«Juss på autismespekteret»

Av anonym jusstudent

Googler du «jurist med autisme», er det ingen jurister med autisme som fremgår av søkeresultatet. Jeg har derfor ingen andre enn meg selv å se til når jeg navigerer studie- og arbeidslivet. Det betyr også at potensielle arbeidsgivere og kollegaer sannsynligvis ikke har møtt en autistisk jurist som er åpen om sin diagnose.

Jeg ønsker derfor å benytte muligheten til å forklare hva autisme (formelt kjent som autismespekterdiagnose) er, og hvordan autistiske jurister passer inn i arbeidsmarkedet.

Allerede nå ønsker jeg å ta forbehold om at jeg snakker basert på egne erfaringer: Jeg er ikke alle autister, og alle autister er ikke meg. Jeg håper likevel dette er belysende for leseren.

Hva er en autist?

Autismespekterdiagnose omfatter flere diagnoser, deriblant Asperger syndrom, atypisk autisme og uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Årsaken til at alt er samlet under én diagnose, er at man ser på det som et autismespekter. Fremfor å se på autisme som en målestokk, der man enten er «litt autist» eller «veldig autist», er det ansett som et regnbuespekter hvor enkelte farger er veldig markerte, mens andre ikke er det.

For å illustrere regnbuespekteret kan jeg bruke meg selv som eksempel. Jeg er svært utadvendt og har mange venner. Fargespekteret mitt er derfor grått på punktet «sliter med å finne venner». Samtidig er jeg rigid, har altoppslukende interesser, er sensitiv for lyder, liker ikke endringer, og sliter med å lese intensjoner. Jeg får derfor utslag på blå, rød og grønn på fargespekteret.

Dette fargespekteret er ikke nødvendigvis synlig for andre mennesker, særlig hvis man holder fast ved stereotypen om at autister er frekke savanter uten kommunikasjonsevner eller empati. Stereotypen er riktignok treffende for enkelte, men langt fra alle. Hadde du møtt meg, hadde du nok sagt at du «aldri hadde gjettet at du var autist», slik som jeg ofte får høre. Det er nok ment som et kompliment, uten at det føles slikt.

For at jeg skal fremstå nevrotypisk, kjører jeg konstante algoritmer i hodet mitt for å oversette sosiale situasjoner. Jeg teller sekundene jeg holder blikkontakt, jeg er veldig bevist på kroppsspråket og tonefallet mitt, og uttrykker ikke misnøye når det skjer en plutselig endring i jobbdagen min. Det koster meg dermed en del mer enn andre å fremstå nevrotypisk. Jeg liker å sammenligne det med å skulle snakke engelsk hele livet, uten å være flytende i språket. Man blir flinkere med tiden, men det er slitsomt.

Årsaken til at jeg beretter om dette, er at jeg vil gi juristmassen en større forståelse for at autisme er mer enn bare stereotypen, og dette er noe som er verdt å ha i mente både som arbeidsgiver og kollega, men også som jurist i møte med autistiske klienter.

Evne til å hyperfokusere

Jeg er av den oppfatningen at samfunnet ganges av autistiske jurister. Som autist, har man gjerne en evne til å «hyperfokusere». Det er ganger hvor jeg blir så opphengt i en oppgave at jeg sitter ti timer i strekk uten å spise, drikke eller reise meg, uten å ense at tiden forsvinner. Jeg er også det motsatte av en prokrastinerer, idet jeg ikke kan slappe av hvis jeg må utsette en oppgave.

Særemnet mitt på videregående var skrevet ferdig den første skoleuken i august, selv om den skulle leveres i mars. Nå er ikke jeg alle autister, og alle autister er ikke meg, men poenget er at enkelte trekk kan være positive i en jobbsammenheng. 

Det er mange andre stereotypiske trekk man kan påpeke som positive i en jobbsammenheng: Vi er gjerne svært nysgjerrige, har en sterk rettferdighetsfølelse, er detaljorienterte og gode til å gjenkjenne mønstre, objektive av natur, og opererer bra innenfor de fastsatte rammer jussen tilbyr. Arbeidssteder som legger til rette for våre behov vil også tilrettelegge for at disse egenskapene kommer frem.

Dessuten utgjør autister rundt 1% av samfunnet. Det er derfor viktig at autistiske personers stemmer har en plass i rettssystemet. Anekdotisk sett vil jeg påpeke et problem jeg har sett i autistmiljøet, hvor autister skriver robotisk og blir beskyldt for å benytte kunstig intelligens. I slike tilfeller vil det gagne rettssikkerheten at en nemd eller et utvalg som skal vurdere beskyldninger om bruk av kunstig intelligens har et autistisk perspektiv. En autistisk jurist har også gode forutsetninger for å stille en autistisk person de «rette» spørsmålene. Selv om autister er forskjellige, er det ofte lettere for oss å kommunisere med hverandre, enn det er å kommunisere med utenforstående.

