– Vært en reise fra å være skråsikker på Viggo Kristiansens skyld til å jobbe for at han skal få saken sin gjenåpnet

Da samboeren like før jul 2017 fortalte om «en forfatter som mener Kristiansen» er uskyldig, tenkte Mikkel Tronsrud at det ikke kunne være sant og syntes det var «vanskelig å ta seriøst». Tanken vekte likevel en interesse og han ønsket seg boka «Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet» av Bjørn Olav Jahr til jul.

– For meg har dette vært en reise fra å være skråsikker på Viggo Kristiansens skyld til å jobbe for at han skal få saken sin gjenåpnet. Jeg hadde aldri i verden trodd jeg skulle gjøre det, sier Tronsrud.

– Men selv om jeg var sikker på at han var skyldig, lå det noe i bakgrunnen og skurret. Mobilbeviset var en av tingene. Vitnemålet til moren hans et annet. Muligheten for at det kunne være noe feil med bevisvurderingene og en annen sannhet fascinerte meg.

Boka til Jahr lå under juletreet kort tid etter, og Tronsrud kaller det en «spesiell opplevelse» å lese den.

– Jeg tenkte at hvis dette stemmer, så kan vi ikke ha det sånn. Vi kan ikke ha det sånn, ikke engang om han er skyldig. Skyldspørsmålet var ikke så viktig for meg, men jeg ble opprørt over hvordan politi, påtalemyndighet og presse hadde forholdt seg til saken, sier han. 

Ettersom han på hobbybasis skrev litt bokanmeldelser på en blogg begynte Tronsrud å skrive og undersøke litt. Teksten ble lenger og lenger, det kom inn piler og kart og etter hvert «måtte» han bare sjekke noen stier i Baneheia. Etter å ha tatt kontakt med Bjørn Olav Jahr med litt spørsmål, settes han i kontakt med Viggo Kristiansen fetter som gjør en del tidtakninger for ham. Han settes også i kontakt med Halvard Sivertsen som har utarbeidet en rapport for Kristiansen advokat Arvid Sjødin.

– Jeg fyrer løs på alle disse med haugevis av spørsmål. Jeg gjør mye researcharbeid og har vel en journalistisk tilnærming til å begynne med. Jeg lager mye video, og har vel en tanke om at jeg kanskje kan selge inn noe av dette til et blad eller en avis, forteller han.

Research og skrivearbeid

Etter å ha fått flere avslag fra aviser og magasiner på forslaget om å skrive om saken kommer Tronsrud høsten 2018 inn i teamet rundt Viggo Kristiansens advokat Arvid Sjødin.

– Jeg kommer inn i gruppa der etter at den siste gjenåpningsbegjæringen er sendt og tenkte at det nok ikke ble så mye å gjøre det før kommisjonen hadde behandlet den ferdig, sier Tronsrud.

Der tok han imidlertid feil, og det skulle skrives februar 2021 før Gjenopptakelseskommisjonen endelig kom med sin beslutning, nemlig at Viggo Kristiansen fikk saken gjenåpnet på syvende forsøk.

Tronsrud beskriver en lang prosess med mye frem og tilbake, mange nye innspill, kommentarer og tilsvar som måtte skrives.

– Jeg har gjort mye research og arbeid opp mot media. I tillegg kommer mye skrivearbeid. Det kom flere innspill og påstander underveis som vi måtte svare på, forteller han.

– Prosessen med å skrive tilsvarene var ganske omfattende. Det kan være enklere å slenge ut en påstand enn å motbevise den. I mai 2019 skrev jeg det jeg trodde var en siste oppsummering, men så kommer det over femti sider fra påtalemyndigheten og over førti sider fra politiet.

Tronsrud forteller at de endte opp med et skriv på over 100 sider når de skulle svare.

Tronsrud begynte blant annet å gjennomgå vitneforklaringer som han systematiserte og sorterte.

– Så vi brukte mye tid på å finne vitnemålene til alle som hadde gått i det aktuelle området, lese gjennom dem og få dette inn i tilsvaret. Det er bare et eksempel på hvor tidkrevende det kan være å jobbe med en sånn sak som dette.

