Barnesaker avgjort i Høyesterett
Høyesterett avgjorde fredag 27. mars tre saker om barnevern, som har blitt behandlet i sammenheng i storkammer.
Sakene reiste spørsmål om retten til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 er krenket, særlig sett i lys av dom av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i storkammer i Strand Lobben-saken og senere praksis fra domstolen.
De tre sakene
- I en sak som gjaldt anke over lagmannsretten beslutning om ikke å gi samtykke til behandling av foreldrenes anker over tingrettens dom om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon ble lagmannsrettens avgjørelse opphevet.
- I en sak somgjaldt anke over lagmannsrettens dom om omsorgsovertakelse og samvær ble retten til samvær mellom foreldre og barn økt fra fire til åtte ganger i året. For øvrig ble anken forkastet.
- I en sak som gjaldt anke over lagmannsretten beslutning om ikke å gi samtykke til behandling av foreldrenes anker over tingrettens dom om omsorgsovertakelse og samvær ble ankene forkastet.
Alle de tre avgjørelsene er enstemmige.
Må praktiseres innenfor de rammer som følger av EMD
Høyesterett skriver i en oppsummering på sin nettside at hensynet til barnets beste er av overordnet betydning i barnevernssaker. Der barnets og foreldrenes interesser er i konflikt, må myndighetene finne en rimelig balanse mellom disse. I denne balanseringen skal det legges særlig vekt på hensynet til barnets beste.
I oppsummeringen heter det:
«De norske lovbestemmelsene må imidlertid praktiseres innenfor de rammer som følger av EMDs praksis. Høyesterett fremhevet at den overordnede målsettingen ved omsorgsovertakelse, både etter norsk rett og EMK, er å oppnå gjenforening av barn og foreldre.
Staten har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes.
Gjenforeningsmålsettingen kan imidlertid oppgis hvis de biologiske foreldrene er særlig uegnet, og foreldrene kan ikke kreve iverksatt tiltak som kan skade barnets helse og utvikling. Det samme gjelder når det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening.
Vedtak etter barnevernloven må videre bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag, inneholde en balansert og tilstrekkelig bred avveining og ha en tilfredsstillende begrunnelse. Hvilke krav som stilles, beror på omstendighetene i den enkelte sak og hva slags tiltak det er tale om.»
