- Dommerutnevnelser – et spill for galleriet?

Av Johan Berg

Det er et viktig rettsprinsipp at man skal dømmes av sine likemenn. Ofte tenker man på meddommere i straffesaker. Man glemmer at fagdommeren er med i straffesakene, og at de dømmer alene i sivile tvister. Jeg spør hvorvidt utnevnelsene faktisk speiler de idealene som løftes frem i offisielle dokumenter og utlysninger. Er det reell bredde i rekrutteringen, eller fungerer systemet mest som en fasade?

Utnevnelsene skjer av Kongen i statsråd etter anbefaling fra Innstillingsrådet for dommere. På nettsidene til innstillingsrådet understrekes viktigheten av dyktige, innsiktsfulle og uavhengige dommere. Dommerne som utnevnes skal ha forutgående kunnskaper fra ulike områder av samfunns- og rettslivet. Tilsvarende i utlysninger der det heter at det er viktig at «de ansatte i norske domstoler representerer et godt mangfold med ulik bakgrunn og erfaring.»

En gjennomgang av utnevnelser av dommere i perioden januar 2015 til og med våren 2025 gir imidlertid grunn til å spørre om de høye mål som beskrives faktisk oppnås. Det etterlatte inntrykket er at det i det alt vesentlige skjer utnevnelser fra advokatstanden, og i liten grad fra andre områder.

Metode: Jeg har foretatt en manuell telling ved å gjennomgå «Nytt fra statsråd» og må ta forbehold for de feil en slik telling kan medføre. Jeg har unnlatt å ta med enkelte utnevnelser slik som utnevnelser av ekstraordinære dommere til lagmannsretten og konstitusjoner til Høyesterett av f.eks. professorer fra universitetene. Dommere som utnevnes til andre stillinger er tatt med.

Statistikk: Jeg har funnet 525 utnevnelser i den aktuelle perioden, igjen med forbehold[1]. Tallene fordeler seg slik når man tar utgangspunkt i oppgitt tittel:

Dommere	43%
Advokater	34%
Påtalejurister	6%
Fylkesnemndsleder	3%
Dommerfullmektiger	1%
Rettskyndig medlem i Trygderetten	0% (1 person)
Jurist	1%
«Andre» - fagdirektører, rådgivere etc.	11%

Tabellen gir imidlertid ikke et fullstendig inntrykk av situasjonen da «dommere» her inkluderer de konstituerte dommerne, de «midlertidige dommerne», som hentes inn til en domstol uten utnevnelse av Kongen i statsråd.

Ved gjennomgangen av utnevnelsene fant jeg at i alle fall 28 av 43 utnevnte var konstituerte hadde en bakgrunn som advokat, dvs. minst 65%. Hvis man legger denne gruppen til advokatene, finner man at av de utnevnte er 39% advokater, flere enn de som er embetsdommere fra før, 38%. De øvrige gruppene utgjør da ca. 22%.

Skjevfordelingen blir tydelig hvis man ser bort fra de faste dommerne fra regnestykket, men inkluderer de konstituerte, da utgjør advokater i overkant av 62%. (Hvis man antar at fordelingen av tidligere advokater er rimelig lik innen gruppen dommere, kommer man til at over 80% er tidligere advokater.)

I årsmeldingen for 2024 fra Innstillingsrådet heter det:

Innstillingsrådet er opptatt av mangfold i dommerkorpset og i ledelsen av domstolene.

Mangfold oppstår for eksempel grunn av ulik alder, ulikt kjønn, oppvekst, ulike personligheter, fagkompetanse, arbeidserfaring og utdanning. Mangfold i denne sammenheng handler om å innlemme innsikt, kunnskap og perspektiv som er relevant når spennvidden i mangfoldet blir utvidet. Spennvidden i mangfoldet utvides når vi får en person med nedsatt funksjonsevne, en annen kulturell bakgrunn, en annen etnisk bakgrunn eller seksuell legning.

[…]

Det er et behov for at dommerkorpset representerer et mangfold, for eksempel etnisk, kulturelt, sosialt og demografisk. Innstillingsrådet praktiserer at det innenfor en saklig utvelgelsesprosess, og under ellers like vilkår, bør søkes å få en best mulig sammensetning av dommerkorpset i den enkelte domstol. En stor andel av befolkningen har innvandrerbakgrunn, og det er særlig viktig at det nedlegges en innsats for å få flere søkere med innvandrerbakgrunn.

Det er utfordrende å se at det som beskrives av mål stemmer med virkeligheten. For eksempel kunne jeg – med forbehold om feil – ikke finne en eneste utnevnelse av en dommer med et navn som tydet på at de var norske, men annengenerasjons innvandrer. Ut fra det grunnlaget jeg sitter med er det umulig å vite hvor mange som har en annen seksuell legning, flerkulturell bakgrunn etc.

Satt på spissen synes det som om man har innført den anglosaksiske metode der man «opphøyes» fra advokatstanden til dommerstanden. At dette skal være i tråd beskrivelsen i årsmeldingen, er det vanskelig å se.

Hvorfor blir det slik?

Det er en utfordring at Innstillingsrådet er så lukket. Når man forsøker å få vite hvordan man selv er vurdert får man svar som at «det er en helhetsvurdering der personlige egenskaper og kvalifikasjoner vurderes opp mot de andre søkerne». Det eneste konkrete jeg selv har fått av tilbakemelding er fra tidligere leder i rådet: «Du har jo ikke vært advokat.»

