– Juridisk forskning viktig for å kunne iverksette endringer

Iselin Nybø (41) har grundig kunnskap om forskning i vid forstand, og erfaring både fra jussen og politikken. Etter først å ha jobbet som advokat, for så å være aktiv som rikspolitiker, med fire år på Stortinget, og fire år som statsråd i Erna Solbergs regjering.

Juristen inviteres inn i advokatfirmaet Schjødts nye lokaler i Tordenskiolds gate i Oslo, hvor Nybø begynte som partner og advokat i fjor, etter at hun la politikerkarrieren på hylla. Advokatfirmaet, som holder hus i et av nabobyggene til Oslo rådhus, har dermed en sentral beliggenhet med utsikt over rådhuskaia og Oslo havn. Som hun huskes fra politikken, engasjert og imøtekommende, tas vi imot av den tidligere statsråden. I to av sine fire år som statsråd var hun forsknings- og høyere utdanningsminister, fra 2018 til 2020. Hun var deretter næringsminister i to år, fra 2020 til 2021. 

Vi spør Nybø om hennes syn på juridisk forskning og dens status i dag.

– Jeg er stor tilhenger av forskning på alle områder. Når det kommer til juridisk forskning så handler det jo om hvordan samfunnet vårt er og hvordan det styres, sier den tidligere Venstre-statsråden. 

Hun trekker fram sin partifelle og tidligere justisminister Odd Einar Dørum, som en som satset på og var opptatt av juridisk forskning.

– Odd Einar fikk samlet alle gode krefter og fikk i gang mye på dette feltet på begynnelsen av 2000-tallet, i sin tid som justisminister. Men nå har det, etter min oppfatning, ikke vært noen ordentlig satsing på rettsvitenskapelig forskning på mange år, sier Nybø som peker på hvordan ansvarsstrukturen er når det gjelder hva som skal prioriteres fra politisk hold. 

Sektorprinsipp

– Vi har et sektorprinsipp i Norge, hvor det er det enkelte departement som skal sørge for finansieringen av forskning på sitt område, noe som har store fordeler. I motsetning til mange andre land, har vi også kun ett forskningsråd i Norge. Noe som er fornuftig i et lite land som vårt. Selv om det alltid er noe negativ og positivt med alt, tror jeg dagens ordning er en ganske bra løsning, sier Nybø. 

Hun peker på at enkelte departementer er større «forskningsdepartementer» enn andre.

– Kunnskapsdepartementet som jeg var så heldig å lede i to år, og også næringsdepartementet som jeg også ledet i to år, var begge store forsk­nings­departementer. Sammen med olje og energidepartementet, så er det kanskje de som bruker forholdsmessig mest på forskning, sier Nybø.

En stor rekke områder og behov innen politiet og juridisk sektor krever prioritet, og i en del sammenhenger kan kravet om midler til juridisk forskning fort komme i skyggen, mener Iselin Nybø.

– Det er klart at forskning skal prioriteres, men en slik satsing kommer i konkurranse med mange andre gode tiltak, ikke minst innenfor justissektoren. Der er det mange ting som har vært viktige, ikke bare innad i justisdepartementet, men også generelt innen jusfeltet. Ofte er det først når ulike behov kommer fram i nyhetsbildet, og etter konkrete hendelser, at tiltak og midler kommer på bordet. 

– Advokatenes salærkrav har vært et viktig tema de siste årene, noe det er gode grunner for. Og satsing på politiet har vært viktig, ikke minst etter 22. juli. I skarp konkurranse med andre gode tiltak er det ikke alltid lett å nå opp. Derfor mener jeg at synliggjøring av behovet for rettsvitenskapelig og juridisk forsking blir særlig viktig, da behovene på andre felter synliggjør seg selv på mange måter, sier Nybø. 

– En kamp man må kjempe

Den tidligere statsråden peker på at forskere og jurister med doktorgrad har en rolle også utenfor akademia.

– Det er bra at ikke alle blir i akademia og jobber som forskere, fordi vi trenger folk med doktorgrad både i privat- og offentlig sektor. Bare her i advokatfirmaet Schjødt har vi flere med doktorgrad, så det er klart at å ha den kompetansen du får gjennom en ph.d. -grad er nyttig også utenfor akademia, sier Nybø – selv om mange trengs på universitetene for å forske der.

– Men man skal nå opp i konkurransen om forskningsmidlene, og man skal nå opp internt på universitetet og bli prioritert der. Også skal man nå opp i konkurransene i Forsknings­rådet. Jeg har også forstått at det er en diskusjon om hvorvidt den rettsvitenskapelige forskningen egentlig passer så godt inn i disse konkurransearenaene. Og det kan godt være at de som peker på det som et problem har et poeng, sier Nybø. 

Hun trekker også fram de siste årenes internasjonalisering som et konkurranseelement. 

– Klima og miljø har blitt løftet veldig høyt opp. EU har hatt disse missionene en stund, så det kan godt være at jussen har strevd med å finne sin rolle innen de satsingsområdene som har vært nasjonalt og internasjonalt. Men det betyr ikke at det er mindre viktig. Det er jo en kamp man bare må fortsette å kjempe.

