Ugyldig vedtak fra Advokatbevillingsnemnden

Av: Andreas Holmsen-Ringstad, advokat i Juristforbundet

For Høyesterett var spørsmålet om Advokatbevillingsnemnden hadde lagt til grunn en riktig forståelse av prosedyrekravet i advokatforskriften § 8-1, jf. domstolloven § 220 annet ledd siste punktum, herunder at søkeren «må ha prosedert under minst tre hovedforhandlinger i sivile saker av et visst omfang». Advokat­bevillingsnemnden la til grunn at kravet kun kan oppfylles ved saker der fullmektigen har utført prosessoppdraget i en prinsipals navn. Dette var i tråd med langvarig praksis.

Formalfeil

Høyesterett uttaler i dommen at det i utgangspunktet er et vilkår for advokatbevilling at advokatfullmektigen har vært autorisert som fullmektig for prosessfullmektigen som det aktuelle oppdraget blir utført på vegne av. Deretter drøftes det hvorvidt en formalfeil av denne karakter må føre til avslag på søknad om advokatbevilling:

«Det er etter mitt syn ikkje noko i førhistoria, lovførearbeida eller seinare arbeid frå lovgjevaren som viser at advokatforskrifta § 8-1 fyrste ledd skal forståast slik at ein kvar formell feil eller mangel knytt til autoriseringa som fullmektig, skal føre til at søknaden om advokatløyve blir avslått.»

Åpenbar glipp – formålet avgjørende

Høyesterett slo videre fast at formålet med bestemmelsen i advokatforskriften § 8-1 er å stille krav om reell prosedyreerfaring, og at:

«Dei beste grunnane talar difor for å forstå føresegna slik at søkjaren har krav på advokatløyve også der han eller ho godtgjer tilstrekkeleg faktisk prosedyreerfaring i tråd med forskrifta, og prinsipalen fyller alle vilkåra for å ha vedkommande fullmektig autorisert for seg, men den formelle autorisasjonen manglar etter ein openberr glipp.»

Rimelig resultat

Høyesterett konkluderer enstemmig med at prosedyreerfaringen som er dokumentert i søknaden om advokatbevilling, oppfyller prosedyre­kravet i advokatforskriften § 8-1, og at vedtaket fra Advokatbevillings­nemnda derfor er ugyldig.

Hensynet til et rimelig resultat i samsvar med formålet veide tyngst.

Omgjøring av vedtak

I etterkant av dommen har det oppstått en ny konflikt. Advokat­fullmektigen har krevd at nemndas vedtak omgjøres med virkning fra vedtakstidspunktet.

Hun anfører at det vil ha betydning for hennes CV hvilket år hun fikk advokatbevilling.

Advokatbevillingsnemnden er imid­lertid av den oppfatning at dommen ikke gir grunnlag for å gi et vedtak om å innvilge advokatbevilling med tilbakevirkende kraft.

Deres for­ståelse av dommen er at det opprinnelige vedtaket som ga avslag er opphevet og at det må treffes et nytt vedtak som gir henne rett til å praktisere som advokat med virkning fra vedtakstidspunktet.  

Refleksjoner

Vi ønsker å trekke frem noen refleksjoner fra denne saken.

For det første er saken en påminnelse om at listen med prinsipaler bør være oppdatert til enhver tid.

Videre er dommen fra Høyesterett et godt eksempel på at forvaltningsorganers egen praksis ikke nødvendigvis er riktig juss. Særlig hvis den står i strid med formålet bak den aktuelle bestemmelsen. Det er etter vårt syn gledelig at Høyesterett foretar en praktisk tilnærming til spørsmålet i saken fremfor å legge vekt på ubetydelige formalfeil.

Det er også verdt å reflektere rundt det som har skjedd i etterkant av dommen i Høyesterett. Den klare hovedregel, som blant annet kommer til uttrykk i Rt. 2001 s. 995, er at domstolene ikke avsier dom for realiteten når den finner et forvaltningsvedtak ugyldig. Konsekvensen, som vi ser i denne saken, er at flere års kamp i rettssystemet kan resultere i en ny konflikt om virkningene av dommen. Advokatfullmektigen i saken er henvist til enten å innrette seg etter det nye vedtaket til Advokatbevillings­nemnden, angripe det rettslig, eller eventuelt kreve erstatning.

Det kan i hvert fall være på sin plass med en debatt rundt spørsmålet om domstolene i større grad bør avsi såkalt realitetsdom i saker som dette og hva som er den mest hensiktsmessige rettstilstanden i årene fremover.