Innpåkjøp - hva så med sakskostnadene?

Av Aksel Kayser, advokat i Stiegler Advokatfirma AS

Høyesterett har i kjennelse 6. februar 2025 tatt stilling til et spørsmål som har vært oppe i domstolene i ulike varianter over flere år. Selv om det lenge har vært antatt og anvendt i omfattende praksis, har Høyesterett nå endelig slått fast at jordskiftelovens § 3-9 og veglovens § 53 kan brukes som alternative hjemler for såkalt innpåkjøp i en eksisterende veg.

Kjennelsen er viktig fordi den tydelig plasserer innpåkjøp som et av flere virkemidler i jordskiftelovens kapitel 3, og er klar på at ordlyden «felles tiltak» ikke forutsetter at fysiske tiltak må gjennomføres. Dette betyr at jordskifteretten i en jordskiftesak kan gi en eller flere eiendommer bruksrett til en veg som allerede er bygget, mot vederlag.

Av kjennelsen fremgår det at verken grunnlovens § 105 eller § 113 står i veien for dette. Tema knyttet til grunnlovens bestemmelse om at den som «må gje frå seg sin faste … eigedom til offentleg bruk, skal … få fullt vederlag frå statskassa» blir slik Høyesterett ser det et tema for jordskifteretten.

Høyesterett oppsummerer avgjørelsen i avsnitt (58), slik:

Min konklusjon er etter dette at innpåkjøp er omfattet av jordskiftelovens § 3-9, og at verken lex specialis eller legalitetsprinsippet er til hinder for å behandle spørsmålet etter lovens kapittel 3. Forholdet mellom Grunnlovens § 105 og påløpte sakskostnader må eventuelt håndteres under jordskiftet.

Hva vil så skje med sakskostnadene i jordskiftesaken?

Høyesteretts uttalelse kan jo på mange måter oppfattes som en oppfordring til grunneierne om å prøve spørsmålet om grunnlovsstrid for jordskifteretten. Og det neste spørsmålet blir da: Er det så lurt?

Jordskifteretten fastsatte at avgjørelse om sakskostnader skulle utsettes. Verken Eidsivating lagmannsrett eller Høyesterett tilkjente sakskostnader i ankeomgangene. Spørsmålet er så om de av grunneierne som motsetter seg innpåkjøp kan kreve at rekvirenten skal dekke deres sakskostnader knyttet til advokatbistand i forbindelse med fastsettelse av vederlaget når prosessen kommer dit, eller kravet blir nektet fremmet av materielle grunner. En slik avgjørelse vil i så fall være i strid med ordlyden i jordskiftelovens § 7-8.

I forhold til denne problemstilling viser Høyesterett til noe som kanskje kan være en slags advarsel mot prosesslyst på dette området. Det står i avsnitt (51) en henvisning til HR-2023-1053 avsnitt 52, hvor det er stilt spørsmål ved «hvor langt Grunnloven § 105 egentlig medfører en plikt til å dekke ekspropriatens sakskostnader». Dette mer enn antyder at man kan ha en tung sak om man vil gjøre gjeldende at grunnloven alene gir hjemmel for å få dekket utgiftene til advokatbruk i en sak uten offentlig kjøper.

Det er tidligere fastslått at grunnloven ikke slår gjennom i forhold til tvangsfullbyrdelse av forhåndstiltredelse, hvor sakskostnadsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven legges til grunn (Rt 1994/1500). Det kan derfor anføres at det er den spesielle lovgivningen som gir grunnlag for sakskostnadsavgjørelsene i norsk rett, den ene eller den andre vei, og at grunnlovens § 105 ikke har noen selvstendig betydning i forhold til dette.

Når det evt. skal prosederes på at bestemmelsene i jordskiftelovens regler om sakskostnader er i strid med grunnloven er det naturlig å begynne med ordlyden i § 105. Å kjøpe seg inn på en allerede bygget veg, som i det aktuelle saksforholdet endatil har vært vedlikeholdt av det offentlig siden 1965, er vel neppe å kreve at grunneier må gi fra seg eiendom til offentlig bruk. Når et areal allerede er beslaglagt med veg er det alminnelige ekspropriasjonsrettslige utgangspunkt dessuten at grunneier ikke lider noe økonomisk tap ved ekspropriasjon av selve veggrunnen. Eiendomsretten er jo allerede befolket av bruksrettigheter opp til ørene slik at grunneier ikke påføres noe reelt økonomisk tap ved at flere bruker veien.

Jussen tilsier likevel at etableringen skjer gjennom innpåkjøp og deltakelse i det fremtidige vedlikeholdsfellesskap. Om øket trafikk kan være en ulempe for grunneieren er det i så fall et tema som handler om noe annet enn selve ervervet, og det kan i seg selv utelukke jordskifte fordi gjennomføringen ikke vil gi mer tjenlige forhold eller kommer i konflikt med lovens § 3-18 (ikke-taps-garantien).

