OBS! Denne artikkelen er oppdatert nederst i saken

Rettssaken mot Tolga kommune starter i Østre Innlandet tingrett på Tynset 10. januar, og er berammet over seks rettsdager.

– Beskjedne oppreisningsnivåer

– Brødrene har saksøkt både kommunen og Staten, for selvstendige ansvarsbetingende forhold. Kravet gjelder erstatning for ikke-økonomisk tap, altså en form for oppreisning. Vi har antydet at nivået bør ligge på omkring kr 500.000 for hver av brødrene overfor kommunen og omkring én million kroner for hver av brødrene overfor Staten. Jeg vil ikke legge skjul på at vi med dette har til hensikt å utfordre de ganske beskjedne oppreisningsnivåer som følger av norsk rettstradisjon, sier Skjerdal til Juristen.

Avis-avsløring

Det var avisen Verdens Gang som i 2018 avslørte at Lars Peder (36) og Magnus Holøyen (27) urettmessig var blitt registrert som psykisk utviklingshemmet av Tolga kommune, da de ikke hadde noen slik diagnose. De ble satt under vergemål mot sin vilje, og avisavsløringen førte til sterke reaksjoner blant folk da behandlingen av Tolga-brødrene ble offentlig kjent. En offentlig granskningskommisjon ble nedsatt og granskingen konkluderte i februar 2019 med at utvalgets gjennomgang av saken viste «mangler i saksbehandlingen på alle områder og nivåer som er undersøkt».

Fikk medhold i Høyesterett

Høsten 2020 krevde de to brødrene i alt tre millioner kroner i erstatning, men grunnlaget for erstatningskravene ble avvist av både kommune og stat som hevdet at kommunen ikke kunne saksøkes på et slikt grunnlag og fikk i to rettsinstanser medhold i sitt syn om at søksmålet måtte rettes mot staten, og ikke kommunen. Advokat Skjerdal hevdet det var adgang til å saksøke kommunen, og anket til Høyesterett som i februar i år ga Skjerdal medhold. I Høyesteretts avgjørelse heter det blant annet: «Norsk erstatningsrett bygger på at det rettssubjektet som har begått et rettsbrudd, også vil være erstatningsansvarlig for følgene av rettsbruddet så langt vilkårene for ansvar er oppfylt. Det taler for at søksmålet ikke anses som et krav som etter sin art bare kan reises mot staten.»

Advokat Skjerdal kunne dermed gå videre med søksmålene, og beskriver i en epost til Juristen kjernen i saken på følgende måte:

«Tolga-brødrene var i en årrekke uriktig registrert i kommunen, og innberettet til staten, som psykisk utviklingshemmede. I tillegg ble de i praksis umyndiggjort ved å bli underlagt vergemål uten å bli hørt i forkant. Det er vår oppfatning at Tolga kommune og Staten (Staten er vergemålsmyndighet) har krenket både EMK artikkel 3 (nedverdigende behandling) og artikkel 8 om rett til beskyttelse av privat livsutfoldelse. Disse krenkelsene kan etter mitt skjønn ikke repareres på annen måte enn ved erstatning.»

Skjerdal understreker at det har vært mange saker for domstolene som dreier seg om en kommunes brudd på menneskerettighetene, for eksempel innen barnevern og annen myndighetsutøvelse.

– Det spesielle med Tolga-saken er at vi fremmer krav om erstatning direkte i medhold av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), nærmere bestemt erstatning for ikke-økonomisk tap etter EMK artikkel 13. Det betyr at erstatningskravet ikke baserer seg på de vanlige grunnlag, slik som arbeidsgiveransvar og ugyldighetslæren. Tolga-brødrenes erstatningskrav hviler altså ene og alene på at det foreligger en krenkelse av EMK, påpeker Skjerdal. Han forteller videre: – Spørsmålet som var uavklart inntil nylig, var om et krav om reparasjonserstatning etter EMK artikkel 13 kan rettes mot en kommune, eller om det må rettes mot staten selv om krenkelsen er forøvd av kommunen. Høyesterett har nå slått fast at erstatningskravet kan rettes mot den myndighetsinstans som påstås ansvarlig, altså kommunen i vårt tilfelle. Samtidig vil jeg påpeke at vi står overfor et spørsmål om å utmåle reparasjonserstatning etter EMK artikkel 13, og det er ikke det samme som den tradisjonelle oppreisningserstatning. I tillegg vil jeg fremheve at de ansvarlige parter er våre myndigheter, sier Skjerdal.

