De nordiske juristmøter – faglig utveksling i 150 år

Av lagdommer Ingeborg Fogt Bergby

Den 21. til 23. august 2024 gikk det 43. Nordiske juristmøte av stabelen i København. Med over 1000 deltakere fra Danmark, Finland, Island, Sverige og Norge, lå alt til rette for debatt om aktuelle juridiske emner, faglig utveksling og nettverksbygging. Den offisielle åpningen fant sted i det ærverdige Københavns rådhus, hvor deltakerne fikk servert rådhusets egne fylte pannekaker – en luksusrett som normalt bare serveres i helt spesielle anledninger, som feiring av dansk OL-gull. Professor emeritus dr.jur et phil. Ditlev Tamm holdt et strålende åpningsforedrag hvor han på engasjerende vis fortalte om historien og utviklingen av juristmøtene. Hvem hadde trodd at det skulle være så gøy å høre om historien til disse møtene?

Tamm trakk blant annet frem at møtene for den ekte nordiske juristen er noe annet og mer enn et diskusjonsforum. Han viste til høyesterettsjustitiarius Carsten Smiths uttalelse ved åpningen av møtet i Oslo i 1984: «Også andre har det kan hende som meg, at de store nordiske juristmøter er landemerker i deres livsseilas. Man tenker på en begivenhet og finner, at det der var visst etter hundreårsmøtet i Helsinki i 1972, men før saga­møtet på Island i 1975.»

Nordisk juristpris

Som en del av åpningsseremonien utdeles Nordisk juristpris. «Knut og Alice Wallenbergs Stiftelses pris för rättsvetenskapliga insatser» ble første gang utdelt under juristmøtet i Stockholm i 1981. Prisen utdeles til en fremtredende nordisk jurist som anerkjennelse av et fremragende teoretisk eller praktisk forfatterskap. Den første prismottakeren var professor Johs. Andenæs, vel kjent og anerkjent blant nordiske jurister. Øvrige norske mottakere har vært høyesterettsjustitiarius Carsten Smith i 1996, professor Jon Bing i 2002 og professor Tone Sverdrup i 2022.

Årets pris – som består av et diplom og en million svenske kroner – gikk til den islandske professoren Ragnheidur Bragadottir. Hun fikk prisen særskilt for sin forskning innenfor «seksualbrott, miljöbrott och andra brott mot barn och ungdomar».

Bragadottir trakk i sin tale blant annet frem betydningen av nordisk samarbeid i forbindelse med lovgivningsarbeid. For nesten tyve år siden fikk hun i oppgave av Islands justisminister å revidere straffelovens kapitler om seksualforbrytelser, og hun hadde stor nytte av å studere den da nye lovgivingen og litteraturen på området i Norge og Sverige. Den norske og svenske lovgivningen ble dermed et viktig forbilde for de islandske straffelovsbestemmelsene.

Den norske lokalavdelingen

Det er nå lokalstyrene i de fem nordiske landene som etter tur har ansvaret for å arrangere Nordisk juristmøte. Det norske lokalstyret sørger dermed for gjennomføringen av møtet hvert 15. år. Det neste Nordiske juristmøte holdes i Stockholm i 2027, og så blir det i Oslo i 2030.

I løpet av juristmøtet ble det også avholdt møte i de ulike lokalavdelingene.

Det norske lokalstyret ledes av førsteamanuensis Herman Bruserud ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo. Styret innhenter og bearbeider forslag til temaer som skal behandles på juristmøtene, før den endelige utvelgelsen av temaer skjer på delegatmøtet i Stockholm.

Styret tildeler også stipend til yngre deltakere, det vil si deltakere som er 35 år og yngre. Stipendet er på kr 10 000 (kr 11 500 for søkere bosatt i Nordland, Troms og Finnmark). I år ble det utdelt noe over 20 stipend til norske deltakere. Av de rundt 1000 deltakerne på juristmøtet, var 1/3 i gruppen yngre deltakere.

