Baneheia-saken: Sivilingeniøren som bet seg merke i mobilbeviset

Halvard Sivertsen, en av mottakerne av årets rettssikkerhetspris, har bak­grunn som sivilingeniør og hadde gått over i pensjonisttilværelsen da han ble involvert i Baneheia-saken i 2015. Med bakgrunn fra Norkring, selskapet som hadde ansvaret for kringkastingsnettet i Norge, hadde han god kjennskap til dekningsproblematikk. Det kom godt med i arbeidet med det såkalte mobilbeviset i Viggo Kristiansens sak, men Sivertsen forteller at han fattet interesse for Baneheia-saken langt tidligere.  

– Jeg har helt siden pågripelsen i saken hatt en følelse av at det var noe som ikke stemte i saken. Den følelsen forlot meg aldri. Men det var først da jeg ble pensjonist, og fikk tid og anledning til å jobbe med saken, at jeg kom inn i den.

Det begynte med at han leste en avisartikkel om en gruppe forskere i Bergen som skulle skrive en bok om Baneheia-saken.

– Da skrev jeg ned noen tanker jeg hadde om mobilbeviset og sendte det til lederen for denne gruppen. Han videresendte det til advokat Arvid Sjødin, som igjen tok kontakt med meg og spurte om jeg kunne lage en rapport om mobilbeviset.

Sivertsens arbeid blir nå trukket frem som en viktig bit i det materialet som har ført til frifinnelse av Viggo Kristiansen. Juryen for Rettssikkerhetsprisen refererer til at, ifølge en nylig avsagt kjennelse fra Borgarting lagmannsrett, har Sivertsens innsats hatt «stor betydning for gjenåpningen og den senere frifinnelsen».

Sivertsen har brukt mye tid på analyser av bevisene i saken, og blant annet utarbeidet skriftlige rapporter om det mye omtalte mobilbeviset, som ble lagt frem for Gjen­opptakelseskommisjonen. Juryen for prisen skriver at han er en av dem som har inntatt en aktiv rolle for å fremme rett og hindre urett, og på en uselvisk og uegennyttig måte ofret flere tusentalls timer av egen fritid for å rydde opp i feil som rettssystemet skulle tatt ansvaret for. Innsatsen belyser betydningen av den rettskafne enkeltborger som ikke gir seg før rettferdigheten skjer fyllest, skriver juryen.

DNA

– Hvorfor hadde du en dårlig følelse i forbindelse med pågripelsene høsten 2000?

– Politiet hadde arrestert to ungdommer på 21 år og 19 år – og den yngste av dem hadde tilstått det ene drapet, men nektet for å ha noe med de seksuelle overgrepene å gjøre. Det syntes jeg var veldig rart, fordi alle oppfattet at dette var en sak der den primære forbrytelsen var overgrepene og der drapene var utført for å unngå å bli avslørt. Da klarte jeg ikke å forstå at den ene skulle ha begått ett av drapene, men ikke hadde noe med overgrepene å gjøre.

Den eldste av dem, Viggo Kristiansen, nektet for å ha noe med saken å gjøre.

– Han holdt fast ved det hele tiden. Det ville i så fall innebære at den yngste av dem var ansvarlig for hele forbrytelsen. Men den tvilen forsvant da politiet holdt pressekonferanse den 26. oktober det året, der de kunne slå fast at det var funnet DNA fra Viggo Kristiansen på åstedet som knyttet ham til både åstedet og handlingene med hundre prosent sikkerhet. Da var jo saken egentlig løst. Så da skulle all tvil om hans skyld være ryddet av veien, sier Sivertsen.

Så kom rettssaken i første instans.

– Der viste seg at DNA-beviset ikke på noen måte var så sikkert som politiet hadde hevdet. Det var funnet et fragment fra DNA som kunne stamme fra Viggo Kristiansen, men også fra mer enn femti prosent av alle norske menn. Men det som da ble hevdet av den rettsgenetisk sakkyndige i rettssaken, og som retten la til grunn, var at det var funnet bevis på at det hadde vært to gjerningsmenn på åstedet. Og hvis det ikke var Viggo Kristiansen som var den andre på åstedet, hvem skulle det da ellers være?

