– Justismord vil skje på andre måter – i dag og i fremtiden

– Det vil alltid forekomme justisfeil i større eller mindre saker, men jeg tenker at man i dag for eksempel er mer bevisst på hva slags situasjon den som avhøres er i, det er forsvarer til stede under avhør og avhørsmetodene er mer åpne. Det er mer betryggende i dag, men det er tross alt bare mennesker som gjør jobben, så det er klart feil fortsatt kommer til å skje.

Den ferske rettssikkerhetsprisvinneren har gått fra å bli kalt konspiratorisk til å få mye anerkjennelse for sitt arbeid med Baneheia-saken de siste årene. I 2022 fikk han kommunikasjonsforeningens åpenhets­pris for arbeidet med Baneheia-saken og Tengs-saken, tidligere i år fikk han Den store journalistprisen, og nå altså Rettssikker­hetsprisen av samme grunn.

Han beskriver det å motta Rettssikkerhetsprisen som en stor ære og synes det er fint med anerkjennelse fra det juridiske miljøet.

– Mange fra det juridiske miljøet var tidlig ute og roste mitt arbeid. Jeg har opplevd en del jurister som åpne, nysgjerrige og imøtekommende selv om jeg har kommet utenfra og i stor grad kritisert. Det juridiske miljøet er litt konservativt, men det er faktisk også medieverden. Jeg har opplevd at både politimiljøet og det juridiske miljøet har anerkjent jobben jeg har gjort i større grad enn i mediebransjen, sier han.

Jahr var også nominert til Retts­sikkerhetsprisen i fjor, og han innrømmer at han trodde han skulle få den den gangen.

– Ikke for å være utakknemlig, men hadde jeg fått denne eller Den store journalistprisen i fjor hadde det vært et modigere valg, for det var på en tid hvor ikke alt var avgjort. Men jeg er minst like glad for å få den i år, og det er fantastisk å dele den med Mikkel Tronsrud og Hallvard Sivertsen, sier Jahr, og sikter til de to andre vinnerne.

Etter å selv ha blitt nominert i fjor valgte Jahr selv å nominere Halvard Sivertsen og Mikkel Tronsrud i år: to personer som har lagt ned utallige timer frivillig arbeid med Viggo Kristiansens sak.

I juryens begrunnelse heter det at Bjørn Olav Jahr har «spilt en sentral rolle når det gjelder å «snu folkeopinionen og pressen» i begge sakene.

«Der alle andre var skråsikre, har Jahr stått frem som en uredd stemme som har utfordret den etablerte fortelling. Hverken tid eller motstand har vært nok for å stogge Jahrs innsats og engasjement» skriver juryen.

Juryen mener også det er sannsynlig at Jahrs innsats har hatt betydning for fremdriften i Birgitte Tengs-saken.

– Det er fantastisk fine og hyggelige ord.

Interessert i falske tilståelser

Jahrs arbeid med Birgitte Tengs-saken begynte da han i 2005 jobbet i Magasinet i Dagbladet og skrev en sak om falske tilståelser. Interessen ble vekket to år tidligere da han hørte et foredrag med politiinspektør og forsker Asbjørn Rachlew om politiets avhørsmetoder; hvor tilståelsesorientert de hadde vært, og hvordan dette i verste fall kan føre til falske tilståelser.

– Jeg syntes det var veldig fascinerende og interessant. Jeg husker jeg tenkte at det også kunne overføres til meg som journalist – jeg har i mange tilfeller vært overbevist om hvordan en sak er og da ikke vært åpen nok for andre løsninger – og da låst meg i bekreftelsesfeller og fått tunnelsyn, sier han.

Etter å ha fått tilgang til dagboksnotatene fra avhørene av Birgitte Tengs fetter, begynte Jahr å tenke på å jobbe mer med saken.

– Det var helt åpenbart at han ble manipulert og tilstod et drap han ikke husket å ha begått, og som han heller ikke hadde begått.

Da sjefen i forlaget han jobbet foreslo en navngitt journalist som kanskje kunne skrive boka, fikk ikke Jahr seg til å kontakte denne journalisten – han kjente at det var han som måtte skrive boka selv. Han fikk permisjon fra jobben og støtte fra Fritt Ord og Faglitterært fond.

