Skildrer dramaer fra rettssalen med tegneutstyr

På grunn av fotoforbudet bruker pressen fortsatt tegnere for å få illustrasjoner når store straffesaker skal dekkes.

«Rettssalen er dermed ett av de få samfunnsområdene hvor tegneren fortsatt går inn i den rollen som kunstnere hadde i nyhetsmediene før fotografiet tok over: Å framstille dokumentariske øyenvitneskildringer av virkeligheten», skriver Ingvill Henmo og mangeårig rettskommentator Inge D. Hansen i forordet til den nye boken, som går nærmere inn på elleve store saker Bjørneboe har fulgt som rettstegner – og der Inge D. Hanssen beskriver forbrytelsene, straffesakene og utfallene av saker fra den nære kriminalhistorie.

Esther Maria Bjørneboe forteller også om sine erfaringer som tegner i retten, på oppdrag for norske medier. Oppgaven er utfordrende; det er korte leveringsfrister og man sitter gjerne blant pressefolk eller publikum, med lite alburom og lite plass til tegneutstyr, som det beskrives i boken:

«Tegneren må være i stand til å konsentrere seg samtidig som rettssaken går sin gang, det vil si med mennesker omkring seg på alle kanter og i en situasjon hvor de verste detaljer fra alt fra misbruk av barn, drap, voldtekt og annen kriminalitet legges fram.»

Blir ofte imponert

Bjørneboe, som er utdannet billedkunstner ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, begynte å tegne rettstegninger for Dagbladet i 1999.

– Jeg hadde ingen kunnskap om hvordan en rettsforhandling foregikk da jeg startet som ung rettstegner i 1999, og det mest slående for meg da var kanskje hvor imøtekommende og åpen dommeren var i sine spørsmål til tiltaltes frie forklaring, sier hun til Juristen.

– Alt ved prosessen og behandlingen av skyld virket på meg som et strengt registrert, men likefullt «interessert» og åpent system. Dette inntrykket har nok vedvart, men erfaringen over tid viser nyansene – samfunnet og mennesker endrer seg og rettsaker påvirkes også av dette.

– Er det advokater, aktorer eller andre aktører du ­husker spesielt godt? Er det saker som har gjort spesielt ­inntrykk?

– Det er ikke sjelden jeg blir imponert over kunnskapen og det intellektuelle nivået til aktørene. Det er mange som har gjort inntrykk og som jeg kunne peke på, men hvis jeg må trekke frem en sak, så er det klart 22 juli-saken som skiller seg ut.

– Jeg opplever meg som svært privilegert over å ha fått overvære rettsforhandlingen med det som for meg fremsto som svært sterke og riktig valg av aktører; dommer Wenche Elizabeth Arntzen, aktorene Inga Bejer Engh og Svein Holden, og forsvarergruppen med Geir Lippestad i spissen, samt alle bistandsadvokatene. Saken ble dermed gjennomført på en klok og verdig måte slik at behandlingen av traumene kunne gå sin gang.

Bjørneboe forteller at hun har opplevd flere av aktørene i forskjellige roller, og tenkt at det må være bra for systemet vårt.

– Det å utfordre sitt ståsted styrker kanskje evnen den enkelte aktør har til å se ting på nytt. Her må jeg kanskje si at både Mette Yvonne Larsen og John Christian Elden skiller seg ut som gode eksempler.

Ikke fra sin beste side

– Får du reaksjoner fra de som blir tegnet?

– Ja det hender enkelte tiltalte opplever det som truende når jeg sitter og stirrer så intenst, men hvis de får se tegningen syns de som oftest det er greit. Aktoratet og forsvarene er nok mest positive til å bli tegnet, selv om de sikkert noen ganger syns de ikke fremkommer som fra sin beste side, sier hun til Juristen.

Under rettssakene hender det forsvarer kommer bort og ser på tegningen.

«De vil vite hvordan tiltalte blir framstilt. De fleste har forståelse for hva en tegner gjør der, men er opptatt av at tiltalte ikke blir framstilt på en dømmende måte. Gjenkjennelighet er også noe de er opptatt av, når det dreier seg om folk som ikke er offentlig kjent», forteller Bjørneboe i boka «Forbrytelsens ansikt».

«Både forsvarerne og aktoratet kan lure på hvordan de selv ser ut på tegningen. Få har opplevd å bli tegnet før, og kan synes det er stas. Noen vil gjerne ha tegningene, eller ber om å få ta bilder av dem», sier hun i boka.