Retten la til grunn at det hadde vært to gjerningsmenn. I ettertid har det vist seg at det ikke er DNA-bevis for dette. I riksadvokatens innstilling, der han ba om frifinnelse for Viggo Kristiansen, var det blant annet påliteligheten av de opprinnelige DNA-resultatene, og dermed holdepunktene for at mer enn én gjerningsperson var involvert i ugjerningene, som bidro til frifinnelse.

To rapporter

Under rettsbehandlingen i første instans dukket også mobilbeviset opp – det var sendt og mottatt tekstmeldinger fra Viggo Kristiansens mobil i tidsrommet ugjerningene skjedde.

– Da ble det veldig interessant for meg og mitt fagområde. De sakkyndige fra Telenor som vitnet i retten kunne fortelle at det var mottatt og sendt to tekstmeldinger via en basestasjon som ikke hadde dekning på åstedet eller området i nærheten. Det hadde skjedd i det tidsrommet forbrytelsen måtte ha skjedd. Da våknet tvilen i meg for alvor, forteller Sivertsen.

Men i forbindelse med behandlingen i lagmannsretten kom det en ny rapport om mobilbeviset laget av selskapet Teleplan, som åpnet for at det kunne ha vært dekning i det aktuelle området. Dermed var det to rapporter – den ene sa det ikke kunne være dekning og den andre åpnet for at det kunne være det.  

– Også Teleplans rapport sa at det ikke var dekning på åstedet i den perioden da de foretok sine målinger og at grensen gikk et godt stykke derfra. Men at denne analysen kun var gyldig for den perioden de drev undersøkelsen, ett år og tre måneder etter drapene. Og at de ikke hadde data nok til å kunne si noe sikkert om hvordan forholdene hadde vært på drapstidspunktet. Det var dermed umulig for dem å si om det hadde vært eller ikke vært dekning på det tidspunktet.

– Så den siste rapporten kunne ikke si noe om forholdene på tidspunktet for ugjerningen?

– Den konkluderer med at det er umulig å si noe om det som skulle undersøkes, men likevel blir det et av hovedbevisene. Resonnementet til påtalemyndigheten og retten ser ut til å ha vært: I med at det ifølge Teleplans rapport var umulig å si om det var dekning eller ikke dekning fra den aktuelle basestasjonen, så kan man ikke utelukke at det har vært det. Og kan man ikke utelukke det, er det ikke noe i veien for å legge til grunn at det var dekning.

Også dette beviset er vurdert helt annerledes i dag og riksadvokaten skriver i sin innstilling til frifinnelse av Viggo Kristiansen at: «De nye opplysningene får også stor betydning for vurderingen av de andre bevisene i saken, og da særlig teledatabevisene (mobiltelefonbeviset) og Jan Helge Andersens forklaring.»

Sivertsen forteller at et av medlemmene i juryen ble intervjuet av NRK etter at dommen falt i 2002. Han fortalte da om tvil som hadde vært i juryen om skyldspørsmålet.

– Da Jahr skrev den første boken om Baneheia-saken intervjuet han dette jurymedlemmet og ba ham utdype dette. Han bekreftet den tvilen som hadde vært i juryen, men forklarte at denne tvilen ble ryddet av veien da det ble klart at det kunne ha vært mobildekning fra den aktuelle basestasjonen på åstedet.

Bevisvurdering

– Hvorfor gikk det galt med vurde­ringen av bevisene?

– Denne saken er først og fremst en etterforskningsskandale, slik jeg tror alle justismordsaker er. Et justismord skjer ikke nødvendigvis fordi retten feiltolker informasjonen den får. Men det skjer hvis retten blir ført bak lyset.