Da det var snakk om observasjoner av Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen i forkant og etterkant av drapene begynte Tronsrud å lage videofilmer hvor han presenterte grafiske modeller han hadde laget for å enklere vise både ofrenes, Kristiansens og Andersens påståtte og mulige bevegelser i kart. Han lagde også videopresentasjoner hvor han gikk gjennom noen av påtalemyndighetens påstander og gjorde en gjennomgang av mobilbeviset som ble sendt til Gjenopptakelses­kommisjonen.

– Jeg skrev også en personlig betraktning om hvordan jeg som privatperson oppfatter dette. At jeg opplevde at det ikke var en rettsstat verdig hvordan prosessen foregikk. Dette kan ikke overlates til privatpersoner som jobber døgnet rundt.

– Mange har bidratt

I begrunnelsen for tildelingen av årets Rettssikkerhetspris roser juryen Tronsruds innsats.

«Blant mye annet har Tronsrud bidratt med å skrive sentrale dokumenter i saken. Av den nevnte kjennelsen fremgår det også at Tronsruds innsats er høyt verdsatt av Viggo Kristiansen selv.» skriver juryen i begrunnelsen.

– Jeg tenker at vi som vinner prisen i år er et slags symbol på mange andre, at vi blir eksempler. Det er mange privatpersoner som i ulike saker og til ulike tider har gjort en stor innsats for folk som sitter uriktig dømt eller dømt på for dårlig grunnlag, sier han.

– Jeg tar imot prisen med ydmykhet når jeg vet at det er så mange andre som også fortjener det, det må jeg si.

Tronsrud er også opptatt av å understreke at det ikke nødvendigvis er han og andre som har jobbet med saken de siste årene som har «løst saken».

– Det er en lang rekke med personer gjennom 20 år som har bidratt på hver sin måte. Vi tre som nå mottar Rettssikkerhetsprisen var heller ikke alene om å jobbe med dette i vår tid, så jeg føler vi representerer mange – både advokater, fagpersoner og privatpersoner som på ulike vis har vært helt avgjørende, sier han.

Han trekker frem ekteparet Sten og Vibeke Ekroth som brukte hundrevis av timer og skrev bok om dobbeltdrapet Per Liland ble dømt for i 1970, men senere frikjent for.

– De opplevde en forfølgelse og motstand som vi som jeg selv ikke har vært i nærheten av å oppleve, så jeg tenker det er mange eksempler på folk som har stått på.

«Hardtarbeidende strateg»

Tronsruds rolle har i stor grad dreid seg om researcharbeid, skriving av dokumenter og tilsvar, og han har også uttalt seg en god del i media.

Juryen for Rettssikkerhetsprisen beskriver ham som en «hardarbeidende strateg» som inntok en uformell lederrolle i støttegruppen. Tronsrud forteller at de har hatt mange diskusjoner om hvordan de taktisk skulle går frem for å gjøre det enklere å få saken gjenopptatt.

Han trekker frem diskusjonen rundt mobilbeviset som et eksempel. Tronsrud mener det var vanskelig å få saken gjenopptatt på bakgrunn av mobilbeviset fordi det allerede hadde blitt behandlet i retten.

– Mobilbeviset er det beviset som har først til at flest personer stiller spørsmål ved dommen. Det ble jo lagt frem i retten den gangen, men det ble sett bort fra. Det har nok gjort det vanskeligere å få det gjennom hos Gjenopptakelses­kommisjonen fordi det allerede er behandlet bevis, mener Tronsrud.

– I tillegg til at det ikke er et nytt bevis, er det et bevis som peker på uskyld, noe som har vært vanskeligere å få folk med på, for terskelen for å si at retten har vurdert et bevis feil er skyhøy.

Han mener et gjennomgående problem i saken er at alle bevis har blitt tolket inn i en ramme hvor man har tatt utgangspunkt i at Viggo Kristiansen er skyldig.

Tronsrud forteller at de etter hvert bestemte seg for å fokusere mer på DNA-beviset, nettopp fordi de oppfattet det som for vanskelig å få gjennomslag med mobilbeviset.

– Man må hoppe over gjerdet der det er lavest. Det var en taktisk manøver, og det var også da vi endelig fikk gjennomslag, sier han.

