Advokat med 30 års erfaring innen barnevern: - Menneskerettsbrudd vedvarer

– Signalene er mange på at den norske stat ikke behandler EMD-dommene mot Norge som det rettslige korrektivet de er. Et korrektiv norske rettsinstanser og myndigheter er forpliktet seg til å etterleve, sier advokaten. 

Ifølge Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er Norge dømt i EMD i totalt 15 saker som omhandler barnevern. 

Thiis er en av Trondheims mest profilerte advokater. Hun har 30 års erfaring bak seg i skranken som barnevernsadvokat og har selv vunnet fram i en av EMD-sakene, en barneadopsjonssak. Hun representerte et ektepar som ble fratatt sin sønn da sønnen var baby. To årlige kontaktbesøk av to timers varighet var alt barnets biologiske foreldre fikk etter at saken hadde vært gjennom en «berg og dalbaneferd» i rettsvesenet. Etter et sterkt engasjement både fra Thiis og barnets biologiske foreldre, vant de fram i EMD, i 2020. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg slo fast at retten til familieliv ble krenket. 

Tre år har gått siden dommen, og den biologiske faren sier i et intervju med TV2 at de føler seg fullstendig oversett.

Thiis kan fortelle at de biologiske foreldrene har måttet ta tunge hensyn også etter EMD-dommen og at de har valgt å la være å reise sak om opphevelse av adopsjonen, da det kunne gjøre det vanskelig for sønnen. 

– De kjenner på mange vonde følelser og savn etter sitt barn, sier hun og mener myndighetene av eget tiltak skulle ha sørget for fullstendig informasjon til alle involverte etter dommen og stilt kompetente fagfolk til disposisjon for å sørge for at alle fikk mulighet til å bearbeide vanskelige følelser knyttet til inngrepet. 

Foreldreparet har fremholdt overfor statsråden at de har vært fullstendig oversett etter dommen i EMD og statsråden har i et intervju med TV2 sagt at hun gjerne ville snakke med dem, forteller Thiis. 

– Foreldrene tok henne på ordet og inviterte seg selv, og er nå ønsket velkommen til et møte. Her vil de fortelle henne hvordan reparasjon kan gjøres både i deres sak og alle andre EMD saker hvor staten er dømt for menneskerettighetsbrudd, sier hun.  

– Lovgivning i feil retning 

Thiis er en av flere fagpersoner innen barnevern som hadde innvendinger mot forslagene til ny barnevernslov da den var ute til høring i 2021. Loven er nå vedtatt, og trådte i kraft fra 1. januar 2023. Den vedtatte loven viser at mange innvendinger fra, blant annet, barnevernsadvokater ikke ble lyttet til. 

Blant annet påpekte Thiis at loven tidligere satte en 12 måneders frist før foreldre eller barn med partsstilling hadde rett til å reise ny sak om samvær. I forslaget til ny lov ønsket regjeringen å innskrenke muligheten for å reise ny sak om samvær ved å utvide ventetiden til 18 måneder. Thiis advarte mot dette, men ble ikke hørt. I dag må foreldre og barn vente i 18 måneder før de kan gå til ny sak dersom de ønsker å få prøvd et slikt krav om samvær for retten. 

– Ved å gjøre det vanskeligere for foreldre og barn å reise sak for å få økt samvær, viser myndighetene i realiteten at EMD-fellelsene ikke blir lyttet til. Norge ble felt for å ha krenket retten til familieliv, og så innskrenkes mulighetene til å reise sak for å få mer samvær. Dette er ett av mange eksempler på at, ikke bare praktiseringen av, men også lovgivningen innen, barnevern i Norge går i feil retning, sier Thiis. 

Ber om hjelp 

I sitt høringssvar til den nye loven reagerte advokaten også på forslag om å videreføre bestemmelsen om omsorgsovertakelse uendret. 