Viggo Hagstrøms nordiske pris

Professor Viggo Hagstrøm døde i 2013. I testamentet sitt hadde han bestemt at det skulle opprettes en stiftelse til fremme av forskning på privatrettens område. Viggo Hagstrøms nordiske pris er på 250 000 norske kroner og utdeles under Nordisk juristmøte. Prisen gis til en yngre nordisk forsker, som har ytt et fremragende bidrag innenfor rettsvitenskapen med hovedvekt på privatrett, og hvor det legges vekt på selvstendighet og evnen til nyskapning.

Under banketten delte Herman Bruserud ut Viggo Hagstrøms nordiske pris. Årets prisvinner var lektor, dr. jur. Rasmus Grønved Nielsen ved Københavns Universitet.

Juristmøtene dekker et vidt spekter av juridiske temaer. Man skal diskutere – som det heter i vedtektene – «rätts- och lagstiftningsfrågor som äro av vikt för de nordiska rikena». Fem ulike seksjonsmøter går parallelt, slik at det vil være mulig å finne noe som interesserer de fleste. Per dag er det fra ti til femten ulike seksjonsmøter, i tillegg til avslutningsmøtet. Hovedtemaene for årets Nordiske juristmøte var krig og konflikt, utdanning og arbeidsforhold, familierett, domstolsrelaterte temaer, allmenne emner, strafferett, formuerett, access to justice samt klima og bæredyktighet. Avslutningsmøtet var en debatt om ytringsfrihet under press.

Selv deltok jeg på seksjonsmøter om kunstig intelligens, tolking i domstolene, offentliggjøring av dommer, nordisk lovsamarbeid samt prøving av forvaltningsav­gjørelser i de nordiske landene.

Tolking i domstolen

Seksjonsmøtet «Tolking i domstolene» med undertittelen «Er kvaliteten på tolkingen i nordiske domstoler god nok for å ivareta rettssikkerheten?» ble debattert under ledelse av seniorrådgiver og policymaker ved UDI, Leonardo Doria de Souza. Referent (hovedinnleder) var tingrettsdommer Astri Aas-Hansen ved Oslo tingrett. Korreferent (medinnleder) var David Harrby, enhetssjef og rådman i Domstolsverket i Sverige.

Aas-Hansen fenget umiddelbart alle tilhørerne i salen da hun i sitt innlegg fortalte om sine to tidligere kollegaer i advokatfirmaet Elden som bisto Fritz Moen under behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen i Hålogaland lagmannsrett i 2002. Moen hadde tilstått drapene i politiavhør, men senere fortalt at det ikke var han som hadde gjort det. Moen var døv med manglende språkkunnskaper.

Moen hadde en rekke støttespillere som mente flere forhold utelukket at han var drapsmann, og saken ble begjært gjenopptatt. Under behandlingen av gjenopptakelsessaken i lagmannsretten forklarte Moen seg likevel på nytt slik at døvetolkene tolket at han tilsto drapene. Døvetolkene stusset imidlertid på at Moen igjen tilsto drapene. På kvelden etter endt rettsdag så derfor døvetolkene på eget initiativ gjennom videopptaket av Moens forklaring fra tidligere samme dag. Da rettsforhandlingene fortsatte neste dag forklarte døvetolkene at de hadde foretatt en alvorlig feiltolkning: Fritz Moen hadde ikke sagt at han drepte. Det han hadde forklart var «De sa at jeg drepte». Han forklarte altså hva politiet hadde sagt til ham, ikke hva han selv hadde gjort. De to små ordene «de sa» hadde ikke tolkene fått med seg, og det endret meningsinnholdet fullstendig. Dette viser hvilke potensielt store konsekvenser en liten feiltolking kan ha.