Hun peker på at søkelys på juridisk forskning gjerne kommer etter konkrete hendelser. Som NAV-saken, der personer som reiste til utlandet mens de mottok ytelser ble urettmessig straffet. Det har blitt søkelys på tolkning av regelverk og debatt om hvorvidt det var tilstrekkelig satset på juridisk kompetanse og juridisk forskning. 

– Etter NAV-saken ble det bevilget penger for å styrke den trygderettslige og EØS-rettslige forskningen ved universitetene. Men selv om det ikke har vært så mye debatt om den rettsvitenskapelige forskningen de siste årene, så synes jeg de juridiske fakultetene har vært gode på et annet viktig samfunnsoppdrag, nemlig formidlingen. 

Hun synes det er bra at professorer, førsteamanuenser og ph.d.-studenter bidrar i den offentlige debatten og nevner navn som professor Jan Fridthjof Bernt og Sofie Høgestøl, 

Nytte for næringslivet

– Hva med deg nå, som advokat og partner i Schjødt, hvordan kan forskning være til fordel for næringslivet?

– Jeg tror næringslivet kunne hatt nytte av juridisk forskning på mer, skal vi si næringslivsvennlige fag. De som tar doktorgrad, og så går inn i det private næringsliv, har en tendens til å bli der. Det er jo litt sånn i akademia at enten så er du ute eller så er du inne. Du går sjelden fram og tilbake. Det gjelder ikke bare innenfor jussen, men hele akademia. Men jeg tror akademia hadde hatt god nytte av å få inn igjen folk som hadde vært ute i næringslivet for så å forske. Da har en nok fått et litt annet blikk på ting, sier Nybø.

– Det er veldig annerledes å være i et privat advokatfirma og det å være på et universitet. Det er egentlig to forskjellige hverdager. Jeg fikk jo jobbe veldig tett med UH-sektoren (universitet og høgskole-sektoren, red.anm.) som forskning- og høyere utdanningsminister. Og det gjorde meg veldig glad i UH-sektoren. Men da jeg ble næringsminister så jeg tydelig at det av og til blir krasj mellom akademia og næringslivet. 

Det er både ulikt tempo og ulike måter å gjøre ting på, sier hun. 

– Da du var minister innen forskning og høyere utdanning, var det noe press fra akademia for å få til noe mer juridisk forskning?

– Ja det var det. Samtidig vil jeg si at det er et betydelig rom for å ta mer plass, både i de interne diskusjonene på hvert universitet, men også i de offentlige prioriteringene. 

Hun trekker også fram utfordringer knyttet til økt internasjonalisering.

– Det har vært voldsomt fokus de siste årene, og med god grunn, på EU og Horisont 2020 og Horisont Europa, noe som selvfølgelig gjenspeiles i prioriteringene.

– Drukner juridisk forskning, og blir litt overkjørt, av det internasjonale preget og kravene?

– Kanskje på en måte, men det er jo noe med å finne sin rolle inn i det også. Jussen, næringslivet og måten vi styrer landet på er blitt mer preget av det internasjonale. Selv om jussen på mange måter er nasjonal rett, så er det jo ikke sånn at vi er upåvirket av det som skjer i EU eller i verden for øvrig.

Iselin Nybø satt i den regjeringen som opphevet gradsforskriften, noe som åpnet for at flere utdanningsinstitusjoner kunne søke om å etablere masterstudie i rettsvitenskap. Flere søkte, men fikk ikke sine studieopplegg godkjent av NOKUT. BI var en av de som først fikk avslag, og senere fikk godkjent sin søknad. 

Vi spør Nybø hennes tanker om hva nye studiesteder med i rettsvitenskap vil kunne innebære for de juridiske miljøene og juridisk forskning.

– Jeg tror at jussen kommer til å ha godt av å få flere aktører på banen. Med flere studiesteder vil det være flere som har fagmiljøer, for eksempel på skatt. Både måten man gir undervisning på, og hva slags fagfelt man forsker på, kan bli mer variert med flere aktører. Når BI har bygd seg opp for å få den masteren, og UiS gjør det samme, så er det også en satsing på forskning, fordi du må bygge opp et fagmiljø. 

En annen hverdag

For advokat Iselin Nybø er hverdagen nå helt annerledes enn da hun satt i regjering, og vi spør henne hva slags saker hun vanligvis jobber med nå.

– I Schjødt har vi en hel bredde i det vil holder med på den privatrettslige siden. Først og fremst handler det om å løse ulike utfordringer klienten vår har. Noen ganger dreier dette seg om rene juridiske problemstillinger, mens det andre ganger er behov for en bredere tilnærming og kompetanse enn den rent juridiske. Samfunnet vårt har blitt komplekst og det gjør at et firma som vårt må ha en bredde i kompetansen. Alt fra folk med doktorgrad til folk med bakgrunn som min, sier Nybø som jobber i advokatfirmaets industrigruppe.