– Jeg har hatt mange gode arbeidsår, men de årene jeg jobbet med boka om drapet på Birgitte var de aller beste. Jeg hadde tilgang til alle dokumenter i saken og reiste til Karmøy og intervjuet folk. Jeg var halve tiden «on the road» og halve tiden hjemme og nerdet. Hvis jeg var alene kunne jeg sitte 18 timer i strekk, sier Jahr.

Han forteller at han ofte får spørsmål om han har veldig mye rettferdighetssans i seg. 

– Svaret er vel at jeg har en del av det, men at jeg først og fremst har gjort dette fordi jeg synes det er ekstremt spennende selv. Jeg har en ganske stor egodrive i det. Ikke fordi jeg vil bli anerkjent og vinne priser, det er ikke så viktig, men reisen frem dit har vært utrolig spennende, da.

– Jeg kan ikke tenke meg noe morsommere, som kanskje høres morbid ut når man jobber med den typen saker, men jeg synes det er veldig spennende og utfordrende. Jeg er heldig som har kunnet gjøre det.

Fra våren 2013 til boka kom ut høsten 2015 brukte Jahr alt av ferie og fritid på prosjektet. Til sammenligning anslår han at han brukte et halvt årsverk på den første Baneheia-boka som kom i 2017. Den første Baneheia-boka, «Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet», ble til på forespørsel fra forlaget som syntes saken var spennende.

– Jeg var enig og kjente det vekket interesse at Viggo Kristiansen hele tiden hadde sagt han ikke hadde noe med det å gjøre. Etter å ha sett hvordan politi, påtale og rettsvesen hadde sviktet under Birgitte-saken, så var det ikke akkurat sånn at jeg ville falt av stolen om det samme hadde skjedd i Baneheia, sier Jahr.

– Godslokomotiv som ikke kunne stoppes

Jahr tror han ville møtt enda mer motstand i arbeidet med Baneheia-saken om han ikke hadde jobbet med Tengs-saken først. Selv var han 31 år da drapene i Baneheia skjedde, og det var ennå et år igjen før han skulle begynne å jobbe som journalist. Han hadde ikke noe særlig forhold til saken, og tror det at han ikke dekket saken da den pågikk har gjort det enklere for ham å jobbe med den i ettertid.

– Det er en sak som vekket enormt med følelser i folk, og det har faktisk også vært noe av utfordringen. Vi journalister kan godt forholde oss til disse følelsene, gjerne også beskrive dem, men egen dekning må absolutt ikke være styrt av egne følelser. Juristene og politiet skal også jobbe uten følelser, man må være objektiv, ikke minst der følelsene kan ta overhånd. Jeg tenker at det dessverre var få som klarte det i denne saken. Den var så altoverskyggende, sterk og definerende.

– Da politiet endelig fikk tatt det de mente var to gjerningsmennene, var det lettelse, jubel og hyllest over hele linja. Det fantes noen få i det juridiske miljøet som stusset over at dommen ble avsagt på den måten, og at tvilen ikke kom Kristiansen til gode, men saken fikk likevel dure i vei. Det var som et godslokomotiv som ikke kunne stoppes, sier forfatteren.

Selv vet han ikke hvor han hadde vært om han skulle ha dekket saken som journalist den gangen – om han hadde hatt fulgt med alle andre eller om han hadde klart å ta et skritt til siden og se annerledes på saken.

– Jeg håper selvfølgelig på det siste, men det er klart det har vært enklere for meg å komme inn i etterkant.

– Det høres kanskje kaldt og kynisk ut, men jeg forholder meg veldig klinisk til dødsfallene. Jeg prøver å sette meg inn i hvordan andre har det, men er bevisst på at det ikke har noe med meg å gjøre, «det er ikke min bror, min nevø, min fetter, min sønn». Når det er sagt, jeg ble naturligvis veldig glad – på egne og ikke minst på vegne av de berørte – da fetteren for alvor ble renvasket og da Viggo ble frifunnet.

Kritikk da boka kom

I Baneheia var det tanken «kan det hende at Viggo Kristiansen snakker sant?» som trigget Jahr. Han forteller at det ikke tok lang tid før han følte seg sikker på at Viggo gjorde nett­opp det, og at han da «måtte skrive boka».

