- Hvorfor er ikke stillingstittel «jurist» godt nok?

Av Frida Sørlie Furset

På videregående startet drømmen om å bli advokat. Jeg hadde hatt rettskildelære og syntes advokatyrket så kjempespennende ut. Jeg ønsket å bli advokat – men jeg visste lite om hvilke andre muligheter som fantes. Det eneste jeg hørte fra voksne rundt meg var: «Fullfører du jusstudiet, kan du jobbe med alt mulig.»

På studiet vokste drømmen om advokatrollen. Da jeg begynte på tredjeavdeling startet første sesong av tv-serien Suits. «Alle» ville bli som Harvey Specter og “alle” skulle bli advokatfullmektig som Mike Ross eller Rachel Zane – bare med universitetsutdanningen i behold. 

På femteavdeling startet jobbsøkingen og jeg fikk en tøff opplevelse med virkeligheten. Det var ikke advokatfullmektigstillinger til alle. Og vi som ikke ble fullmektiger, endte ofte som jurister, rådgivere eller saksbehandlere. 

For min del fikk jeg en juristjobb innenfor forsikring, og det var med blandede følelser. Jeg var kjempefornøyd med å få en relevant jobb med fast inntekt. Men det føltes også som en nedtur. Jeg snakket om den nye jobben min som om det var en mellomstasjon på vei mot målet om å bli advokatfullmektig. Og jeg var ikke alene. Jeg kjenner mange som har følt på, eller føler på det samme som jeg gjorde den gangen. 

Så hvorfor er det slik at alle jurister føler at de har lyktes med seg selv, først når de får advokatbevillingen? I 2023 publiserte Advokatbladet en statistikk som viste at kun én av tre jurister i Norge jobber som advokat. Hva jobber så de to tredjedelene som ikke er advokater med? Jeg har lært at de jobber med «alt mulig».

Advokatselskapene gjør en kjempegod jobb med å profilere seg selv og deres arbeidsmuligheter til jusstudenter og unge voksne. Det er på tide at vi som jobber i næringslivet og det offentlige lærer av advokatselskapene og profilerer juristjobber på en minst like god måte. 

For sannheten er at både jurister og advokater tilbringer mesteparten av tiden med rådgivning, tolkning og problemløsning – ikke i rettssalen. Dessuten kjenner jeg svært mange advokater som ikke liker å gå i retten. De rushet gjennom praksiskravene med tre rettslige prosesser like etter studietiden, og sitter i dag igjen med en dårlig opplevelse fra rettssalen. 

Å prosedere for en dommer er et eget fag, en egen kompetanse. Det er ikke for alle. Men likevel virker higet etter advokattittel og rettssalen så viktig for oss når vi er ferdig på jusstudiet. 

Min advokatbevilling:

I over ti år har jeg jobbet som jurist med mange spennende juridiske oppgaver. Den siste tiden har jeg fått jobbe som advokatfullmektig og fullført praksiskravene. Jeg har i dag nådd milepælen jeg drømte om som student. Jeg har blitt advokat.

Men poenget er at jeg hadde veldig godt av min ti år lange arbeidserfaring når jeg gjennomførte praksiskravene. Jeg hadde tilstrekkelig arbeids- og livserfaring til å være stødig, rolig og gjøre en god jobb. Jeg skulle ønske noen fortalte meg dette for ti år siden, og ba meg roe ned stresset og uroen rundt at jeg «bare var jurist».

Jo mer jeg tenker på det, jo mer går det opp for meg at denne forventningen om å bli advokat er noe samfunnet rundt har skapt. Det er samfunnet og bransjen rundt meg som forventer at jeg har advokatbevilling, og nå er jeg med på å skape de samme forventningene hos andre. 

For jeg føler oppriktig at jeg får litt mer tyngde og pondus med advokattittel fremfor juristtittel. Og kanskje lever vi i et samfunn hvor dette er viktig og riktig. Men samtidig, når vi vet at to av tre jurister ikke jobber som advokater i Norge, mener jeg det er på tide å gjøre noe med forventninger, følelser og presset vi gir til de som kommer etter oss.  

Så hva kan vi gjøre for å få flere stolte jurister?

Jeg mener juristene må starte med bedre informasjon allerede på studiet. Og alle som jobber som jurist må gå i seg selv og grave frem mer stolthet knyttet til eget arbeid og stillingstittel.

1) Det må spres mer informasjon om alle de kule, spennende og krevende jobbene to tredjedeler av alle jurister jobber med. 

2) Arbeidsgivere må profilere seg selv og juristjobbene bedre (særlig til studenter).

3) Jurister i både det offentlige og private må stikke hodene frem og fortelle med stolthet om jobbene sine. 

4) Jurister og advokater må fremsnakke arbeidsoppgaver og ikke skape differensiering og distanse mellom jurist og advokatrollen. 

Til slutt: Vi advokater må også gå i oss selv. Hvordan omtaler du jurister? Har du mer respekt for dem hvis de har advokattittel? Hvorfor? To år som fullmektig og tre rettslige prosesser gir sjelden pondus alene. Erfaring, engasjement og faglig tyngde bør telle mer enn tittelen.

Norge trenger advokater – men Norge trenger enda flere jurister.