– Jeg husker best noe av det verste; den store mengden jusstudenter og morgenkøene for å sikre seg en lesesalsplass

Intervjuene ble gjort i forbindelse med Juristenes temautgave om utdanning i oktober 2021. Les flere av sakene fra utgaven her.

Rolf B. Wegner, med en imponerende fartstid innen norsk retts- og jusliv, tar oss med tilbake til dagen da den avgjørende karakteren skulle gis til studentene etter fullendt jusstudium.

– Da sensuren falt til avsluttende eksamen våren 1967 var spenningen hos oss vordende juridiske kandidater meget stor. Nerver var i høyspenn. Den oppnådde karakter var jo en tydelig indikator for hvilken juridisk karriere den enkelte kandidat kunne håpe på, forteller Wegner.

Sensuren var den gang helt offentlig. På et bestemt tidspunkt ble lister med alle kandidatenes navn, i alfabetisk rekkefølge, slått opp på store oppslagstavler i forhallen i Urbygningen, med angivelse av oppnådd karakter.

– De kandidater som hadde strøket fikk sitt navn overstreket og skjult bak en sort tusjstrek. Den sorte streken var fryktet. Den ga assosiasjoner til de sorte streker som innrammet dødsannonser i Aftenposten.

– Et par timer etter at listene var slått opp, ble den enkelte kandidats navn og oppnådd karakter lest høytidelig opp inne i Den gamle festsal, hvor enhver hadde adgang. Strykkandidatenes navn ble taktfullt hoppet over, sier Wegner.

I humanitetens navn var en særskilt servicetelefon opprettet. Kandidater kunne ringe denne kort tid etter at karakterlistene var slått opp, og få telefonisk informasjon om sin karakter.

– Jeg ringte med stor spenning denne telefonen en tidlig ettermiddag i juni 1967, og fikk min karakter opplyst. Den var ikke spesielt god, men heller ikke spesielt dårlig. Midt på treet, kan man vel si. Jeg var litt skuffet. Hadde vel håpet på en noe bedre karakter.

– Men under opplesningen i Gamle festsal skjedde det ytterst gledelig og totalt uventet for meg. Da min karakter ble lest opp, var det en vesentlig annen og bedre karakter enn den jeg hadde fått oppgitt i telefonen et par timer i forveien. Umiddelbart etter opplesningen tok jeg litt skjelvende kontakt med oppleseren, som viste meg sort på hvitt at den karakter han hadde lest opp var den riktige. Jeg glemmer aldri dette glade studieminnet!

På vårt spørsmål om hva han anser var det viktigste han lærte, svarer Wegner at det viktigste han lærte var den juridiske metode.

– I særdeleshet det å kunne vurdere et problem fra flere synsvinkler samtidig, og analytisk nærmere seg en vel begrunnet konklusjon på problemet. Dette er som kjent ikke kunnskap man kan lese seg til, men er heller en ferdighet man kan øve seg opp i.

– Hva skulle du ønske du lærte?

– Alt jeg lærte under det juridiske studiet har jeg senere hatt nytte og glede av. Særlig av fagområdene strafferett, straffeprosess og kriminologi. Med planer om å bli politiembetsmann, fikk disse fagområdene særlig fokus hos meg. Men det er likevel enkelte fagområder jeg i sin tid kunne ha ønsket meg noe større innsikt i. Ubeskjedent nevner jeg: Forvaltningsrett, skatterett og internasjonal rett.

– Jeg plusser på med et ønske til, som ligger utenfor den juridiske profesjon, men som vi juridiske studenter likevel fikk noen små drypp av, nemlig sosialøkonomi. Jeg kunne ha ønsket meg mer innsyn i de lover og mekanismer som styrer fenomenet økonomi i samfunnet.

Vi spør Wegner om han kan ha et bilde fra studietiden. Det har han, og han forteller selv hva bildet inneholder.