– Mobilbeviset var først totalt underspilt og bortforklart i byretten, så ble det nøytralisert i lagmannsretten. Det var hele veien et soleklart utelukkelsesbevis – hvorfor ble han dømt da? Jo, man hadde to andre bevis som ble brukt til å gjensidig styrke hverandre, nemlig DNA-beviset, som var et falskt premiss, og Jan Helge Andersens forklaring. Hvorfor hadde ingen snudd på det og spurt om det kanskje er de to andre bevisene det er noe feil med?

– Ingen hadde klart å bortforklare mobilbeviset på en god måte. Det var et vanvittig bra bevis som hadde blitt skjøvet til side fordi det ikke passet med de to andre, sier Jahr.

I Birgitte Tengs-saken måtte Jahr stille seg spørsmålet «hvis ikke fetteren gjorde det, hvem kan ha gjort det?», mens i Baneheia-saken var spørsmålet «var Viggo Kristiansen med på det eller ikke?». Det gjorde oppgaven med boka noe enklere, mener Jahr.

– Eller – det var enklere helt til boka kom ut. For da ble det jo et helvete, sier han.

Boka fikk mye oppmerksomhet, noe forfatteren jo også ønsket, men han opplevde at vinklingen nesten utelukkende var «forfatter hevder Viggo Kristiansen er uskyldig», og at få ønsket å gå inn i detaljene rundt hvorfor han hevdet det.

– Så raste de som mente det motsatte, men jeg følte aldri at jeg ble tatt på det saklige.

Han nevner en treer i Dagbladet, en kommentator som den gangen mente boka hans ikke flyttet saken «et eneste komma i den rettskraftige dommen mot Viggo Kristiansen», og et bokbad i Kristiansand hvor intervjueren gikk rett i strupen på ham.

– Det ble også senere diskusjoner på journalistenes Skupkon­feranse om pressen hadde sviktet i Baneheia-saken, men det endte i stedet med angrep på meg og mine metoder. Det er en del ting jeg kunne gjort annerledes, og jeg har jo heller aldri problemer med å si at jeg kunne gjort noe bedre. Proble­met her ble at jeg ga kritikeren ytterlige skyts, forteller Jahr.

– Det er først i ettertid at jeg har skjønt at jeg har blitt snakket om, at jeg har blitt kalt konspiratorisk og en del annet. Men det skjedde bak ryggen min, så det får bare være.

At bistandsadvokatene til de etterlatte skulle være kritiske, var han forberedt på.

– Det er vanskelig å slå tilbake mot noen som har mistet barna sine. Jeg kan forstå sinnet og frustrasjonen, men jeg har hele tiden vært opptatt av at en urett ikke skal erstattet en annen urett. En uskyldig kan ikke sitte i fengsel for det.

Mange likheter i sakene

Bjørn Olav Jahr opplever at det er flere likhetstrekk ved Birgitte-saken og Baneheia-saken, både i hvordan politiet tidlig bestemmer seg, hvordan påtale ikke evner å snu og hvordan retten til slutt stoler på politi og påtale. Det er også noen likheter i hvordan sakene fremstilles i pressen.

– Birgittes fetter ble fremstilt som en avviker, noe mediene fyret oppunder. Men så ble det heldigvis mer edruelig etter hvert. Viggo ble bare demonisert, jeg vil si regelrett mobbet.

– Politiets tunnelsyn er fremtredende i begge sakene. De bestemmer seg for noe og går «all in» for det. Det gjelder både Kristiansen og fetteren til Birgitte. I tillegg er avhørsmetodene kritikkverdige i begge sakene. Det legges føringer og man manipulerer seg frem til resultater. 

Jahr peker på det han kaller forurensede avhør i Baneheia-saken og spør seg om Andersen ville trukket Kristiansen inn i saken om ikke politiet hadde gjort det til å begynne med.

– Det får vi aldri svar på dessverre.

I begge sakene ble avhøremetoden avgjørende.

– Påtalemyndigheten er tett på politiet og påtaleansvarlig som tar saken videre til statsadvokaten stoler på sine politikollegaer. Stats­advokaten stoler på påtaleansvarlig og det ender med at ingen setter ned foten, selv om det burde vært gjort i begge disse sakene, sier Jahr.

– I tillegg har vi sakkyndige som går ganske langt i å feilinformere retten på vegne av påtalemyndigheten og i «det godes sak», mener han.