Uten videoopptaket som ble gjort i Hålogaland lagmannsrett under gjenopptakelsessaken, ville døvetolkene trolig aldri ha oppdaget feiltolkingen. Et annet tankekors er den generelle mangelen på lyd- og bildeopptak i norske rettssaler, noe Aas-Hansen også understreket at vekket bekymring. Hun fortalte at det i Oslo tingrett i 2023 ble brukt tolk i 33% av de sivile sakene og i 17% av meddomsrettssakene. Oslo tingretts utgifter til bruk av tolk var 27,8 millioner kroner i 2023, jf. årsmeldingen.

Dagens tolkeutfordringer

Tilbake til dagens situasjon ble det under seksjonsmøtet drøftet hvorvidt domstolene får tak i kvalifiserte tolker. Det ble understreket hvor viktig det er å ha et register for tolker. I Norge fremgår det nå av tolkeloven – lov 11. juni 2021 nr. 79 om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. – som trådte i kraft 1. januar 2022, at det skal være et Nasjonalt tolkeregister for å øke bruken av kvalifisert tolk i offentlig sektor.

Tolkeforskriften § 4 regulerer tolkens oppgave, og fastslår i første punktum at «Tolken skal tolke nøyaktig det som blir sagt i samtalen, uten å endre, holde tilbake eller legge til innhold». Både innlederne og flere debattanter forklarte om opplevelser knyttet til feiltolking. Det ble nevnt eksempler på dommere som hadde opplevd at tolken konsekvent tolket til fordel for tiltalte, at det var uenighet underveis i saken om det ble tolket rett og om tospråklige dommere med foreldre fra blant annet Romania, Irak og Bosnia som under rettssaker gjentatte ganger hadde hørt feiltolking, og også alvorlig feiltolking. Det ble fra dommerhold understreket at også tvil om tolkingen må komme tiltalte til gode.

At det blir tolket riktig i domstolene, har også en viktig side til tilliten til domstolene. Fra forsvarerhold ble det gitt eksempel på at tiltalte har en norskspråklig sønn eller datter på tilhørerbenken, som hører at tolken ikke oversetter riktig, og etterpå sier til forsvareren at «Det var ikke det pappa sa». Selv om en slik feiltolking ikke nødvendigvis har avgjørende betydning for resultatet, risikerer man at det har betydning for folks tillit til domstolene.

Tolkerom

David Harrby redegjorde for at det i Sverige er bygget enkelte spesialtilpassede tolkerom som kan kobles opp til de domstolene som er tilrettelagt for dette. Tolkerommene har egen kanal for lyd og bilde i rettsalen og en egen linje til den det skal tolkes for. Dette innebærer at tolken kan sitte i en helt annen del av landet og simultantolke det som blir sagt på en stabil og god linje. Dette ble gjort ved 800 rettssaker i 2023.

Det ble også redegjort for et prosjekt om tolking ved hjelp av kunstig intelligens som er under utprøving. Lyden tas opp fortløpende av maskinen, transkriberes og skrives opp. Foreløpig fungerer testene bra, og maskinene kan forstå kontekst og sammenheng. Det er imidlertid fortsatt en utfordring knyttet til at maskinen ennå ikke kan tyde hvem som snakker i rettssalen. Harrby understreket at særlig tilgangen på tolking av små språkgrupper, vil kunne bli enda bedre ved bruk av KI.

Av generelle tips som jeg plukket med meg, var at jeg heretter alltid skal snakke med tolkene også i forkant av ankeforhandlingen, underveis og til slutt, samt sørge for at de har de samme dokumentene tilgjengelig som oss andre. Og at det protokolleres i rettsboken både om det er uklarheter og om alt har fungert greit.

Kunstig intelligens (KI)

Professor dr.jur Henrik Udsen holdt et glitrende foredrag om KI. Hans fokus var særlig hvilke materiellrettslige spørsmål som oppstår ved bruk av KI. Hvilken form for ansvar gjelder hvis KI bidrar til lovbrudd? Eller for fysiske skader påført av roboter eller selvkjørende biler?

