Sivilombudet: - Barn vet ikke nødvendigvis at de kan klage

Tidligere har de mottatt svært få klager fra barn og unge, kan sivilombud Hanne Harlem fortelle.

– Klager som angår barn er ikke uvanlig, men klager direkte fra et barn eller en ungdom selv har vi liten erfaring med. Når vi nå aktivt skal motta og behandle klager direkte fra barn, har vi vært nødt til å planlegge og ta stilling til hvordan det best skal gjøres. Nå jobber vi med å legge til rette for at barn skal kunne klage enklere og at de er kjent med muligheten, forteller hun. 

– Vi prioriterer ellers også å se på klager som angår og har betydning for barn, herunder blant annet barns rett til å bli hørt og forvaltningens oppfølging og bruk av Grunnloven og barnekonvensjonen.

Som en del av arbeidet har ombudet blant annet nå fått nye sider med informasjon spesielt for barn og unge og et enkelt kontaktskjema. I tillegg skal klagene fra barn behandles av saksbehandlere som har fått særskilt opplæring i kommunikasjon med barn. 

Eksempler på hva barn kan klage på, er vedtak om skolegang, helsehjelp eller hvordan de har det på barnevernsinstitusjon.

– Bakgrunnen er at Stortinget har bedt oss legge bedre til rette. Vi har også arbeidet med dette internt, og skriver en del om dette i årsmeldingen vår. Der peker vi også på noen av dilemmaene knyttet til klager fra barn. Selv om barn klager til oss, kan det oppstå situasjoner der for eksempel foreldrene og deres ansvar hindrer barnet i å nå frem med sin klage. I slike tilfeller forsøker vi å gi god veiledning, sier Harlem. 

Brudd på melde- og taushetsplikt

Når det gjelder klagene ombudet mottar som omhandler barnevern kan det være temaer som innsyn i papirer, mulige brudd på meldeplikt, taushetsplikt eller hvordan barn har det på institusjon. 

– Saker som angår omsorgsovertakelse og samværsfastsetting be­handles i praksis ikke hos ombudet, fordi partene i disse sakene har fri rettshjelp i domstolene. Sivil­ombudet behandler ikke saker som har vært i domstolene.   

Harlem forteller at de får en del klager som handler om lang saks­behandlingstid, og at disse ofte kommer fra foreldre. 

– Barna vet ikke nødvendigvis at de kan klage, så det er noe vi må jobbe mer med. 

Harlem forteller blant annet om samarbeid med nettsiden ung.no, hvor relevante spørsmål ledes til Sivilombudet, men at de fortsatt må arbeide med hvordan de skal nå ut til flere og gjøre muligheten kjent. 

Besøkt 33 institusjoner

Selv om arbeidet med å gjøre klagemulighetene bedre kjent for barn og unge er en relativt ny satsning hos Sivilombudet, har forebyggingsenheten allerede siden den ble startet i 2014 blant annet besøkt 33 steder innenfor barnevern. 

Det har resultert i 15 rapporter hvor det påpekes risiko for umen­neskelig og nedverdigende behandling. 

– Gjennom disse besøkene har vi sett at det er en rekke tilfeller av rutinemessig og udokumentert bruk av tvang. Tvang skal alltid dokumenteres, og kunnskapsnivået hos de ansatte er ikke alltid som det skal være, oppsummerer Harlem.

– Noen steder har vi sett rutinemessig bruk av tvang, som begrensninger i hvor barna kan bevege seg, og begrensninger i bruk av elektronisk kommunikasjon. 

Virkemidler som å ta fra barnet mobiltelefonen brukes hyppig, og oppleves stadig mer inngripende fordi telefonen ofte er barnas eneste måte å kommunisere med andre utenfor institusjonen på, påpeker Sivilombudet.

– Vi ser at det ofte blir følgefeil når man rutinemessig bruker tvang, istedenfor at bruk av tvang vurderes individuelt for hver enkelt ungdom. Rutinemessig tvang går utover rettssikkerheten til barna. Muligheten for medvirkning forsvinner, lempeligere tiltak forsøkes ikke, og plikten til å forebygge tvang etterleves ikke, sier Harlem. 

Barn som bor alene

I januar i år besøkte Sivilombudet fem barnevernsavdelinger i Kristian­sand for å se på avdelinger der barn bor alene på institusjon. Besøkene skal resultere i tre rapporter, hvorav de to første kom i mai. 

Sivilombudet anbefaler i rapporten fra besøket ved Humana omsorg og assistanse blant annet at institusjonen sammen med barnevernsmyndighetene bør gjøre systematiske vurderinger av om det er til barnets beste å bo alene. Barna på avdelingene de besøkte bodde alene sammen med ansatte, og alle hadde bodd alene i minst fire måneder. Det var imidlertid ingen av barna som hadde et formelt vedtak om plassering i enetiltak.

– Et av funnene våre er at ungdommenes syn på det å bo alene ikke var blitt systematisk undersøkt og dokumentert. Det er viktig at barna selv får mulighet til å si sin mening om hva som er best for dem, sier setteombud Kirsten Sandberg.

Sandberg er setteombud for rapportene fra Agder. Sivilombud Hanne Harlem er inhabil i saker som gjelder Statsforvalteren i Agder ettersom hun er en nær venn av statsforvalter Gina Lund.

Det påpekes at ungdommene hadde muligheter til å være sammen med jevnaldrende og at de ble kjørt og hentet og kunne ha besøk og overnatting.

– Likevel savnet vi at risiko ved at barn bor alene, som institusjonens beliggenhet, sosial omgang med jevnaldrende og bruk av tvang i form av begrensinger, har en mer sentral plass i institusjonens planer for ungdommene, sier Sandberg.

De to siste rapportene vil publiseres før sommerferien. 

– Mer opplæring

Harlem mener de undersøkelsene Sivilombudet har gjort på barnevernsinstitusjoner siden 2016 viser at det trengs bedre opplæring og mer diskusjon og bevisstgjøring rundt bruk av for eksempel tvang og plassering i enetiltak. 

Hun er også opptatt av at ansatte er godt kjent med regelverket og hvor grensene for hvilke virkemidler som kan benyttes går.

– Vi påpeker også behovet for at de som jobber direkte med barn har en diskusjon rundt hva som er greit, og at man etter en tvangssituasjon reflekterer over hva som skjedde og hva som kunne vært alternativene. I tillegg må man snakke med barna: Hva mener de kunne vært gjort annerledes? Det er den dialogen som bidrar til at man kan tenke annerledes og i større grad forebygge, sier hun. 

Harlem forteller at de i tillegg til å sende rapportene til institusjonene de har besøkt, også blant annet sender dem til barne- og familiedepartementet, direktorat og tilsynsmyndigheter.

– Vi er opptatt av å formidle funnene i våre rapporter til Stortinget, andre myndigheter og fagmiljøer nasjonalt og internasjonalt. Vi tar opp overordnete problemstillinger, for eksempel svakheter i regelverket, med relevante myndigheter.