra ingen ringere enn Jan Fridthjof Bernt, jusprofessoren som var med på å starte jurist­utdanningen i Bergen for 54 år siden, høsten 1969. Nylig fylte han 80 år, men er aktiv som få, både innen jussen, og som samfunns­debattant, foreleser og kursholder.

Etter forespørsel fra Juristen rister Bernt ut av ermet råd til fremtidens jurister, basert på erfaringer han har gjort seg i løpet av et langt liv i faget. Selv tok han juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1968, doktorgrad i juss ved Universitetet i Bergen i 1979 og ble utnevnt til professor i 1980. Etter eksamen reiste han hjem til Bergen. Der jobbet han i åtte måneder som dommerfullmektig. Deretter begynte hans engasjement som foreleser og jusutvikler i Bergen, hvor han har satt solide juridiske fotavtrykk etter seg.

Problemforståelse og argumentasjon

I tillegg til at jusstudentene må våge å ta ordet, og ikke være redde for hva andre tenkes å ha av mening om dem, går han videre i en rekke av råd som kommer spontant og direkte.

– Mitt andre råd er å få forståelse av hva som er formålet med utdanningen de holder på med. Her er det viktig å huske på at juss er et kjempemessig fag, og i stadig forandring. Ingen kan svarene på alle juridiske problemstillinger, og i vår tid er det nærmest bortkastet tid å lære seg masse detaljer og enkeltheter i rettssystemet. Etter eksamen seiler juristen ut i ukjent farvann der svarene hen trenger å komme frem til, sjelden finnes i lærebøkene i studiet. Den faglige oppgaven for jurister er å kunne stille de riktige spørsmålene for å være i stand til å arbeide seg frem til de riktige svarene, sier Bernt som tar eksempler knyttet til eksamen.

– Når man får eksamensoppgaver, er det ofte en klassisk variant med praktiske oppgaver, med problematiske fakta, hvor jussen er usikker, og der du ikke sjelden kan få en god karakter enten du velger løsning A eller B. Det viktigste er da at du har skjønt hva som var det rettslige problemet og er i stand til å formulere den riktige problemstillingen, slik at du kan finne frem til og formulere relevante argumenter som kan føre deg frem til en forsvarlig konklusjon. Juridisk kompetanse er evne til problemforståelse og relevant argumentasjon. Det er ikke å bære på en bank med kunnskaper. Dette ble min forståelse av faget etter kort tid på universitetet, og betydningen av å forstå dette, har blitt enda klarere i dag, sier Bernt før han fortsetter.

– I dag vil jo en jurist ha tilgang til både Lovdata og andre mulige elektroniske virkemidler for å finne frem til det som finnes av kunnskap og svar rundt i systemet. Men for å kunne finne noe som helst på dataskjermen, enten du bruker Google, Lovdata eller for den saks skyld kunstig intelligens, må du vite hva du skal spørre om og stille spørsmålet tilstrekkelig skarpt og presist. Det er dette som er det viktigste studentene må lære seg.  For å klare det må du ha forståelse av de grunnleggende fornuftsmessige og verdimessige prinsippene som rettsreglene bygger på og beherske den faglig aksepterte måten å resonnere og argumentere på.

– Det kan være nyttig og nødvendig å ha kunnskap om viktige enkeltsvar som det er bred faglig enighet om, men du må ikke legge for mye arbeid på å banke en slik katalog av enkeltregler og tolkingsstandpunkter inn i hodet ditt. De skal du kunne finne når du får bruk for dem, sier Bernt, som siterer fritt til et gruk av Kumbel: «Det er utrolig hvor mye noen vet og kan. Man kan frykte at her har lageret overtatt all plassen fra verkstedet». I våre dager, med Lovdata, Rettsdata, Google og KI, er det ganske åpenbart at den viktigste egenskapen er ikke vite mest mulig, men å kunne stille de riktige spørsmålene.

De som ikke egnet seg, fikk signaler

Jussprofessoren har vært sentral i utforming av studieordninger i Bergen helt fra han begynte som universitetslektor da jusstudiet ble startet opp i 1969, og helt fram i dag.

– I tiden da juss var et åpent studium, kom det håpefulle studenter som ganske enkelt ikke hadde noe der å gjøre. Ja, og det var kanskje en hard ting å si, men det er ikke alle som passer for studium av et fag som i så sterk grad handler om evne til å formulere skriftlige og muntlige resonnementer.  Juss handler om ord og formuleringsevne. Noen er rett og slett dyktigere til å utføre konkrete handlinger og treffe viktige beslutninger, uten å ha god evne til å beskrive det man tenker og gjør i spesialisert fagspråk. Sunn fornuft er en grunnleggende viktig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning for å bli en god jurist.

– På den tiden var studiet delt opp i tre deler, med henholdsvis ett, to og to års normaltid. Forholdstallet student-lærer var ekstremt lavt, enda mer i Bergen enn i Oslo. Det var svært små muligheter til å gi tett, personlig veiledning til studenter, og bare et sterkt begrenset innslag av undervisning i mindre grupper, sier Bernt.