Sivertsen mener etterforskningen i Baneheia-saken var veldig god frem til pågripelsene i september 2000.

– Allerede i midten av juli hadde de identifisert Jan Helge Andersen som hovedmistenkt. Men så fikk de for seg at han var en altfor «svak» person til å kunne ha gjort dette alene. Og alle som forklarte seg om forholdet mellom Andersen og Viggo Kristiansen var enige om at det var Kristiansen som var den dominerende av dem. Men det er litt rart at de mente at Andersen ikke hadde vært alene, fordi Kripos hadde satt ned en gjerningsmannprofilgruppe som la til grunn at dette var gjort av én person. De begrunnet det med at overgrepene og drapsmetodene var identiske og det fantes bare spor på åstedet etter én gjerningsperson.

Sivertsen sier etterforskningsledelsen hadde fått denne rapporten noen dager før pågripelsen, men at den ikke ble underskrevet og gjort tilgjengelig for forsvarer.

– Den 13. september blir Andersen pågrepet fordi politiet hadde fått en fullstendig DNA-profil i et kjønnshår som var funnet på åstedet. Likevel blir Viggo Kristiansen også pågrepet – før Andersen har tilstått og har trukket ham inn i saken. I dag vet vi hva som skjedde under avhøret av Andersen, der politiet fortalte at de visste at det var to gjerningsmenn og at de visste at den andre var Viggo Kristiansen. Og at de visste at han var den dominerende personen av de to. Andersen ble videre forespeilet at han kunne komme til å bli betraktet som et offer i saken. Dermed fikk vi den håpløst usannsynlige tilståelsen fra Andersen der han påtar seg skylden for det ene drapet, men benekter enhver befatning med de seksuelle overgrepene.

– Men kunne ikke retten vært mer kritisk til det som ble presentert under rettssaken?

– Saken er også en rettsskandale, fordi retten aksepterte at den sakkyndige fra Rettsmedisinsk institutt i Norge presenterte og forklarte det rettsgenetiske arbeidet som andre rettsgenetikere, i Spania, hadde gjort. Det hadde aldri blitt akseptert i for eksempel britisk rett. Der hadde det vært utenkelig, og det skulle heller ikke blitt akseptert i norsk rett. Her skulle rettens administrator skjønt at de spanske rettsgenetikerne måtte kalles inn som vitner.

Sivertsen har også sett på hvordan presselekkasjer fra politiet påvirket saken.

– Jeg har gått gjennom avhørene av Viggo Kristiansen og det avisene skrev. På et tidspunkt i etterforskningen ble det systematisk lekket falsk informasjon, sier han.

Ifølge Sivertsen ble det lekket uriktig informasjon både om vitneobservasjoner av Viggo Kristiansen i Baneheia før og etter drapene, og om sikre spor på åstedet etter to gjerningsmenn.

– Dermed er det også en presseskandale. Da rettssaken startet, kom det jo frem at mye av det avisene hadde skrevet om alle bevisene mot Viggo Kristiansen ikke stemte. Ikke minst gjelder dette informasjonen om det hundre prosent sikre DNA-beviset politiet hadde presentert på pressekonferansen den 26. oktober.

 Brukt mye tid

– Hvor mange timers arbeid har du lagt ned i denne saken?

– Det er ikke så lett å si fordi jeg ikke har ført noe timeregnskap. Det var aldri i mine tanker at jeg skulle få betalt. Uansett hvor mange timer jeg selv oppgir, kommer nok min kone til å doble antallet, smiler Sivertsen.

Tallet han oppga til lagmannsretten i forbindelse med kravet om godtgjørelse var et anslag på 3600 timer – det vil si 600 timer i året i seks år.

– Det er nok et konservativt anslag – jeg har brukt ganske mye tid på denne saken.

Sivertsen fikk godtgjort 1400 timer av lagmannsretten, men sier han ikke gjorde jobben med forventning om betaling.