– Bildet er fra rundt 1966, og er hentet fra den høytidelige gjenåpningen av den gamle ”Frokostkjelleren” i Urbygningen. Det var Det juridiske studentutvalget, hvor jeg var medlem. Et utvalg som hadde arbeidet hardt for dette velferdstiltaket, og som hadde kalt sammen til fest for å feire denne viktige gjenåpningen. Flere av fakultetets professorer var blant de inviterte gjester.

– På bildet ser du professor Torstein Eckhoff og jeg under festivitasen i Frokostkjelleren. Eckhoff pratende, og jeg lyttende. Det motsatte ville den gang ha vært temmelig uaktuelt. I sin venstre hånd har Eckhoff en sigarett – det hadde han alltid, også mens han foreleste.  Transportabelt askebeger hadde han i høyre bukselomme, avslutter Wegner som den 27. oktober fylte 81 år.

Feiret på Studenten

Fullt fokus på studiene til tross; Kirsten Bleskestad giftet seg midt under studietiden. Som tingrettsdommer og leder av Dommerforeningen må hun fortsatt holde juskunnskapene i hevd. Og hun husker Torstein Eckhoff som en dyktig læremester.

– Eksamenskarakterene ble slått opp på veggen i Urbygningen. Høsten 1977 var min første høst i Oslo etter at første studieår var tilbragt i Kristiansand. Det var kjempespennende å skulle få eksamensresultatet for 1. avdeling. Jeg ble positivt overrasket, og det ble feiring med en stor bananasplit på Studenten!

På spørsmål om hva mener var det viktigste hun lærte, peker Bleskestad på professoren som skulle bety mye i hennes studier.

– Torstein Eckhoff var en stor læremester. Han lærte oss mye om hvilke faktorer jurister kan legge vekt på når rettsspørsmål skal løses. Han bevisstgjorde studentene og gjorde oss klar over hvilke vurderinger vi egentlig foretar under rettsanvendelsen. Hva skjuler seg for eksempel bak ord som interesseavveininger, formåls- og rettferdighetsbetraktninger?

Lederen av Den norske Dommerforening er til daglig tingrettsdommer i Ringerike, Asker og Bærum tingrett, som ble opprettet etter at Ringerike tingrett ble slått sammen med Asker og Bærum tingrett. Domstolen har hovedsete i Sandvika.

På om hva hun skulle ønske at hun lærte under jusstudiene, peker hun på prosesslovene.

– Jeg ville hatt stor glede av å kunne prosesslovene fra A til Å. Jeg burde allerede som student ha interessert meg for hvilken bestemmelse som løser hva av prosessuelle spørsmål. I studietiden så jeg ingen nytte av dette, svarer Bleskestad, som i tillegg til nytten av å utdanne seg til jurist, peker på den andre store begivenheten som hendte i løpet av studietiden.

– Jeg giftet meg i studietiden. Ekteskapet med Kåre består.

Tiden i jusrevyen

Adele Matheson Mestad er direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). På spørsmål om sitt beste studieminne, sier hun:

– Oi, det er mange, og de fleste handler jo ikke om studier i det hele tatt, men om folka jeg møtte, og alt surret vi drev med.

– Vi var for eksempel vilt gode i det årlige rebusløpet og ulike varianter av utkledningstemaer. Tiden i jusrevyen var også en «høydare», i alle fall for oss som spilte i revyen - om publikum delte den oppfatningen er jeg mer usikker på. Men hvis vi skal snakke om studier, så er nok de fineste minnene fra kollokviegruppen min. Jeg hadde sånn flaks og fikk lære sammen med noen vilt fine og smarte folk.

– Hva er det viktigste du lærte under studiet?

– At man må tilnærme seg faget aktivt. Snakke. Skrive. Forklare andre, så man skjønner hva man ikke har skjønt. Og ikke minst, betydningen av god juridisk metode. Det er kanskje litt slitt, men jussen er et verktøy, et fantastisk et, og om man skjønner det verktøyet, da går det meste bra.