Jahr trekker også frem svikt i forsvarerrollen. Han understreker likevel at han mener Viggo Kristian­sens forsvarer Tore Pettersens gjorde en bedre jobb enn det han beskriver i den første Baneheia-boka.

– Det var han som ba om mobilbeviset. I prosedyren peker han på at DNA-beviset om to gjerningsmenn er usikkert og at det er fare for forurensning. Men han hadde et krevende publikum, det var ingen som ville lytte, sier Jahr i dag.

Da TV2 i fjor, like etter frikjennelsen av Viggo Kristiansen, spurte Pettersen om han kunne gjort noe annerledes den gangen svarte han:

– Andre får bedømme min innsats. Det vil ikke være riktig av meg å gjøre det.

Da en mann tidligere i år ble dømt for drapet på Birgitte Tengs var politioverbetjent og forsker Asbjørn Rachlew oppnevnt som sakkyndig vitne av påtalemyndigheten i saken. Etter å ha gått gjennom saksdokumentene og etterforskernes notater fra avhørene av fetteren mente han at avhørene bar preg av at alt politiet gjorde hadde ett formål, nemlig å få frem en tilståelse.

– Og da snakker vi ikke bare om avhørsmetodene, vi snakker også om isolasjonen og varetektsfengslingen som ble brukt som en sentral del av den manipulative tilnærmingen. Det var så sterkt dette presset og manipulasjonen kombinert med isolasjonen, at da jeg dykket ordentlig ned i det så forstod jeg at dette overskred manipulasjon. Vi beveget oss inn i psykologisk tortur, sier han i en podkast laget av UiO. (Les mer om dette på side 44.)

Bjørn Olav Jahr peker på at det har skjedd forbedringer med tanke på rettssikkerheten siden både Tengs-saken og Baneheia-saken skjedde. Blant annet gjøres det i dag opptak med både video og lyd av alle avhør.

– I «gamle dager» kunne en tiltalt tas inn til avhør uten forsvarer til stede og uten opptak av verken lyd eller bilde. Om det da senere skulle bli ord mot ord i en rettssal, så er det veldig krevende å være den tiltalte. Så på det området er det bedre rettssikkerhet i dag.

Han trekker frem at det tok lenger tid for påtaleansvarlige og domstolene å innse at folk også kunne gi falske tilståelser. Her har de vært mer endringsvillige i politiet enn i det juridiske miljøer, mener han.

– Justismord vil skje på andre måter i dag og i fremtiden. Om ­femten år sitter vi og snakker om justismord som skjer i dag, tror Jahr.

Spørsmål fra bokleser

Det var en liten stund etter at den første Baneheia-boka hadde kommet ut at Jahr fikk meldinger fra en ivrig leser med mange spørsmål mens han var på ferie i Den dominikanske republikk.

– Det var da Mikkel Tronsrud. Han stiller så utrolig mange spørsmål om avstander og terrenget i Baneheia. Jeg tenker først at han er en militær type, og får fetteren til Viggo Kristiansen til å reise ut og gjøre noen sonderinger og tidtakinger for ham, forteller Jahr.

Men spørsmålene fra Tronsrud blir bare flere og vanskeligere og vanskeligere for Jahr å svare på. Jahr valgte etter hvert å sette ham i kontakt med Halvard Sivertsen, som på det tidspunktet hadde laget blant annet flere rapporter for Kristiansens advokat Arvid Sjødin om mobil­beviset.

– Det var en «match made in heaven». Begge to hadde enorm interesse for saken, de er opptatt av rettssikkerhet, er veldig analytiske og flinke til å sparre frem og tilbake og dykke ned i detaljer. De begynte et veldig fruktbart samarbeid som jeg igjen skulle få nytte av, sier Jahr.

Han forteller at han gjennom prosessen med å få Viggo Kristian­sens sak gjenopptatt har fått innsyn i prosesskriv og hvordan saken ble jobbet frem.

– Jeg fikk se hva de holdt på med og kunne komme med tilbakemeldinger. Jeg var tett på, men måtte passe på min egen rolle. Jeg kan komme med innspill, men kan selvsagt ikke være med å skrive prosesskriv.