– Da jeg skulle lage rapporten om mobilbeviset, fikk jeg en mail fra advokat Arvid Sjødin om at foreldrene til Viggo Kristiansen var innstilt på å betale for dette arbeidet. Og hvis jeg ikke kunne akseptere det, måtte jeg eventuelt vente til Viggo Kristiansen var frifunnet med å bli betalt. Da svarte jeg at jeg absolutt ikke skulle ha noen penger av foreldrene, og at en frifinnelse var god nok belønning for meg. Dette ble sitert i den kjennelsen fra lagmannsretten, der de skriver at det kunne jo se ut som om Sivertsen har fraskrevet seg enhver form for betaling for arbeidet. Men de valgte en velvillig tolkning, som gikk ut på at det jeg fraskrev meg var at foreldrene skulle betale meg.

– Frykter du at det kan være feil ved flere teledatabevis i Norge?

– Det har jeg ikke grunnlag for å ha noen mening om. Jeg har ikke satt meg inn i bruken av teledatabevis i andre saker enn denne, som skjedde i det som nesten var mobiltelefoniens barndom.

Sivertsen forteller at politiet før pågripelsen hadde en utskrift av Viggo Kristiansens mobilbruk i dagene omkring drapene. Denne utskriften gjaldt bare utgående aktivitet. Her fremgikk det at Kristiansen hadde sendt to tekstmeldinger til en venninne nettopp i det tidsrommet da ugjerningene pågikk. Etter pågripelsen fikk politiet en omfattende utskrift for de siste seks månedene. Her kom det fram at Kristiansen også hadde mottatt to tekstmeldinger i det tidsrommet drapene skjedde.

– Man kunne ikke der se direkte hvilken basestasjon disse hadde gått over, men dersom de hadde henvendt seg til Telenor ville de fått informasjon om dette. Denne utskriften ble lagt i en skuff i syv måneder, helt til Viggo Kristiansens forsvarer, etter at rettssaken var begynt, henvendte seg til politiet og ba om å få en vurdering av hvilke basestasjoner meldingene hadde gått over. Da fant politiet frem rapporten. Med andre ord: I syv måneder satt politiet på en rapport som ville gitt Viggo Kristiansen alibi, sier han.

Frivillig innsats

– Hva tenker du om at frivillig innsats har spilt den rollen det har gjort for å få resultatet man har i dag?

– Poenget med å opprette Gjen­opptakelseskommisjonen var at det ikke skulle være slik. Det var kommisjonen som skulle gjøre de nødvendige undersøkelser. Det er vanskelig å tro at kommisjonen opp gjennom årene har vært totalt udyktig, men jeg sitter igjen med en følelse av at kommisjonen, fra de fikk denne saken første gang i 2008, har lest gjennom begjæringen og allerede da konkludert med at saken ikke skal gjenopptas. Alle forsøk på å belyse saken bedre har blitt motarbeidet.

Han viser blant annet til advokat Sigurd Klomsæts forsøk på å få nye sakkyndige.

– Kommisjonen arbeidet etter mitt syn for å hindre ny sakkyndighet eller nye undersøkelser. Sigurd Klomsæt ba allerede i 2008 kommisjonen sørge for at man fikk utlevert rådataene fra undersøkelsene som rettsgenetikerne i Spania hadde foretatt og som viste hva som faktisk var gjort. Rapporten fra Spania inneholder jo bare konklusjonene. Men det skjedde ikke. Kommisjonen nektet å medvirke til å få utlevert rådataene i selve DNA-beviset som retten hadde lagt så stor vekt på. Det gikk jo så lang at Klomsæt til slutt måtte anlegge sak mot kommisjonen for å få en løsning på det.

Selv opplevde han at han fikk grei tilgang til det han trengte av dokumenter etter hvert.

