Rettshjelp:  - Vi kan ikke vente på en perfekt reform – behovet for handling er akutt

Tilgang på rettshjelp er en forutsetning for at rettsstaten skal fungere – ikke bare som et prinsipp, men som et reelt vern om folks rettigheter. En velfungerende rettsstat krever at alle, uavhengig av økonomiske eller sosiale forutsetninger, har en reell mulighet til å få vurdert og håndhevet sine rettigheter. Dessverre viser både forskning og praksis at mange i Norge i dag ikke får den hjelpen de trenger.

Mangel på rettshjelp gjør at rettigheter i praksis blir verdiløse. Krav forblir utestående, konflikter uløste, og grunnleggende rettigheter ubenyttet. Dette rammer særlig dem som allerede står i utsatte livssituasjoner – de som oftest har det største behovet for juridisk bistand.

Samtidig som rettsliggjøringen av velferdssamfunnet øker, og juridiske spørsmål blir en del av hverdagen for stadig flere, er det altfor mange som ikke forstår at de står overfor en juridisk problemstilling. Behovet for veiledning knytter seg til helt grunnleggende rettigheter: sosialytelser, bolig, gjeld, arbeid og familie. Når folk ikke får hjelp i tide, risikerer vi alvorlige sosiale og økonomiske konsekvenser – både for individet og samfunnet.

Selv om Norge har en ordning for fri rettshjelp etter rettshjelpsloven, er den i praksis altfor begrenset. Den favner få sakstyper og har strenge økonomiske vilkår. Resultatet er at mange som trenger hjelp, faller utenfor. Mange problemer kunne vært løst raskt og enkelt – men fordi hjelpen ikke er tilgjengelig tidlig nok, ender de i dyre, langvarige konflikter.

Det er bred faglig og politisk enighet om at dagens system ikke er tilstrekkelig. Det vi trenger, er lavterskel, førstelinjetjenester som gir juridisk veiledning tidlig – før sakene vokser seg store. Førstelinjetjenester kan bidra til å redusere belastningen på domstolene, forebygge konflikter og sikre likeverdig rettssikkerhet.

Et konkret eksempel på en slik modell er Rettssenteret – en ideell organisasjon som har etablert en gratis rettshjelpstjeneste uten behovsprøving i førstelinjen. Rettssenteret kombinerer fysisk og digital tilgjengelighet, tverrfaglig samarbeid og praktisk veiledning i møte med folk. Modellen er et direkte svar på svakhetene ved det offentlige systemet – og et forsøk på å realisere rettssikkerhet som et faktisk gode, ikke bare en teoretisk rettighet.

Dette er også utgangspunktet for masteroppgaven jeg skrev ved UIT, med levering våren 2025. Oppgaven undersøker hvordan Rettssenterets modell kan bidra til å løse utfordringene med manglende tilgang på rettshjelp i Norge. Oppgaven gir en grundig analyse av modellens historiske utvikling, praktiske utforming og hvordan den svarer på svakhetene ved dagens system.

Sentralt i oppgaven er også en vurdering av de menneskerettslige forpliktelsene staten har etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6. Disse bestemmelsene stiller krav til både strukturen og den faktiske tilgjengeligheten av rettshjelpstjenester. Oppgaven analyserer fortløpende hvordan Rettssenterets modell måles opp mot disse kravene, og drøfter om den bedre ivaretar statens menneskerettslige plikter enn dagens rettshjelpssystem.

Videre vurderes modellen opp mot dagens rettshjelpssystem i Norge, med særlig vekt på systemets svakheter og barrierer. Hensikten er å undersøke i hvilken grad modellen imøtekommer de utfordringene som preger dagens ordning. 

For å identifisere mulige løsninger og vurdere overføringsverdien av Rettssenterets modell, sammenliknes den med rettshjelpsordninger i tre utvalgte nordiske land – Danmark, Sverige og Finland – som alle har lignende velferdstradisjoner som Norge.

Rettssenterets styreleder, Rasmus Asbjørnsen, har sagt det treffende: Mange står uten en “plass ved bordet”. Det handler ikke bare om jus, men om fellesskap, tillit og deltakelse. Tidlig tilgang til juridisk hjelp er ikke bare et spørsmål om rettferdighet – det er også samfunnsøkonomisk fornuftig.

Hvis vi virkelig mener alvor med likhet for loven og rettsstaten som bærebjelke, må vi sørge for at rettshjelp blir tilgjengelig for alle – ikke bare for de som har råd. Vi kan ikke vente på en perfekt reform – behovet for handling er akutt, og derfor etablerte Cathrine Moksness Rettssenteret.