Han stilte også spørsmål ved hvor langt mennesket er villig til å involvere KI, og hvilken ende dette vil ta. Vil KI ta over og gjøre mennesket overflødig?

Det er allerede kjent at KI brukes for å forsøke å påvirke demokratiske valg. Udsen fortalte videre om en journalist i den danske avisen Berlingske Tidende som undersøkte om det var mulig å få tak i en bombeoppskrift via KI. Slik KI er konstruert, skal man i utgangspunktet ikke kunne få tak i slikt, men journalisten fikk likevel tak i det ved å skrive i søkefeltet hvilke sider man ikke skal gå inn på for å finne en bombeoppskrift, og hvilke stoffer man må unngå hvis man skal lage en bombe.

Et noe mer unnskyldig eksempel Udsen nevnte, var en sopphåndbok produsert ved hjelp av KI, hvor det står at fluesopp er mulig å spise. Mer skremmende er det som defineres som høyrisikobruk av KI, for eksempel barneleker som blir brukt i krig.

Udsen var i sitt foredrag også inne på at det er en rekke rettssaker på gang mot OpenAI. På Wikipedia beskrives OpenAI som «et ideelt forskningsforetak som retter seg mot kunstig intelligens. Foretaket har som formål å fremme «alminnelig» kunstig intelligens; med andre ord, å overvåke utviklingen av «menneske-lik intelligens» for å sikre et resultat som gavner hele menneskeheten og unngår globale katastroferisikoer.»

Rettssakene gjelder OpenAIs bruk av opphavsrettslige verker for å trene maskinene, altså det «input» som gis. Dette gjelder blant annet søksmål fra forlag, musikere, aviser og om folks personopplysninger.

Det har også skjedd at KI på egen hånd finner opp noe som er fullstendig feil. Et eksempel fra USA som Udsen trakk frem var: «ChatGPT cooks up fake sexual harrassment scandal and names a real law professor as accused». Hvem har ansvaret for en slik falsk anklage?

Regelverk

EU har forsøkt å gi et regelverk om KI. Europaparlamentet besluttet 16. februar 2017 å henstille til EU kommisjonen å lage sivilrettslige bestemmelser om robotteknologi. Etter dette har det blitt gitt en rekke forordninger på området, men det har tatt lang tid å få en harmonisert EU-forordning om KI på plass, hovedsakelig fordi utviklingen innen KI har gått i eksepsjonell hastighet de siste årene. Den 13. juni i år kom «Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EU) 2024/1689 om harmoniserede regler for kunstig intelligens» og endring av ni tidligere forordninger på området.

Forordningen er svært omfattende, og jeg trekker her kun fram artikkel 14, som stiller krav om «human oversight» – menneskelig tilsyn. Artikkel 14 nr. 1 lyder «High-risk AI systems shall be designed and developed in such a way, including with appropriate human-machine interface tools, that they can be effectively overseen by natural persons during the period in which they are in use». Det er i hvert fall håp om at menneskene ikke blir overflødige.

Udsen avsluttet med en uformell spørsmålsrunde hvor deltakerne kunne svare på flere spørsmål. Det var et overveldende flertall som svarte ja på at KI grunnleggende vil endre måten jurister arbeider på. Personlig fikk jeg fikk meg en liten vekker av foredraget, og skjønner at det bare er å begynne å lære seg dette nyttige verktøyet først som sist.

Offentliggjøring av dommer

Innlederne her var Mikael Kindbom, jurist og sjefs­redaktør for det juridiske nyhetsbyrået Blendow Lexnova, og Henrik Engell Rhod, rettspresident ved Retten på Bornholm.

Det mest interessante fra denne debatten var den store forskjellen i offentliggjøring av dommer mellom Sverige og de øvrige nordiske landene. I Sverige praktiseres en stor grad av meroffentlighet, slik at verken personopplysninger eller andre opplysninger av sensitiv karakter anonymiseres. Det har blitt en ny lønnsom bransje for selskaper som utfører bakgrunnskontroller å undersøke databaser med fullt innsyn i dommer som ikke er anonymisert.