Jørgen L. Stræte fra advokat­firmaet Storeng Beck & Due Lund representerer Tolga kommune i denne saken. På Juristens forespørsel om kommunens kommentar til advokat Nicolai V. Skjerdals uttal­elser og Tolga-brødrenes søksmål og erstatningskrav, svarer Stræte:

«Kommunens kommentar er følgende: Grunnen til at kravet avvises er fordi Tolga kommune har et annet syn på saken. Kommunen kan ikke se at det er rettslig grunnlag for erstatning slik de to brødrene har krevd.»

OPPDATERING: Omforent utenomrettslig løsning

«Partene i «Tolga-saken» har kommet frem til en omforent utenrettslig løsning. Kommunen har ikke kommentarer utover dette», melder Tolga kommune på sin nettside.

Avtalens innhold er hemmelig, men brødrenes advokat, Nicolai V. Skjerdal bekrefter til NRK at det inneholder en økonomisk erstatning. 

– Vi er fornøyd med å få saken løst. Og slik den er løst er vi også fornøyd med at vi har den nå, framfor å ha en domstolsavgjørelse frem i tid. Det er jo en sak som kunne gå i både to, og kanskje tre, instanser, sier Skjerdal til NRK.

Over 2000 klager mot Norge for brudd på menneskerettighetene

At menneskerettsbrudd ikke bare er noe som skjer i andre land, men også i Norge, fremgår av statistikk fra den europeiske menneskeretts­domstolen (EMD). Siden opprettelsen av EMD i 1959 har domstolen mottatt over 2000 klager mot Norge.

Et stort flertall av sakene blir avvist, og kun et fåtall fører til domfellelse. For perioden 1959–2021 ble 97 prosent av klagene som ble avgjort, enten avvist eller strøket av listen. Når EMD avviser en sak, er det fordi vilkårene for å klage til domstolene ikke er oppfylt. Per 2021 hadde EMD i alt avsagt 65 dommer mot Norge, og staten ble dømt i 43 av sakene.

En oversikt som er publisert på nettsiden til Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), viser at den europeiske menneskerettsdomstolen mottok 116 nye klager mot Norge i 2021. NIM er et uavhengig, offentlig organ som organisatorisk er underlagt Stortinget.

Flesteparten av dommene mot Norge har handlet om retten til en rettferdig rettergang, som er beskyttet i EMK artikkel 6. Dette er den sakstypen EMD oftest behandler og oftest finner menneskerettighetsbrudd i.

To andre sakstyper med en del dommer, og der Norge har flere fellelser mot seg, er saker om barnevern og ytrings- og pressefrihet. Få eller ingen av sakene mot Norge har imidlertid handlet om andre sakstyper der EMD ofte finner menneskerettighetsbrudd: ulovlig frihetsberøvelse (art. 5), krenkelse av eiendomsretten (TP 1–1) og brudd på forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling (art. 3).

I 2021 behandlet EMD ti saker mot Norge, hvorav seks endte med domfellelse. Alle sakene hvor Norge ble domfelt, var barnevernssaker.

EMD fant krenkelse av EMK artikkel 8 om retten til familieliv i alle sakene. I den ene av disse sakene ble Norge for andre gang enstemmig felt i storkammerdom om barnevern. Saken gjaldt fratakelse av foreldrerett og innvilgelse av samtykke til adopsjon av et muslimsk barn til kristne fosterforeldre. Domstolen uttalte at klagerens rettigheter ikke utelukkende kan ivaretas ved å finne et fosterhjem som korresponderer med barnets kulturelle og religiøse bakgrunn, men det kreves at myndighetene må gjøre det de kan for å prøve å finne et slikt fosterhjem.

De fant imidlertid at beslutningsprosessen hadde vært mangelfull, blant annet ved at samværsomfanget ikke var tilstrekkelig til å ivareta barnets tilknytning til sin kulturelle og religiøse bakgrunn.

Norges Høyesterett tok i 27 saker stilling til menneskerettighetsspørsmål i 2021. Dette utgjør om lag 29 prosent av avgjørelsene. Av disse var 14 sivile saker, og 13 var straffesaker.