– Hva skulle du ønske du lærte?

– At man må nagle fast den tiden. Det er en fantastisk tid. Og ikke kaste bort for mye av den herlige nåtiden som studiene er, ved å bekymre seg for karakterer og fremtiden.

På taket av Urbygningen

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted tok seg god tid og var av og på jusstudiet fra 1985 til han tok eksamen i 1993. Han sier han angrer på at han ikke også tok seg tid til å studere utenlands.

På spørsmål om beste studieminner, svarer han at disse har han fra bakgården i Urbygningen på Karl Johan.

– På slutten av 1980-tallet var det der alt skjedde. Der lå Frokostkjelleren, og alle organisasjonene hadde kontorer ut mot bakgården, og der rullet vi ut høyttalere og hadde nachspiel, ute i selve bakgården. Et år var det oppussing og det sto stillaser langs veggene på innsiden, og selv om det var forbudt, klatret vi selvsagt opp i dem, og så solen stå opp fra taket på Urbygningen. Det var veldig flott.

Sejersted begynte på jussen 1985 og tok 1. avdeling våren 1986, før han tok engasjementer i Forsvaret og på Blindern. Høsten 1988 var han tilbake på jussen. Der var han leder i Juridisk Studentutvalg fra 1988 til 1989 og vitenskapelig assistent på Senter for Europarett før han endelig tok eksamen og master i rettsvitenskap høsten 1983.

Sejersted deler også erindringen av et mer faglig studieminne.

– Det var første forelesning med den legendariske Torstein Eckhoff i Gamle Festsal tidlig på 90-tallet, kort før han døde. Han kom stavrende inn i Festsalen, krøket seg opp på det høye kateteret, dro opp et svært rundt askebeger fra den ene jakkelommen, tjue Teddy uten filter fra den andre, fyrte opp, inhalerte dypt, fikk en fryktelig hostekule, og satte så i gang med forelesningen. Det gjorde sterkt inntrykk.

– Hva er det viktigste du lærte?

– At på eksamen betyr det ingen ting hva du kan. Det eneste som betyr noe er hva du kan formidle. Og for de fleste studenter er det stor avstand mellom de to. Det er en dyp erkjennelse, som først nådde meg mot slutten av studietiden. Etter det besto studiene stort sett i å trene på å skrive eksamensoppgaver.

– Hva skulle du ønske du lærte?

– Jeg var godt fornøyd med innholdet i studiet, og tenker fortsatt at målet bør være å utdanne gode allmennjurister, med vekt på tunge juridiske kjernefag. Så må man uansett etterutdanne seg på de rettsområdene man faktisk skal jobbe med.

Han har bare én ting han gjerne skulle ha gjort, og har en oppfordring til dagens, eller kommende jusstudenter om å ikke være redd for å ta tiden til hjelp, dersom det passer for dem.

– Det eneste jeg faglig angrer på fra studietiden, er at jeg ikke tok meg tid til et år utenlands på et godt universitet. Det var så mye annet som skjedde, og jeg brukte lang tid uansett. Men hadde jeg gjort det igjen, hadde jeg brukt enda et år – og tatt det utenlands. Studietiden er herlig, og det er ingen grunn til å skynde seg, hvis man ikke må. Jobbe kan man gjøre resten av livet.

«Les loven»

Siv Hallgren, leder for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, sier om sitt beste studieminne:

– Da professor Nils Christie i all hemmelighet tok med Arnold Juklerød (1925-1996) på en forelesning. Juklerød bodde i en korridor på Gaustad sykehus i protest mot den norske psykiatrien og fortalte at han lot stearinlyset brenne mens han var hos oss så ingen skulle forstå at han borte. Virkeligheten smalt inn i mitt naive sinn.

– Hva er det viktigste du lærte under jusstudiet?

– Det Helge Røstad sa på blid sørlandsdialekt – «Les loven – det e jo så enkelt».