Den langt største delen av studietiden foregikk i lesesalen og i forelesningsauditoriene. I førsteårsstudiet ble det etter hvert gitt noe undervisning i mindre grupper, som i Bergen besto av om lag 20-25 studenter i hver.

– Også dette ble for en stor del litt forelesningspreget, men det var også et visst rom for muntlige samtaler og mindre øvingsoppgaver der, vi prøvde å finne ut hvor mye studentene hadde skjønt og hvordan undervisningen fungerte. Et formål med disse øvingsoppgavene var også at skulle kunne se hvem som hadde evnen til å uttrykke seg skriftlig på en slik måte at vi trodde de var egnet til å bli jurister. Selvfølgelig var vi vennlig og hyggelig, og noen ganger trøstende, overfor de nye studentene, men det var jo også et poeng å gi signaler til dem som åpenbart hadde problemer med å tilegne seg denne formen å arbeide og uttrykke seg på, sier Bernt som forteller at det var noen studenter som falt ganske raskt ut av studiet fordi de skjønte ut fra signalene at dette ikke var noe for dem.

– Som personlig opplevelse kan jeg nevne at jeg en gang kom inn på det daværende politikammeret i Bergen for mange år siden i en eller annen sak. Jeg hadde ikke gjort noe galt og husker ikke hvorfor jeg var der, men plutselig sto det en politimann foran meg. Han så på meg og sa: Husker du meg? Jeg måtte svare nei, jeg er ikke flink til å huske og plassere ansikter. Han fortalte da at han hadde vært jusstudent, og fortsatte: «Og så sa du til meg at jeg ikke egnet meg for studiet. At jeg ikke burde studere juss.» Politimannen så morskt på meg før han smilte og sa: «Det er jeg veldig takknemlig for – takk skal du ha!». Han hadde begynt i politiet og hadde åpenbart funnet et arbeid han trivdes i og hvor han fikk bruke sine evner.

Utvikler et nytt fagområde

På spørsmål om han fortsatt foreleser, svarer Bernt.

– Undervisning på fakultetet har jeg ikke lenger. Det vil si jeg har litt sammen med min datter som nå er professor ved fakultetet. Vi har utviklet et nytt valgemne om «god forvaltningsskikk» og skrevet en bok om dette. Nå skal vi videreutvikle dette til et kursformat som er både er bedre tilpasset som videreutdanning for tilsatte offentlig forvaltning, som kan forbereder interesserte studenter på den virkeligheten de møter i yrkeslivet hvis de går denne veien.

– Når ny-uteksaminerte studenter flyr inn i offentlige kontorer og skal snakke med folk som ledd i saksbehandlingen, og samtale med, svare på brev og løse problemer for enkeltmennesker, bør de ha noe mer med seg enn ren profesjonell kunnskap om rettsreglene og forvaltningspraksis. De bør også ha evne til å kunne snakke med de mennesker som sakene gjelder for å få et bilde av hva som er deres problemer, slik at det kan være mulig å få en god og tillitsfull samtale som kan føre frem til den best mulige løsningen, og gjøre lettere for den saken gjelder å akseptere de resultatene man kommer fram til, sier Bernt.

Utover det holder han sporadisk kurs og foredrag for ulike typer fagmiljøer om juridiske spørsmål.

– Dette gjør jeg fordi jeg anser det som helt nødvendig for å holde meg selv a à jour ved å møte de som er forvaltere eller brukere av rettsreglene, ved å få spørsmål og gi svar. I tillegg stiller jeg ganske ofte opp til intervjuer eller kommentarer i avisene, og jeg har også en ukentlig spørrespalte i Kommunal Rapport, hvor jeg svarer på ulike juridiske spørsmål som oppstår for administrasjonen og folkevalgte i kommunene og fylkeskommunene, sier Bernt.

Juss ikke et mål i seg selv

Jusprofessoren peker på at det viktig for den som arbeider med juridiske problemstillinger å ha en mening om hvilken funksjon rettsregler har i samfunnet, og utdyper hvorfor han både gjerne gir råd og stiller til intervjuer når journalister kontakter ham, og hvorfor han selv svarer på spørsmål fast i Kommunal Rapport.

– Grunnen til at jeg prioriterer dette, er at jeg er opptatt av at jussen skal holde fast ved og forstås ut fra sin tette tilknytning til det praktiske livet. Og da er det ikke tilstrekkelig å beherske hva Høyesterett sa i går, eller å kjenne ligningsetatens praksis i detalj. Juristen må ha kunnskap om hvordan rettsreglene faktisk virker og fungerer overfor enkeltmennesker, også for de som jobber i forvaltningen. Jussen lever ikke i Høyeste­rett. Den lever i det daglige liv med mennesker som enten håndterer, eller selv lever i, rettslige problemstillinger.

– Jeg ser det som et hovedanliggende å for jurister å bidra til å bygge og vedlikeholde broen mellom den teoretiske og generelle jussen og den konkrete praktiske virkelighet på en måte som gjør at juss blir et redskap for å få samfunnet til å fungere bedre for enkeltmennesker. Jussen er ikke et mål i seg selv, den er rammeverket rundt og legitimeringen av offentlig myndighetsutøving og organisering av samfunnet.