– Endringer i hele justiskjeden

Etter tusenvis av frivillige timer har Mikkel Tronsrud gjort seg noen tanker om hvordan han mener systemet kan endres for å fungere bedre. Han er ikke enig med de som har tatt til orde for at Gjenopp­takelseskommisjonen bør legges ned, men tror heller på endringer og mener det er viktig å ta til seg hva som har gått galt og ta lærdom av det.

– Jeg tror man må gjøre endringer gjennom hele justis­kjeden, sier han.

I likhet med Bjørn Olav Jahr trekker han frem forsker Asbjørn Rachlew og jobben politiet har gjort med tanke på avhørsmetodikk.

– Der tok man noe man i utgangspunktet trodde veldig godt om, nemlig politiets avhørsmetoder, men hvor det ikke fantes metodikk og nedfelte retningslinjer, og begynte å se på det med en forsknings­basert tilnærming. Så begynte man og gjøre endringer og innførte en metodikk. Så håper og tror jeg at denne metodikken ikke er banka i stein, men gjenstand for evaluering og utvikling.

Tronsrud mener en lignende tilnærming må til også på andre bevisområder enn avhørsteknikk.

– Det er nødvendig med slike justeringer også på tilnærmingen til tekniske bevis. Vi trenger en forskningsbasert tilnærming til bevis­vurdering. Slik jeg forstår det, så finnes det i dag ingen metodikk som kan etterprøves. Har du fulgt juridisk metode? er et spørsmål jurister er kjent med, men vi kan ikke spørre «har du fulgt metodikken for bevisvurdering?», for den finnes ikke.

Dette er et tema Asbjørn Rachlew snakket om med Juristen tidligere i år. Les mer på side 48.

Tronsrud mener man bør forske på hvordan påtalemyndigheten og retten vurderer bevis.

– Når vi får dommer som ikke er riktige, har politiet, påtalemyndigheten og retten vurdert bevisene feil. Da sier det seg selv at vi må se mer på det. Hvordan kan vi bli bedre i selve bevisvurderingen? Vi må tørre å avmystifisere politiets, påtalemyndighetens og rettens bevisvurdering og vite at det er mennesker som kan gjøre feil. Det må kunne sjekkes med jevne mellomrom at man følger en metodikk, mener han, og fortsetter:

– Og så har jeg en kjepphest til: lydopptak fra retten. Gjerne videopptak, men i alle fall lydopptak. Hvordan skal man kunne forske på bevisvurdering hvis du ikke har tilgang til kilden?

Han peker på at dommere og andre aktører i lange, kompliserte rettssaker hører på vitne etter vitne og sakkyndig etter sakkyndig.

– Men the devil is in the details. Forstod jeg egentlig hva den DNA-eksperten mente? Han legen som snakket om risteskader – hva mente han egentlig? Det å da kunne gå tilbake i prosessen vil i alle fall kunne være en støtte for dem som skal vurdere bevisene, mener han.

– Og hvis man skal angripe en dom i ettertid er det jo bevisene man må angripe. Hvordan skal man gjøre det hvis man ikke har dokumentasjon på hva folk har sagt i retten?

I forbindelse med begjæringene om gjenopptakelse i Viggo Kristian­sens sak ble det på et tidspunkt spørsmål om hva ulike medier hadde skrevet om hva som hadde blitt sagt i retten.

– Det er ganske betegnende, sa jusprofessor Maria Astrup Hjort ved Universitetet i Oslo til Aftenposten i fjor.

– Det er ikke en rettsstat verdig at tilfeldige journalisters selektive utvalg av hva de mener er interessant for sine lesere skal være avgjørende for om en fyr får gjenoptatt saken sin eller ikke, sier Tronsrud, og spør:

– Hva da med alle sakene hvor det ikke er noen journalister?

– Propp i stedet for ventil

Også når det gjelder Gjenopp­takelseskommisjonen har Mikkel Tronsrud flere forslag til endringer han tror ville gitt en bedre situasjon.

– Det ble dessverre fra start lagt noen forutsetninger som har skap en uholdbar situasjon. Det ene er at man har forutsatt at kommisjonen skal representere domfelte som mener seg uskyldig dømt. Den domfelte skal ikke være avhengig av økonomiske forhold eller sånne som meg. Faktisk legges det til grunn at de ikke engang skal behøve forsvarer.