Jeg er ikke kjent med at det er et politisk påbud om at særlig advokater skal utnevnes til dommere. Jeg er heller ikke kjent med noen forskning som empirisk kan underbygge at advokater blir bedre dommere. Det er ikke grunn til å betvile at advokater har verdifull erfaring, men blir de uten videre bedre dommere? Det avhenger av individuelle kvalifikasjoner og erfaring, samt hvilke egenskaper som verdsettes i en dommer. Erfaring med saksbehandling og partenes perspektiv deles av mange andre jurister.  Dommerrollen krever en rekke ferdigheter utover ren juridisk kunnskap, som blant annet god dømmekraft, og evnen til å holde en nøytral holdning og god kommunikasjon for å lede rettsforhandlinger. At man må være objektiv og upartisk er ikke egenskaper som advokater besitter mer enn de som arbeider i forvaltningen eller påtalemyndigheten.

Sorenskriver Yngve Svendsen uttalte i 2019 til Advokatbladet: «Samfunnet og advokatverdenen er blitt stadig mer spesialisert.» Er en spesialistadvokat med et smalt felt dyktigere enn en generalist i fra forvaltningen?

Det heter på nettsidene til Innstillingsrådet: «Innstillingsordningen […] skal tilfredsstille de vanlige krav til en grundig og effektiv utvelgelses- og utnevningsmåte.» Hva man konkret legger i dette er ikke beskrevet nærmere. Å skulle tilfredsstille krav til en grundig og effektiv utvelgelsesmetode stiller krav til den metoden man benytter, og man skulle anta at grundighet går foran effektivitet.

Asbjørn Rachlew, Geir-Egil Løken og Svein Tore Bergestuen har i boken Den profesjonelle samtalen – En forskningsbasert intervjumetodikk for alle for alle som stiller spørsmål (Universitetsforlaget 5. utgave 2022) beskrevet metoder som også er relevante i ansettelsesprosesser.

Basert på tallene våger jeg å stille spørsmål ved utvelgelsene. Tallene indikerer en forutinntatt holdning til søkerne som leder til en bekreftelsesfelle. Rachlew m.fl. beskriver det som en ubevisst, kognitiv forenklingsstrategi. De skriver: «I det øyeblikket mennesker gjør seg opp en mening, oppfatning eller formening, så starter de ubevisste mekanismene å påvirke oss. Vi

1. søker etter informasjon som støtter opp under det vi tror på
2. tolker ny informasjon i lys av det vi tror på
3. tar nøytral informasjon til inntekt for etablerte oppfatninger og
4. ignorerer eller bortforklarer informasjon som ikke passer inn.»

Hensikten med en ansettelsesprosess må være å få ansatt den beste kandidaten, basert på nøyaktig og pålitelig informasjon. Rachlew m.fl. skriver: «Selv om informasjonen vi henter er både relevant, pålitelig og detaljert, risikerer vi likevel å ta dårlige beslutninger. Det skjer når vi ikke har klart å hente inn informasjon som dekker alle sider ved det temaet vi undersøker, når vi ikke har vært tilstrekkelig objektive. Det ligger i menneskets natur å søke etter informasjon som stemmer med hvordan vi tror verden henger sammen.»

Er én times samtale tilstrekkelig for å vurdere en søkers egnethet? Eller er det en fare for at man går i en bekreftelsesfelle og går videre med de søkerne som passer i egen modell? Jeg vil hevde at det ikke er mulig å danne seg et fullstendig og nyansert bilde av en kandidat i løpet av kun én time, særlig med tanke på hvordan mennesker oppfører seg i en intervjusituasjon.Bekreftelsesfellen gjør at intervjueren ubevisst favoriserer søkere som ligner dem selv eller som gir svar som samsvarer med egne forventninger. De som ikke passer i modellen velges bort.

Rachlew m.fl. understreker viktigheten av informasjon fra andre kilder. Et helhetlig bilde av søkeren må fange opp både faglige kvalifikasjoner, personlige egenskaper og potensial. Intervjusituasjonen alene gir ofte et øyeblikksbilde preget av nerver, forventningspress og den enkeltes evne til å «prestere» på kort tid. Dette kan føre til at viktige sider ved kandidaten, som strukturert refleksjon, mellommenneskelige ferdigheter eller erfaringer, ikke kommer tydelig frem eller oppfattes feil. Dermed risikerer man at utvelgelsen styres av hvem som passer best inn i intervjumodellen, heller enn hvem som faktisk er best kvalifisert for stillingen.

Min erfaring, bekreftet av andre, er at Innstillingsrådet i stor grad baserer seg på intervjuet alene, og i mindre (liten/ ingen?) grad ser hen til attester og referanser. Jeg ville i det minste trodd at man så hen til hva som står i attestene og vurdert om det som står er i tråd med inntrykket fra intervjuet eller ikke?  I stedet er min opplevelse at attester ikke leses og referanser kontaktes ikke. Man ser heller ikke hen til tidligere uttalelser fra referanser til Innstillingsrådet. Da blir vurderingen og utvelgelsen etter mitt syn mangelfull.

 Jeg er overbevist om at de som utnevnes til dommere er dyktige personer, men ut fra tallene så stiller jeg spørsmål ved om rådet klarer å nå de mål de selv setter om at dommerkorpset skal representere et mangfold; etnisk, kulturelt, sosialt og demografisk. Statistikken synes å indikere et ensartet og homogent dommerkorps med liten bredde og begrenset forutgående kunnskaper fra andre områder av samfunns- og rettslivet.  En gjennomgang av praksis synes å være nødvendig.

---

[1] Tallene er for en lengre periode enn Innstillingsrådet har i sin årsmelding.