– Forvaltningsjuristene har stort potensial 

– Forvaltningsjuristene har større potensial enn jurister flest er konklusjonen i en stordataundersøkelse. Men juristene i forvaltningen må synliggjøre og dokumentere verdien av arbeidet sitt, sier jurist og statsviter Tor Egil Viblemo. 

– Juristene bør ta eierskap over kvaliteten i offentlig tjenesteutøvelse, sier Tor Egil Viblemo (Foto: Ole-Martin Gangnes)

– Vi skal vise at det er helt nødvendig å satse på juridisk kompetanse i forvaltningen i tiden som kommer, sa leder av Juristforbundet-Stat, Sverre Bromander da han åpnet Juristforbundets forvaltningskonferanse i Oslo 18. januar. 

Han varslet en økt satsing fra Juristforbundet for å synligjøre juristene i forvaltningen – men understreket at det krever engasjement og innsats fra medlemmene. 

Blant foredragsholderne under konferansen var Tor Egil Viblemo, senioranalytiker i Oxford Research. Viblemo er utdannet både jurist og statsviter og kjenner godt til forvaltningen, blant annet gjennom en rekke utredningsoppdrag.Han hadde under konferansen en historisk gjennomgang av juristenes rolle – fra embetsmannsstaten og fram til i dag. Endringen i juristens rolle og status har vært stor og han stilte spørsmålet om det er samfunnsviterne som i dag har ”vunnet staten”. Fra 1976 til 2006 økte antall samfunnsvitere i staten fra 4 til 22 prosent. Andelen jurister har holdt seg stabilt på rundt 20 prosent helt siden -70-tallet. Dessuten er det relativt få jurister som er ledere, i motsetning til tidligere. 

– Paradokset er at det i samme periode har blitt økt behov for juridisk kompetanse. Har juristene fått – eller tatt – den rollen det skulle tilsi?, spurte han. 

Juristene i forvaltningen har over tid blitt utfordret av nye styringsregimer. Det en utvikling som startet på 1980- og 1990-tallet – der liberalisering og markedsstat er stikkord. 

– Juristene tolker fortsatt reglene og lovene – og det er viktig. Men hva med spørsmål om omstillinger eller effekter av det som gjøres? Juristene har ikke helt verktøyet og språket for et styringsregime der det er blitt stadig viktigere. Noen vil hevde at det er andre som leverer på spørsmål om faktiske effekter, planlegging og evaluering. Det vil være å sette ting på spissen, men likevel et inntrykk mange har, sa Viblemo. 

Han viste til at det i liten grad er evaluering av lover i Norge sammenliknet med andre land. 

– Vi er dårlig på konsekvensanalyse hvis vi sammenlikner internasjonalt. Det samme gjelder på forskiftssiden. Her kunne kanskje juristene spilt en større rolle? 

Politisering er en annen utfordring for forvaltningsjuristene. 

– Der finner vi konflikter og krysspress. Hensynet til media har nok blitt viktigere. 

– Man kan vel også si at dersom samfunnsviterne har vunnet staten, så har juristene vunnet næringslivet. Vi har hatt et hamskifte i advokatbransjen, med større firmaer, økt spesialisering og økte markeder. Her har mange jurister gått. Det private handler ikke bare om lønn, men også om at det er bygget store kompetansemiljøer utenfor forvaltningen. 

Vablemo ser likevel mange muligheter for forvaltningsjuristene i årene som kommer. 

– Men det gjelder å synliggjøre og dokumentere verdien av det som gjøres. Juristene bør ta eierskap over kvaliteten i offentlig tjenesteutøvelse. 

Jan Glendrange, partner i kommunikasjonsbyrået Zynk, var også på konferansen. Han presentere noen hovedfunn i en stordataundersøkelse (basert på analyse av alle mulige nettsider og sosiale medier) om jurister og juristenes organisasjoner. Analysen viser ifølge Glendrange et stort potensial for forvaltningsjuristene i de neste årene. I undersøkelsen scorer juristene i forvaltningen godt på effektivitet, kreativitet og rådgivning. 

– Vår analyse er at forvaltningsjuristene har et større potensiale enn jurister flest de neste tre til fem årene. De kan levere nødvendig kompetanse innen omstillinger og reformer som antakelig vil skje på strammere budsjetter enn tidligere. De kan også levere når det gjelder de økte forventningene til offentlige tjenester – som effektiv saksbehandling. Det er en rekke behov ute i samfunnet som forvaltningsjuristene kan levere på. Men det må synliggjøres blant andre enn juristene selv, sa Glendrange.