Barneloven: Innhold, anvendelse og kompetanse

Av Paulo Chavarría, regissør / manusforfatter

Den nye barneloven (Prop. 117 L (2024–2025)) har utløst en viktig, tidvis polarisert debatt. Enkelte aktører frykter lovens samarbeidsintensjon kan bli uheldig press, og at lovverket utilsiktet kan gi personer med destruktive atferdsmønstre nye plattformer for konflikt. Det reises også spørsmål ved om barns sikkerhet skadelidende dersom foreldres interesser veier tyngre enn barnets beste.

Slike bekymringer er legitime. Samtidig fastslår proposisjonen at barnets beste er grunnleggende (§ 1-1), barns rett til vern mot vold sentral (§ 1-3), og at samvær skal nektes dersom det ikke tjener barnets beste (§ 8-1). Loven åpner for overvåket samvær (§ 8-6) og sakkyndig utredning ved mistanke om vold, overgrep, rus eller psykiske problemer (§ 12-12). Selv om enkelte bestemmelser, som delt daglig myndighet (§ 7-2), kan bli konfliktarenaer, er det domstolens skjønn – styrt av barnets beste – som avgjør om regler fravikes.

Mye av frykten for den nye loven synes å hvile mer på en antagelse om feil anvendelse i praksis, enn på en fundamental svakhet i lovens innhold. Man kan selvsagt erkjenne at praksis kan avvike fra lovens idealer. Men kravet burde da være å styrke kompetansen hos dommere, familievernansatte og sakkyndige. Gode kontrollmekanismer er også nødvendige, slik at de som skal anvende loven, faktisk bruker vernereglene og beviskravene som forutsatt.

I denne sammenhengen er det et paradoks at deler av ekspertkorpset, som har som ansvar å bistå domstolen, har vist motstand mot å anerkjenne begreper som for eksempel foreldrefremmedgjøring – ofte med argumenter som ligner de som reises mot loven selv. Konsekvensen kan bli at nettopp de som skulle hjelpe domstolen å avdekke subtile former for psykologisk manipulasjon og kontroll, blir de mest skeptiske til verktøy som kunne tydeliggjort problemet.

Vi mangler fortsatt en tydelig og treffsikker verktøykasse for å avdekke bevisst eller ubevisst samværshindring, rollediffusjon, manipulasjon og sykeliggjøring av barn. Slike fenomener risikerer å falle under radaren hos domstolene, familievern og psykologer. Svaret er ikke å skrote loven, men å utdanne og ruste systemet til å gjenkjenne alle former for vold og manipulasjon – både de fysiske og de mer subtile.

For å parafrasere psykologen Abraham Maslow: «Den som går med hammer, ser spiker overalt.» Organisasjoner, advokater og eksperter med et legitimt og viktig særskilt fokus på for eksempel vold, kan utilsiktet utvikle en tankegang hvor risiko overtolkes på bekostning av andre legitime hensyn.

Hovedregelen om likestilt foreldreskap har nettopp som mål å balansere flere hensyn, istedenfor å overfokusere på ett område – som kun vold. Denne regelen ivaretar barnets rett til kontakt med begge foreldre (FNs barnekonvensjon art. 9), så lenge det ikke truer barnets sikkerhet (§ 1-3, § 8-1). Den svarer også til prinsipper som Europadomstolen har understreket om behovet for proporsjonalitet i begrensning av kontakt (f.eks. K. and T. v. Finland, 2001). Norsk rettspraksis (f.eks. HR-2025-382-A) viser tydelig at barnets beste skal være det styrende prinsippet for domstolene.

Å fremstille likestilt foreldreskap som om det primært svarer til rettferdighet mellom foreldrene, er en feilslutning. Regelen handler først og fremst om barnets rettigheter, og deretter om en balansering av flere hensyn. Domstolene har fortsatt full mulighet til å avvike fra normen ved behov, og det er fortsatt barnets beste som står fremst og er urokkelig i lovforslaget. Det er verdt å merke seg at selv sentrale aktører i feltet tidvis kan synes å misforstå eller overse sentrale deler av lovforslaget, noe som understreker behovet for kontinuerlig opplysning og presis juridisk tolkning.

Det er utvilsomt problematisk dersom domstoler og hjelpeapparat for raskt legger «høykonflikt»-begrepet over sammensatte saker, slik at komplekse mekanismer ikke avdekkes i den grad de burde. Løsningen kan imidlertid ikke være at loven skal åpne for at følelser, antagelser, mistanker, intuisjon eller «barnets mening» ukritisk settes i forrang for å innsnevre samvær. En slik tilnærming svekker rettsstaten og rettssikkerheten, dersom samvær nektes på bakgrunn av udokumenterte påstander. Konsekvensen kan bli at barn mister sin rett til kontakt med en god nok forelder.

Den nye barneloven er ingen revolusjon. Sentrale utfordringer som økonomiske insentiver for konflikt, selvtekt og samværshindring er fremdeles utilstrekkelig adressert. Også valget av begreper, som 'delt daglig myndighet' (§ 7-2), kan diskuteres opp mot alternative løsninger som et tydeligere utgangspunkt om delt bosted, selv om proposisjonen ikke går den veien.

Loven representerer et forsiktig, men likevel lite, steg i noenlunde riktig retning. Veien videre krever at domstolene, hjelpeapparatet og ekspertinstanser skjerper sin evne til å avdekke alle former for vold og manipulasjon. Og dersom en part fortsetter å argumentere kun basert på antagelser, følelser eller intuisjon – uten at det fremlegges håndterbare bevis – trenger vi et system som hjelper denne forelderen til å komme i kontakt med fakta, og kanskje insisterer på at vedkommende får hjelp til å kalibrere egen virkelighetsoppfatning.

Artikkelforfatteren har regissert og produsert dokumentarfilmen «Den brysomme far».