– Jeg jobber også en hel del med saker innen arbeidsrett og forventer, som følge av markedet, at dette vil oppta enda mer tid fremover.  

Iselin Nybø var utdannet jurist ved UiB i 2006. Hun begynte sin karriere i Skatteetaten, og jobbet senere som advokat frem til hun begynte sin politiske karriere. 

– Jeg hadde jo advokatbevilling før jeg kom inn på Stortinget, så sånn sett så var det ganske enkelt å komme tilbake igjen til advokatyrket. Og det er jo ikke helt unyttig å ha vært medlem av den lovgivende forsamling en stund, eller å sitte i regjering. Jeg har jo fått lov til å sitte flere steder og lært ulike prosesser. Jeg vet hvordan pølser og lover lages, sier Nybø.

Advokaten har, og har hatt, sitt «rede» i Stavanger. Da hun jobbet som politiker hadde hun pendlerbolig i Oslo.

– Du slapp unna pendlerskandalen?

– Jeg har hatt hus, lån og samboer i Stavanger gjennom alle de åtte årene jeg var rikspolitiker, så det var ikke en problemstilling som var aktuell for meg, sier advokaten som fortsatt pendler fra Stavanger til Oslo enkelte dager i uken.

– Jeg har mye mer fleksibilitet her og nå. Men det er ikke alt som kan løses over teams, så jeg prøver å være en god del her på kontoret i Oslo, sier Nybø. 

Og hva har tiden som pendler lært henne?

– Jeg har blitt veldig flink til å ikke bruke mye tid på flyplasser.

Startet kamp for juridisk forskning for 20 år siden

I en artikkel i Juristen for 20 år siden ga Odd Einar Dørum følgende løfte som justis­minister: Lover å sette forsk­ning på dagsordenen. Nå ser han tilbake på det han fikk til.

Dørum igangsatte «Det juridiske krafttaket», og nærmest skrapet sammen i alt seks millioner kroner i et prosjekt som fikk pågå i tre år. To tiår etter har Juristen tatt en prat med mannen som i samfunnsengasjement og juss-interesse må være for den reneste duracell-kanin å regne, i sine snart fylte 80 år.

– Du ville satse friskt på juridisk forskning som justisminister – hva gjorde du for å få fart på forskningen?

– Jeg hadde i lang tid vært interessert i forskningspolitikk, og ønsket å styrke forskningen på rettsvitenskap. Justisdepartementet hadde ingen tradisjon for den type forskning, så hva jeg gjorde var å «skrape» sammen penger her og der. Lekte med lykt og lupe i departementet og fant fram til tre millioner kroner. Og så satt jeg i regjeringens budsjettkonferanser hvor hele forskningspakken til regjeringen ble behandlet. Der tenkte jeg at – hvis jeg ber om en million – så får jeg kanskje en million? Og det fikk jeg, sier Dørum.

Han forteller at han tok kontakt med Forskningsrådet, og beskriver dialogen som «utmerket». 

– Der fikk jeg også to millioner. Dermed hadde jeg seks millioner som kunne brukes til forskning på rettsvitenskap. De seks millionene ble rammen for det vi ga navnet «Det juridiske krafttaket». I dialog med de tre juridiske fakultetene i Oslo, Bergen og Tromsø ble det laget et aktivt samarbeid hvor de tre fakultetene kunne etablere fornuftige stipendiater for seks millioner fordelt over tre år, og det klarte de. En svært villet politisk handling kan du nok si, som førte til en innsamling av penger. Dette ble avviklet tre år etter av min etterfølger.

– Hvilke tanker har du om juridisk forskning i dag. Forskes det nok på dette området?

– Til det er mitt svar et klart nei. Men nå kan jo dagens regjeringspolitikere vite at det lar seg gjøre. 

Han sier innsatsen den gang viste vi at hvis du skaper noe som er forutsigbart, så klarer du å få til muligheter for stipendiater. 

– Jeg gjorde det jeg kunne i et løp som også senere dekan på Det juridiske fakultet i Oslo, Dag Michaelsen, var svært positiv til, og jeg vet at han gjorde det han kunne for å fornye dette, men det førte dessverre ikke fram.

– Hva bør myndighetene, samfunnet og fakultetene gjøre for å sikre vedvarende juridisk forskning?

– Det må være å bygge opp igjen en satsing tilsvarende den vi tok initiativet til for 20 år siden. Den oppskriften som ble brukt i sin tid, ved at Justisdepartementet gjorde det departementet kunne, fikk en andel av regjeringens samlede forskningspott, og klarte å få kontakt med forskningsrådet og midler derfra. Det gjorde at det var mulig for fakultetene å lage programmene, og stipendiatene. 

Odd Einar Dørum er i dag 80 år og pensjonist, men drivende aktiv og brenner for lokalpolitikken. 

– Lokalpolitikken anser jeg for å være demokratiets førstelinjetjeneste. Folk må oppleve at nære saker, som ofte er store saker, blir ivaretatt av de politikerne de har valgt og vist sin tillit. De må oppleve en sammenheng mellom ord og handling, sier han.