– Terskelen for omsorgsovertakelse i Norge er svært lav. Norske myndigheter har en tendens til å se på et høyt antall omsorgsovertakelser som en indikasjon på vellykkethet på barnevernsområdet. FNs barnekomité har gjennom en årrekke kritisert Norge for det høye antall plasseringer utenfor barnets hjem i stedet for tiltak i hjemmet. Lovforslaget legger opp til at dette skal fortsette. Svært mange omsorgsovertakelser starter med at fornuftige foreldre har henvendt seg til barnevernet og bedt om hjelp i en vanskelig situasjon og endt opp med å bli fratatt barna, understreket Thiis. 

Hun påpeker videre: 

– Alt for mange omsorgsovertakelser starter som et akuttvedtak som gir dårlig grunnlag for undersøkelse i saken. Både foreldre og barn står ved et akuttvedtak i en krisesituasjon. En undersøkelse i en slik situasjon gir ikke valide resultater. Den lovhjemmelen som brukes for omsorgsovertakelse i de aller fleste sakene er svært skjønnspreget. Dersom det konstateres alvorlig mangel med den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling og dette ikke kan avhjelpes med hjelpetiltak, så er det etter loven grunnlag for omsorgsovertakelse, fremhever Thiis før hun fortsetter: 

– Folk er forskjellige, også foreldre, og også beslutningstakere i barnevernssaker. At grensen for hva som betraktes som grunnlag for å ta fra barnet retten til familieliv skal gå etter et slikt kriterium er ikke forsvarlig og har resultert i mange uriktige omsorgsovertakelser. 

Samvær under tilsyn 

Thiis griper fatt i fellelsene av Norge i Den europeiske menneskerettsdomstol. 

– EMD har dømt Norge for konvensjonsbrudd fordi plikten til å arbeide for en gjenforening av foreldre og barn har blitt forsømt ved at det har gått ikke bare uker, men måneder mellom hver gang foreldre og barn møtes. Gjennom de senere år har samværsfastsettelsen i norsk praksis sjablongmessig vært satt til 4 ganger i året med tilmålte 3 timer. Samvær har vært arrangert på spesielle samværssteder med tilsynsperson til stede som skriver rapporter om alt som skjer under samværene. Tilsynspersonen skal gripe inn dersom foreldre og barn snakker om forhold som har med den offentlige omsorgen å gjøre, altså en krenkelse av foreldre og barns rett til fri kommunikasjon, sier Thiis. 

I sitt høringssvar skrev hun: 

– EMD har understreket viktigheten av at foreldre og barn kan «freely bond» under samvær og sett det som en forutsetning for opprettholdelse av relasjonen, slik at gjenforening kan skje. Lovforslaget følger ikke opp dette, understreket Thiis som mente det i forslag til ny barnevernslov ikke ble tatt noe oppgjør med bruken av tilsyn. 

– Dagens ordning med at samvær over noen timer som legges til etablerte «samværssteder» for barnevernsbarn med ansatte som overvåker samværene, skal tydeligvis videreføres, i stedet for at samvær fortrinnsvis kan skje i foreldrenes hjem og innebære overnatting, skrev Thiis som også tar for seg lovendringen som innfører en ny bestemmelse om rett til kontakt med søsken og andre nærstående.  

– Her er det begrensninger. Det er bare personer som har hatt et etablert familieliv og nære personlige bånd til barnet som får adgang til kontakt. Det gjelder også søsken. Hvorfor skal ikke barnet ha rett til kontakt med søsken som har kommet til etter omsorgsovertakelsen? Det hjelper ingen å flikke på gamle lover, og i hvert fall ikke når endringene som gjøres går i feil retning, sier Thiis til Juristen. 

Tilbakeføring 

Thiis tok også sterkt til orde for en revisjon av tilbakeføringsbestemmelsen, under henvisning til EMD-avgjørelsene om at staten bryter menneskerettighetene ved å ikke arbeide aktivt for gjenforening og sørge for at omsorgsovertakelser kun blir midlertidige.  