I boka «Prosessen mot Viggo Kristiansen» baserer en god del av andre halvpart seg på analyser Halvard Sivertsen hadde gjort, forteller Jahr. I tillegg brukte han hele sommerferien i 2021 på å rydde og forholde seg til Mikkels Tronsruds detaljerte innspill til bokmanuset.

– Jeg mener Tronsruds innspill hevet boka et terningkast. Og både han og Sivertsen har aldri hatt annen agenda enn å opplyse saken og få frem sannheten. De er to ekstremt uegennyttige typer, og det er en gave for en journalist å ha slike kilder.

– De har hele veien vært sånn at dersom Viggo er skyldig får vi forholde oss til det, og det har hele tiden vært min holdning også. Det viktigste er at sannheten kommer frem.

Vil beholde Gjenopptakelses­kommisjonen

Den første begjæring om gjenopptakelse av Viggo Kristiansens sak ble sendt i 2008.

– Gjenopptakelsesprosessen i Viggo Kristiansen-saken har vært helt kafkask. Saken har vært utrolig krevende å skulle få gjenopptatt. Saken burde ha vært gjenopptatt allerede i 2010, da advokat Sigurd Klomsæt kom inn i saken, og blant annet sørget for å innhente sakkyndige rapporter som slo beina under premisset om at det måtte være to gjerningsmenn. Men det ble for mye motstand.

– Så fortsetter kommisjonen å forsvare sin egen avgjørelse ved å fortsette å si nei, sier Jahr.

Totalt ble saken begjært gjenopptatt fem ganger, i tillegg til at kommisjonens vedtak ble påklaget to ganger. Til slutt fikk Kristiansen medhold i 2021.

I ettertid har flere tatt til orde for å legge ned Gjenopptakelses­kommisjonen. Jahr er derimot tilhenger av kommisjonen, og tenker det heller er justeringer som bør gjøres så det kan fungere bedre.

– Jeg er absolutt tilhenger av å beholde Gjenopptakelseskommi­sjonen. Jeg tenker intensjonen bak er veldig god. Men de trenger langt flere ressurser, og jeg har blant annet forstått at de ikke har de etterforskningsverktøyene de kunne hatt. I Baneheia-saken har de fungert som en propp og ikke som en ventil, sier han.

– Det er en utfordring at de ikke er dimensjonert for å kunne gå i dybden på saker.

Han mener imidlertid kommisjonen har sluppet for billig unna kritikk i forbindelse med behandlingen av Viggo Kristiansens sak.

– Mindretallet har prøvd seg med mange juridiske krumspring for å ikke få saken gjenopptatt. Et argument som ble lagt frem av mindretallet etter den siste begjæringen, var at det talte for Kristian­sens skyld at han ikke var med på leteaksjonen. Tenkt hvis han hadde vært med – hva hadde de skrevet da? Det oppleves lite betryggende at de har vært såpass liten åpne for uskyld, sier Jahr.

Forfatteren og gravejournalisten ønsker seg mer kritisk journalistikk på domstolene og Gjenopptak­elses­kommisjonen.

– I domstolene opplever jeg at det i dag er mer ydmykhet og forståelse for at det ikke nødvendigvis er to streker under svaret. Dommere tilbake i tid fremstod mer autoritære og mediene behandlet dem som halvguder. Men man ser sjelden mediekritikk mot domstolene og Gjenopptakelseskommisjonen.

Mannen som i februar ble dømt til 17 års fengsel for drapet på Birgitte Tengs har anket saken til lagmannsretten og Bjørn Olav Jahr tror en tiltale mot Jan Helge Andersen for drapet han ikke allerede er dømt for kan være klar i løpet av høsten. Han forteller at han kommer til å følge begge sakene tett, men: 

– I Tengs-saken var mitt mål fra begynnelsen at fetteren skulle bli renvasket og at den sivilrettslige dommen han har hatt hengende over seg i årevis skulle oppheves. Uavhengig av om mannen som ble dømt i tingretten dømmes i lagmannsretten eller ikke, så er jeg i mål, mener Jahr.

Også i Baneheia-saken var målet at sannheten skulle frem og at Kristiansen skulle frikjennes, uavhengig av hva som skjer med Jan Helge Andersen.

– Min anerkjennelse for jobben er i mål. Men alt tilsier at vi får en veldig spennende rettssak, avslutter han.