Flere debattanter i salen uttrykte seg kritiske til dette, og nevnte eksempler på folk som ikke fikk jobben de søkte på fordi de for mange år siden var blitt omtalt i en rettssak. Det ble referert til en kvinnelig jurist som uttalte at hun aldri ville ha klaget til forvaltningsdomstolen om husleien da hun var student, dersom hun hadde visst hvilke følger det ville få for henne.

Men det skjer en utvikling i Sverige nå som går mer i retning av de øvrige nordiske landene. Högsta förvaltningsdomstolen har stanset databaser med dommer om helseopplysninger. Tingretten i Umeå ble i begynnelsen av 2024 mer restriktiv med å utgi straffedommer. Kindbom trakk for øvrig frem at Sverige er det eneste landet i Norden hvor dommerne uttaler seg om egne avgjørelser.

Ytringsfrihet under press

Dette var temaet for årets avslutningsdebatt. Debattleder var den kjente danske historikeren og journalisten Adam Holm. Fra Danmark deltok advokat Jonas Christoffersen, fra Sverige justitieråd Thomas Bull, fra Island advokat Róbert Spanó – tidligere president i Den europeiske menneskerettsdomstol, fra Finland professor Janne Salminen, og sist, men ikke minst fra Norge førsteamanuensis Anine Kierulf.

Debattens hovedtema var koranbrenningene i Sverige og Danmark og lovendringen dette har medført i Danmark. I den danske straffeloven hadde man tidligere et forbud mot blasfemi. Forbudet mot blasfemisk adferd ble imidlertid opphevet i 2017. Som følge av de mange offentlige koranbrenningene, vedtok Folketinget 7. desember 2023 den såkalte koranloven. Loven var omdiskutert og ble vedtatt med 94 mot 77 stemmer. Innføringen skjedde ved en ny bestemmelse i den danske straffeloven § 110 e nr. 2 hvor «utilbørlig behandling af et skrift, der har væsentlig religiøs betydning for et anerkendt trossamfund, eller en genstand, der fremstår som et sådant skrift» ble straffbart.

I praksis betyr lovbestemmelsen at det i Danmark nå er ulovlig å brenne religiøse skrifter som bibelen, koranen og toraen. Det er også ulovlig med annen utilbørlig behandling som å tilsøle, trampe på eller klippe i stykker slike skrifter.

Loven har blitt intenst diskutert i Danmark. Christoffersen ga uttrykk for at loven ble foreslått med det formål å verne om Danmarks og danskenes sikkerhet, men at vi som samfunn tapte fordi vi bøyde oss for den potensielle voldsmannen.

Også i Sverige har det vært en rekke koranbrenninger, noe som blant annet førte til at Sveriges NATO-søknad tok tid. Den svenske grunnholdningen har likevel vært at ytringsfriheten ikke skal begrenses. Thomas Bull ga på en humoristisk måte uttrykk for at man i Sverige tok det hele med ro, og nedsatte et utvalg for å lage en offentlig utredning på området.

Robertó Spanó stilte et åpent spørsmål om den danske lovendringen er i pakt med EMK artikkel 10 om ytringsfrihet, og han viste videre til at EMK artikkel 9 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet også forplikter.

Janne Salminen påpekte at ytringsfrihetens felt er mye mer enn koranbrenning, og at det fremstår som den seneste utviklingen har satt oss 250 år tilbake i tid hva ytringsfrihet angår.

En av de som er mest kjent for å brenne koranen, jurist, samfunnsdebattant og politiker Rasmus Paludan, fulgte debatten. Han stilte også flere spørsmål. Anine Kierulf svarte som vanlig meget godt og poengtert. Hennes synspunkter under debatten for øvrig ble flere ganger etterfulgt av spontan applaus fra salen.