Pressegeneral frykter lukkethet

– Jeg mener det er beklagelig at ikke norske domstoler har et system for å registrere når de lukker dørene, i hvilke saker det skjer og på hvilke betingelser. Prinsippet om en åpen rettspleie er så sentralt at dette er en utvikling det bør være mulig å følge med på, skriver Jensen i en kommentar til Juristen.

Han forteller at han ikke har grunnlag for å si at utviklingen går i den ene eller andre retningen.

– Det vi har sett i en del saker, særlig i de mindre tingrettene, er at retten tyr til det enkleste og mest dramatiske virkemiddelet, nemlig å lukke dørene både for allmennhet og presse (primært i straffesaker), heller enn å bruke de mulighetene som ligger i å lukke dørene delvis, la pressen være tilstede, og så eventuelt kombinere dette med begrensninger i referatadgangen for visse typer opplysninger. Vi har en rekke eksempler på at slike kjennelser har blitt omgjort av høyere rettsinstans, skriver Jensen.

Han understreker også betydningen av å kunne dokumentere hva som skjer under rettsforhandlingene.

– Det å ha utenforstående referenter til stede er desto mer viktig i et rettsapparat hvor det jo ikke skjer noen skikkelig dokumentasjon av hva som faktisk blir sagt i retten. Dette til tross for at det norske rettssystemet bygger på umiddelbarhetsprinsippet og muntlighetsprinsippet. Vi har ikke stenografer, og har heller ikke fått i gang et system med lydopptak av alle rettsmøter. Det mener jeg er en alvorlig rettssikkerhetsutfordring, men det er en litt annen diskusjon, skriver Jensen.

Anket kjennelse

Generalsekretæren fremhever en spesifikk problemstilling som redaktørforeningen har lagt merke til i bruken av lukkede dører.

– Et annet trekk som vi har sett spor av i det siste er at enkelte domstoler er blitt mer restriktive når det gjelder saker med unge lovbrytere.

Senest i Oslo tingrett måtte Norsk Redaktørforening anke en kjennelse for å få åpnet dørene.

– Retten la, etter mitt syn, alt for stor vekt på FNs barnekonvensjon. Dersom kjennelsen hadde blitt stående, så ville den vært uttrykk for at det nærmest er automatikk i at saker med lovbrytere under 18 år skal gå for lukkede dører. Det er ikke automatikk i lukkede dører i slike saker, § 125, første ledd er en «kan»-bestemmelse, det er først i andre ledd at det blir «skal», skriver Jensen.

Generalsekretæren viser til Borgarting lagmannsretts kjennelse 12. mars i år, i en sak hvor flere av de tiltalte var under 18 år. Den yngste var 16 år og 9 måneder, og Oslo tingrett besluttet å lukke dørene. Norsk Redaktørforening anket og krevde at saken måtte gå for åpne dører av hensyn til allmennhetens behov for innsyn.

Borgarting lagmannsrett fant at pressen hadde ankerett, og at tingrettens kjennelse om lukkede dører måtte oppheves. Jensen viser til lagmannsrettens kjennelse, hvor domstolen blant annet skriver:

«Etter lagmannsrettens syn er det åpenbart ikke tilstrekkelig kun å vise til at tiltalte er barn, sammen med en generell uttalelse om at belastningen for barnet er slik at dørene må lukkes. Det kreves en mer konkret og nyansert begrunnelse. En slik begrunnelse mangler i tingrettens kjennelse. Det er heller ikke utdypet hvorfor domstolloven § 125 bokstav c (eventuelt) får konkret anvendelse i saken, annet enn at det generelt fryktes for at de tiltalte ikke vil ønske å forklare seg dersom retten ikke lukker dørene. Dette er også et helt allment argument som kan brukes i tilnærmet enhver straffesak.»

– Dette viser, etter mitt syn, at det kreves helt konkrete og spesielle grunner for å kunne lukke dørene i de tilfellene som ikke omfattes av «påbudet» i § 125, andre ledd, sier Arne Jensen.