– Men når vi henvendte oss til politiet for å få tilgang til dokumenter som ikke lå i sakspapirene, fikk vi beskjed om at slike dokumenter ikke eksisterte og at forsvarerne hadde fått utlevert alt politiet hadde. Men det må være hundrevis av interne dokumenter som er makulert eller ikke tilgjengelig lenger.

– Hvordan arbeidet dere i støttegruppen – dere satt spredt geografisk med deg i Bergen og andre i andre deler av landet. Ble det mange møter på Teams?

– Vi har aldri brukt Teams eller telefonmøter. Alt har gått på mail og det har fungert veldig bra for kommunikasjon med alle.

– Hvordan vurderer du det som har skjedd etterpå og etterspillet i denne saken?

– Jeg må først si at jeg er imponert over den etterforskningen som politiet i Oslo gjorde da saken ble gjenopptatt. De snudde alle steiner og gikk løs på saken uten spesielle fordommer. Det viste seg jo at Rettsmedisinsk institutt satt på veldig mange prøver som aldri hadde blitt analysert før Oslo-politiet tok tak i saken. Jeg er også veldig fornøyd med at retten til slutt besluttet å løslate Viggo Kristiansen mens etterforskningen pågikk.

Sivertsen er også meget fornøyd med at riksadvokaten innstilte på frifinnelse av Viggo Kristiansen og glemmer ikke riksadvokat Jørn Mauruds pressekonferansen i den forbindelse.

– Den pressekonferansen tror jeg er det mest gripende øyeblikket i denne saken. Riksadvokat Maurud var så klar og etterlot ingen tvil om at vi her står overfor et menneske som har sittet uskyldig fengslet i over tjue år og han ba om unnskyldning på vegne av påtalemyndigheten. Vi som har jobbet med saken var også til stede i lagmannsretten da han ble formelt frifunnet. Også retten var veldig klar – at det er snakk om et justismord. Rettstaten fungerte altså til syvende og sist. Men det var altså kun én stemmes overvekt i Gjenopptakelseskommisjonen for å ta opp igjen saken.

Sikkerhetsventil

– Hva er ditt budskap til juristene, med tanke på det du har sett i denne saken?

– Jeg vet ikke om jeg vil kalle det et budskap, men jeg har opplevd at mye av det juridiske miljøet har vært taust om denne saken opp gjennom årene. Det har virket som at få, til tross for arbeidet fra advokater og andre, har tenkt at dette er en sak som kanskje burde undersøkes mye grundigere. Det blir en slags likegyldighet som man kanskje bør reflektere litt over.

– Man skal ha tillitt til rettsstaten, rettsvesenet og Gjenopp­takelseskommisjonen. Når kommisjonen fire ganger nektet saken gjenopptatt, burde det normalt være slik at dette er en sak som er korrekt avvist for gjenopptakelse. Men slik var det altså ikke. Dette er en kommisjon som skal være den domfeltes sikkerhetsventil.

– Det er jo mange forsvarsadvokater som har klaget over kommisjonen og sier at den gjør for lite for domfelte. Selv har jeg ikke satt med inn i andre saker enn denne.

– Hvordan er det med din egen ­tiltro til rettsstaten nå?

– Vel, i dette tilfellet viser det seg at den til slutt har fungert, men jeg mener at saken skulle blitt gjenopptatt allerede i 2010. Det betyr at Kristiansen satt ti år lenger i fengsel fordi kommisjonen ikke gjorde jobben sin. Det er skremmende. Når det gjelder tillitten til rettstaten ellers, har det jo skjedd mye de siste årene, når det gjelder for eksempel avhørsmetoder, som gjør at jeg håper vi ikke får tilsvarende skandaler igjen. Men jeg mener vi må gjøre noe med Gjenopptakelseskommisjonen. Den kan ikke fortsette i sin nåværende form.

18. oktober kommer Halvard Sivertsen til Rettssikkerhetskon­feransen i Oslo for å motta Retts­sikkerhetsprisen, sammen med Lars Mikkel Tronsrud og Bjørn Olav Jahr.