– Hva skulle du ønske du lærte?

– Å skrive masteravhandling!

Overfylt lesesal

Riksadvokat Jørn S. Maurud forteller at studietiden var full av inntrykk og opplevelser, på godt og vondt.

– Jeg husker egentlig best noe av det verste; den store mengden jusstudenter og morgenkøene for å sikre seg en lesesalsplass enten i Midtbygningen på universitetet eller i lokalene fakultetet leide hos Oslo Handelsstands forening. Jeg minnes også oppstartforelesningen for nye studenter i Gamle Festsal.

– Salen var fylt til voldsom trengsel, jeg kjente ikke noen der, og dekanus på juridisk fakultet startet med å si «velkommen hit, to tredjedeler av dere kommer aldri til å fullføre dette studiet», sier Maurud, som reflekterer videre over dekanus sin noe dystre velkomsthilsen.

Dette hadde han antageligvis rett i, for jusstudiet var den gang et åpent studium som tiltrakk seg svært mange som ikke hadde kommet inn på de studiestedene de egentlig ønsket.

– Jeg traff for eksempel to jenter på ett av seminarene som kunne fortelle at de hadde begynt på juss fordi de ikke hadde kommet inn på frisørlinjen på yrkesskolen. Om det ble jurister av dem til slutt, vet jeg ikke. Jeg så dem i hvert fall aldri igjen, sier Maurud som går til sjøretten når de gode minnene skal nevnes.

– Mine beste minner har jeg fra tiden som vit.ass. ved Nordisk institutt for Sjørett. Der hadde jeg utrolig mye moro. Faglig spennende var det også, i hvert fall så lenge det varte.

– Hva er det viktigste du lærte?

– Jeg tror det viktigste jeg lærte i studietiden var god studieteknikk, selvdisiplin og konsentrasjonsevne. Jeg vet ikke helt hvordan studiet foregår i dag, men i min tid var studentene i veldig stor grad overlatt til seg selv på lesesalene. Det var tidvis innmari kjedelig, og med alle tilbudene om adspredelse i umiddelbar nærhet på Karl Johans gate gjaldt det å stå imot alle fristelsene til finne på noe annet enn å pugge på lesesalen.

Når vi spør Maurud om hva han skulle ønske at han lærte under jusstudiet peker Maurud på en kunnskap av mer praktisk art.

– Jeg skulle nok ønske at jeg hadde lært mer om virkeligheten der ute i «det praktiske rettsliv» før jeg havnet der selv. Jeg erfarte nemlig fort at en praktiker må arbeide veldig annerledes enn en student når det gjelder å tilegne seg nødvendig kunnskap for å gjøre jobben. I dag har de fleste studentene et tilbud om praksisplass på en eller annen arbeidsplass, og det tror jeg er veldig nyttig.

Viktige og uviktige gjøremål

Å lære nytten av en strukturert hverdag er nyttig for en som liker å ha mange baller i luften, sier Cathrine Moksness, leder av Rettssenteret.

– Hva er ditt beste studieminne?

– Det må være avslutningen av studiet med seremonien i Aulaen. Fin markering av en viktig overgang i mitt liv, og en fantastisk følelse å være ferdig.

– Hva er det viktigste du lærte på studiet?

– Jeg liker å ha mange baller i luften, så det viktigste jeg lærte meg var nytten av å ha en strukturert hverdag og det å skille mellom viktige og uviktige gjøremål. 

– Hva skulle du ønske du hadde lært mer om?

– Studiet er veldig teoretisk lagt opp. Jeg skulle gjerne lært mer om hvordan det er å jobbe med klientsaker. Min erfaring fra Gatejuristen og Rettssenteret er at mange studenter gjerne vil jobbe frivillig, både for å hjelpe andre, men også for å få med seg viktige erfaringer som de kan ta med seg inn i yrkeslivet. Jeg tror dette er med på å gjøre dem til bedre jurister.