– Advokater får i hovedsak ikke oppnevning til å ta sakene, og det er derfor ikke mulig for jurister å bli spesielt gode på gjenåpningsjus, for det kan man jo ikke leve, sier Tronsrud.

Han viser til en undersøkelse NRK gjorde i 2016 hvor de ville se på hvor mange saker Gjenopp­takelseskommisjonen gjenopptar på grunnlag av nye bevis og hva forsvarsadvokater mener om kommisjonen. Terskelen for gjenopptakelse er for høy, mente fire av fem, og advokatene hadde lav tillitt til at justismord oppdages.

– Det som var et godt forslag har blitt en propp i stedet for en sikkerhetsventil, sier Tronsrud.

Han mener også ordningen med at begjæringene legges frem for et sekretariat ikke fungerer.

– Det blir litt som en rettssak hvor dommeren ikke er til stede, men får presentert saken av en sekretær etterpå. Og partene i saken vet ikke hva som presenteres.

– Ideen med en løsrevet kommisjon er god og ideen med å ha noen som på det offentliges vegne skal utrede saker for domfelte er god, men etter mitt syn må man dele disse to. vedkommende som er leder for kommisjonen kan ikke være leder for utrederne, mener han.

Videre mener Tronsrud at sekretariatets monopol på å legge frem saker til kommisjonen bør oppheves og han ønsker seg en slags godkjenning eller opptaksprøve gjør at advokater og privatpersoner med kompetanse på å utrede saker skal kunne legge frem saker for Gjenopp­takelseskommisjonen.

– Det må være en litt standardisert måte å legge frem saker på så det ikke blir for kaotisk og enklere for kommisjonen å forholde seg til.

Til slutt mener Tronsrud det er for lite åpenhet i Gjenopptakelses­kommisjonen.

– Et problem for Viggo Kristian­sen underveis var at de som ikke ønsker gjenåpning kunne hevde hva som helst. De kunne si at her er det ikke noen nye bevis, mens Kristi­ansens forsvarer står i dilemmaet at om han går ut med bevisene så bryter han loven.

Ønsker endringer

På spørsmål om han tror på at det nå vil skje en endring og bedring svarer Mikkel Tronsrud at han er usikker.

– Jeg opplever en iboende arroganse i hele systemet. Jeg tror ikke en person som meg blir lyttet til av verken beslutningstakere eller de som jobber med sakene. Vi har jo flere eksempler på saker hvor ting har gått galt, det har blitt granskninger, men så hører vi ikke så mye mer.

– Å peke tilbake på hva som sies i granskningene er det ikke så mange som bryr seg om.

Med «person som meg» sier han at han mener privatpersoner som står utenfor systemet og som ikke har noen autoritet i kraft av utdannelse eller stilling.

– Min eneste autoritet er at jeg frivillig har lagt den tusenvis av timer på denne saken. Mitt inntrykk er at mange innenfor en profesjon tenker at «dette løser vi best selv». Når man er innenfor et system tenker man at dette er det vi som kan.

– Men man kommer heller ingen vei ved å ikke foreslå endringer, sier han.

Tronsrud forteller at han har et håp om at de store advokatfirmaene kan gå sammen og lage et pro bono-system eller en frivillig ressurspool for domfelte som ønsker å få saken sin gjenopptatt.

Til sist ønsker rettssikkerhetsprisvinneren seg en slags «havarikommisjon for justisfeil».

– Dette er en idé jeg har snappet opp fra andre, altså, påpeker han.

– Ikke bare på ratifiserte justismord, men på justisfeil generelt, hvor man får systematisert og lært av feilene sånn som man gjør når et fly styrter. I stedet for å gjøre satelittgranskninger, bør alle ulykker og nestenulykker settes i system for oppfølging og det bør kontinuerlig gjøres forbedring på bakgrunn av funn.

– Det er bra med de store endringene, men jeg tror summen av mange små over tid er mer kraftfullt.

Helt siden han leste Bjørn Olav Jahrs bok i jula 2017 har Mikkel Tronsrud brukt store deler av fritiden sin på Baneheia-saken. Nå anser han seg godt på vei ferdig med sin innsats.

– Jeg fyller fortsatt fritida mi med mer enn jeg har tid til, smiler han.