– Kan det være vanskelig å ikke tegne tiltalte på «en dømmende måte»?

– Jeg opplever ikke det som noe stort problem fordi det er mennesket og ikke handlingen jeg skal tegne. Min jobb er å se, og forsøke å formidle den tilstedeværelsen tiltalte og aktørene har over tid, gjennom tegningen.

– Det er klart det oppstår en «ladning» i tegningen, fordi portrettet peker tilbake til handlingen, men den tolkningen ligger stort sett hos tilskueren av tegningen, sier hun.

I boka om rettstegningene forteller hun litt om dette – om hvordan de som ser tegningene kan reagere på at den som står tiltalt for og bli dømt for forbrytelser ser «så vanlige ut».

«Jeg har fått mange kommentarer om at Lommemannen ser så pen ut på tegningene mine. Og mange mente at Breivik så for snill ut. Men det var slik de så ut. Vi tror at vi kan se på folk hvordan de er inni seg», sier hun i boken.

Kroppsholdningen

Når hun tegner ønsker hun å se «hele sammenhengen» i motivet forteller hun i boka:

«Kroppsholdningen er ofte det første jeg ser på. Den slår an en tone for hvordan man tolker uttrykket følelsesmessig»

Dessuten har plasseringen av personene i motivet mye å si.

«Om aktor har en utspørring av tiltalte, lager jeg en komposisjon som understreker forbindelsen mellom de to. Da er denne forbindelsen viktigere enn at rommet ser helt korrekt ut. Om aktor har en viktig rolle i situasjonen, kan tiltalte få mindre fokus i tegningen. Slik kan jeg fortelle hvor voldsom tiltalen er», forteller hun.

Da Juristen i 2013 intervjuet Bjørneboe om i en sak om rettstegnere, reflekterte hun over det at man tillater tegnere under rettsforhandlingene, men ikke film eller foto. At det kanskje skyldes at tegningen ikke ansees å være autoritativ på samme måte.

– Den forventes kanskje ikke å ha en adekvat gjengivelse av omgivelsene og tegningen vil dermed, i teorien, ikke utfordre lovteksten, sa hun.

– Jeg oppfatter at rettstegningen også er en form for anvendt kunst. I gamle dager var det vanlig å male store slag og billedkunstnere hadde en annen rolle. I dag har foto og annet overtatt den rollen. Jeg føler at rettstegningen er det siste som står igjen fra den tiden hvor kunstnere var brukt mer aktivt i så henseende.

Harald Nygård

En annen kjent rettstegner, Harald Nygård, ble intervjuet av Juristen i 2013. Fra sine over 30 år i rollen som rettstegner, fortalte Nygård at han spesielt husket øyeblikket der vitnet Jens Evensen vekslet blikk med spiontiltalte Arne Treholt. Og at ingen advokat utmerket seg så kraftig som Alf Nordhus.

Han tegnet under Treholt-saken, Orderud-saken, Arnfinn Nesset-saken, NOKAS-saken, Munch- ranet, Tistedals-drapet, Benjamin- saken, saken mot Tveita-gjengen og mange andre medieprofilerte saker. I utlandet tegnet han blant annet Palme-saken og Anna Lind-saken i Sverige og Blekingegade-saken i Danmark.

Den utdannede tegneren og litografen startet sin karriere som rettstegner i Molde i oktober 1981, på oppdrag for VG. En nederlender stod tiltalt for drap og lagmann Karl Solberg ledet forhandlingene.

– Der og da jeg ble hektet på å tegne i retten. Det var en spenning ved det – en intensitet. Og også det at tegningen må være klar umiddelbart, sa han til Juristen den gang.

Bare én gang ba tiltalte om en kopi av en tegning, men flere av sakenes profesjonelle aktører har bedt om kopier av tegninger i etterkant.

– Mange av tegningene mine henger omkring på advokatkontorer, sa han.

Nygård foreviget blant annet øyeblikket da tidligere havrettsminister Jens Evensen møter Arne Treholts blikk under Treholt-saken.

– Det var en isfront. Jeg satt og ventet på det øyeblikket da blikkene deres møttes og tegnet akkurat det, fortalte Nygård.

Om jurister han husket best, sa Nygård den gang:

– Alf Nordhus er uten tvil den største advokaten jeg har opplevd i min tid i retten. Han var virkelig en fargeklatt. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve både Nordhus, Olav Hestenes og Tor Erling Staff i sine glansdager.