– Slik tilbakeføringsbestemmelsen var, og fortsatt er, må det være overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi forsvarlig omsorg for at tilbakeføring kan skje. Det er et skjerpet beviskrav hvor det foretas en kritisk tilnærming i vurderingen av foreldrene, samtidig som foreldrenes mulighet til å sannsynliggjøre sin evne til omsorg er sterkt begrenset på grunn av manglende kontakt med barnet. Selv om foreldrene kan gi forsvarlig omsorg blir begjæringer om gjenforening avslått, basert på at den tilknytning barnet har fått til fosterhjemmet vil kunne påføre barnet alvorlig skade om det besluttes tilbakeføring, sier Thiis. 

Hun forteller at fortsatt omsorg da blir opprettholdt kun basert på at barnet må få være der det er og ikke på at foreldrene er ute av stand til å ta seg av det.  

– Etter en slik avgjørelse blir foreldrene møtt med at barnet nå skal vokse opp der det er, og at utvikling av kontakten med dem ikke står sentralt for barnet, skrev Thiis i sitt høringssvar.

– Når tilbakeføringskravet be­handles, kan det ha gått flere år siden barnet i det hele tatt fikk møte sine foreldre i deres eget hjem. Relasjonen har i stor grad blitt brutt ned på grunn av mangel på kontakt, slik at det vil være vanskelig for foreldrene å overbevise om at de vil håndtere de problemer som ville kunne oppstå ved at barnet flytter hjem igjen. Det burde være ganske åpenbart at tilbakeføringsbestemmelsen må endres slik at den blir brakt i overenstemmelse med gjenforeningsformålet og en bred og balansert vurdering av barnets beste, skriver Thiis. 

Barnets medvirkning

Barnevernsadvokaten mener barne­vernet preges av mangel på nærhet til menneskene det angår. 

– Forutsetningen for at barn i sin kontakt med barnevernet skal kunne påvirke de beslutninger som tas er at det er en reell kommunikasjon mellom barna og de som jobber i barnevernet. Barnevernet definerer først og fremst sin rolle som å undersøke, kontrollere og beskytte barn mot foreldrene. Det er et dårlig utgangspunkt for en tillitsfull kommunikasjon, fremholder Thiis. 

Hun peker på at en annen forutsetning for at barnet skal kunne medvirke er at barnet blir gitt informasjon om hva som skjer og hvorfor og hvordan.  

– I dag er det slik at vesentlig infor­masjon som barnet trenger ikke blir gitt eller at den blir svært vilkårlig. 

– Å ivareta barns innflytelse over egne liv og hva som skjer i saken om dem er en stor, vanskelig og viktig oppgave å legge til rette for. Lovforslaget har ikke på noen måte gått i dybden på dette helt sentrale spørsmålet, mener hun.

– Skal det fortsatt være slik at barn og foreldre må til Strasbourg for å få ivaretatt sine menneskerettigheter?, spør hun. 

Tvangsadopsjon

Til Juristen sier advokaten at hun er skuffet over loven som ble vedtatt. 

– Også bestemmelsen om tvangs­adopsjon videreføres uendret. Til tross for flere avgjørelser fra EMD, også i EMDs Storkammer, om brudd på konvensjonen når det gjelder tvangsadopsjon, har man valgt å ikke gjøre endringer. 

Hun sier at bestemmelsen inneholder to alternative vilkår; enten at foreldrene er varig ute av stand til omsorg, eller at det har skjedd en tilknytning til fosterhjemmet som skaper alvorlige problemer ved å forlate det. 

– Om man bygger på det siste kriteriet og mener at adopsjon er til barnets beste, så har man adgang til å foreta en endelig avslutning av alle juridiske bånd til foreldre som er fullt ut i stand til å ha omsorgen for barnet og innskrenke all kontakt til et minimum noen timer i året, en kontakt som foreldrene ikke har noen mulighet til å endre. EMD har ikke tatt stilling til at adopsjonsinstituttet er i strid med konvensjonen, men når norske myndigheter blir dømt for konvensjonsbrudd når adopsjonsbestemmelsen anvendes, også i Høyesterett, så bør det være en foranledning til å vurdere å endre loven. Hvorfor har man ikke stilt det prinsipielle spørsmålet om det i det hele tatt er rettssikkerhetsmessig forsvarlig å foreta adopsjon med tvang?