Tilrettelegging

Jeg er student på sisteåret. Jeg har aldri spurt om tilrettelegging før fjerdeåret. Dette henger delvis sammen med at årene med obligatorisk oppmøte sammenfalt med covid, slik at jeg kunne delta digitalt på samlinger og få forelesninger gjort tilgjengelig digitalt. Jeg oppfordrer derfor universitetene til å ha i mente at studenter med funksjonsnedsettelser kan ha behov for å få tilpasninger ved obligatoriske undervisningsaktiviteter og undervisningsmateriale, og å være åpen for dette.

I arbeidslivet er det veldig individuelt hva en autist (eller en annen med funksjonsnedsettelse) vil trenge i form av tilrettelegging. Det er derfor viktig at arbeidsgiveren har en god dialog med den ansatte om hva slags tilrettelegging hen trenger, fremfor å anta hva hen trenger. Jeg ønsker likevel å komme med noen forslag til ting som kan gjøre arbeidshverdagen enklere, da det kan tjene til inspirasjon og vise hvor enkelt tilrettelegging kan være:

1. Kommunikasjonsutfordringer:

a. Bruk av direkte språk (Et banalt eksempel på direkte språk er «Jeg trenger at du printer ut ti kopier av høringssvaret til møtet med styret» fremfor «kan du printe ut noen kopier?».

b. Tålmodighet og forståelse for at det kan komme oppklarende spørsmål.

c. Tolk med godvilje: Autister kan ha litt annerledes språk enn ikke-autister, slik at det ikke nødvendigvis er ment som frekt hvis man svarer kort eller ikke møter blikket. Som arbeidsgiver og kollega kommer du langt hvis du ikke automatisk antar at vedkommende prøver å være frekk.

2. Sensoriske utfordringer:

a. Mulighet for eget kontor fremfor åpent kontorlandskap for å redusere sensoriske belastninger.

b. Tilby arbeidstageren støyreduserende headset, og ha for­ståelse for at hen bruker det.

c. Erstatte lyspærer som gir for sterkt lys.

d. Tilby hvile i arbeidstiden, slik at vedkommende kan få tid til å «hente seg inn».

Jeg vil igjen understreke at det er svært individuelt hva en autist trenger. Noen vil trenge mye tilrettelegging, mens andre vil trenge lite. Jeg tør likevel å påstå at man som arbeidsgiver og kollega kommer langt ved å være bevist på hva autisme er og å beskytte mot diskriminering og hets på arbeidsplassen.

Poenget om beskyttelse mot hets og diskriminering har en side til hvorfor jeg har valgt å være anonym som forfatter av denne artikkelen. Åpenhet plasserer meg dessverre i en sårbar posisjon. Jeg har tidligere vært åpen om diagnosen min, og blitt direkte fortalt at jeg ikke burde arbeide med mennesker, fordi det antas at jeg som autist ikke ville fungert bra i en slik rolle.

En annen gang fant en utilfreds kunde ut av diagnosen min ved å søke meg opp. Kunden valgte deretter å trakassere meg via anonyme kontoer og beskyldte meg for å stå bak en opplevd urettferdighet i kundebehandlingen fordi kun «en autist» kunne foreta en slik handling. Dette var på tross av at jeg ikke var på jobb i det aktuelle tidsrommet den opplevde urettferdigheten tok sted.

Erfaringene illustrerer at usunne og ureflekterte holdninger dessverre er utbredt i samfunnet. Det er derfor nødvendig for meg å vurdere individuelt når det er trygt å være åpen om tilstanden min. Jeg håper at utryggheten ikke vedvarer resten av karrieren.

Styrke på arbeidsplassen

Offentlige jobber lar deg krysse av «ja» når søknaden spør om du oppfyller krav om særskilt behandling for søkere med funksjonsnedsettelse. Jeg har en tendens til å prosjektere fryktene mine på potensielle arbeidsgivere når jeg ser spørsmålet. Selv om likestillings- og diskrimineringsloven stenger for diskriminering basert på funksjonsnedsettelse, er jeg bekymret for om arbeidsplassen rent faktisk ønsker å ta i mot og tilrettelegge for en funksjonsnedsatt arbeidstager.

Det teller derfor positivt for min del når arbeidsgivere skriver noe utover en standardtekst på slutten av annonsen om at mangfold er en styrke, eksempelvis ved å si spesifikt hvorfor det er en styrke for arbeidsplassen, eller å flette det gjennomgående gjennom teksten.

Jeg er dessverre skeptisk til å søke arbeid hos private aktører. Det er sjeldent jeg ser private aktører snakke om inkludering av ansatte med funksjonsnedsettelser. Dekningen i mediene av «advokatfabrikkene» gjør også at mange advokatfirmaer fremstår uforenelig med mine behov som arbeidstaker. Dersom private ønsker å tiltrekke seg den unike kompetansen jurister med funksjonsnedsettelser har og å styrke mangfoldet sitt, er de nødt til å fronte et arbeidsmiljø som er forenelig med tilrettelegging og markere at de ønsker denne kompetansen.