I jordskifteloven er det sammenhengen mellom § 3-9 og § 3-20 som gir grunnlag for innpåkjøp, at det kan gjennomføres «bytte av bruksrett mot pengar». I veglovens § 53 tredje ledd er det fastsatt at innpåkjøp kan knyttes til en forholdsmessig del av kostnadene til anlegg og vedlikehold. Ved skjønn etter veglovens bestemmelser er det i § 60 andre ledd vist til jordskiftelovens § 5-7, som igjen viser til skjønnsloven og da ender vi opp med sakskostnadsreglene i denne lovens §§ 42-43 og 54 m.fl.

Det kan være grunn til å påpeke at skjønnslovens bestemmelser vanskelig kan beskrives som kategorisk lojale mot grunnlovens § 105, om den bestemmelsen i det hele tatt kan ha selvstendig betydning for hvordan ansvaret for kostnadene til advokatbistand skal plasseres. Det nærmeste vi kommer en slik tankegang er vel § 54 første ledd, som skal legges til grunn ved ekspropriasjon. Ordlyden i § 42 første ledd følger tett på dette, men det ligger åpenbare reservasjoner i begge bestemmelser om at utgiftene må være nødvendige, og det er unntaksregler bla. for overskjønn.

Jordskifteloven har flere bestemmelser som omfatter utgifter som ikke har med advokatbistand å gjøre. Dette omfatter bla. inngangs- og partsgebyr. Det er i loven regler om fordeling av disse kostnadene ut fra nytten i saken. I § 7-6 har jordskifteretten således en hjemmel for å velte hele ansvaret for de offentlige sakskostnadene over på den ene parten. En slik fordeling vil være aktuell ved en mer renskåret sak om innpåkjøp mot et pengevederlag. I motsetning til andre tilfeller der man bruker felles tiltak som virkemiddel, som kan gi nytte for flere enn rekvirenten, vil det være riktig å fastsette at rekvirenten dekker hele den offentlige utgiften med saken i de rene innpåkjøpstilfellene.

Jordskiftelovens § 7-8 slår sammen med § 7-9 tydelig fast at det kun er dersom det avsies dom i tvist at jordskifteretten kan pålegge en av partene å dekke den andre partens utgifter til advokatbistand og disse skal være «direkte knytte til tvistebehandlinga». Det betyr at jordskiftesaken, med unntak for tvistesaker som avgjøres med dom etter §3-13 og reglene som gjelder ved avvisning mv., kan gjennomføres uten at rekvirenten pådrar seg risiko for å betale for andre parters bruk av fagfolk.

Når Høyesterett skriver at forholdet mellom grunnlovens § 105 og påløpte sakskostnader må håndteres under jordskiftet er det, slik jeg oppfatter det, denne faglige bistanden det tenkes på. Hensynet til kostnadsfordeling for de offentlige kostnadene er ivaretatt ved det ovennevnte regelsett. Dette kan med andre ord gjøres til et spørsmål om jordskiftelovens §§ 7-8 og 7-9 er grunnlovsstridige på en slik måte at jordskifteretten kan pålegge rekvirenten å dekke andre parters utgifter til advokatbistand knyttet til bruksordningen.

Det er forståelig at Høyesterett ikke behandler dette på en mer avklarende måte og overlater det til jordskifteretten, ettersom det ikke var et selvstendig tema i saken og en prinsipiell avgjørelse antakelig forutsetter mer inngående gjennomgang av mer omfattende rettsstoff. Men det er min oppfatning at en slik gjennomgang neppe vil føre til at § 7-8 settes til side. En slik revolusjon er ikke norsk rett moden for.

Når Høyesterett har kategorisert innpåkjøp som felles tiltak kan det pekes på at situasjonen avviker betydelig fra det som er forholdet når det på en mer ensidig måte kreves erverv av mer jomfruelig grunn for å bygge ny vei. I slike tilfeller er det neppe mulig å beskrive gjennomføringen som et felles tiltak; innpåkjøp handler jo i sin essens om å betale seg inn i et allerede etablert felles tiltak. Da er det mer naturlig å beskrive forholdet som et renskåret grunnerverv og grunneierens vegring er i så fall mer beskyttelsesverdig enn ved innpåkjøp.

Ut fra slike betraktninger bør det være mulig å hevde at sakene om innpåkjøp skiller seg vesentlig ut fra saker med ekspropriasjon, om hjemmelen for innpåkjøp ligger nedfelt i jordskiftelovens § 3-9 eller veglovens § 53 første ledds andre setning. Det kan videre nevnes at det er en lang rekke saker som må behandles etter veglovens bestemmelse ettersom de verken handler om innpåkjøp i eksisterende veg eller noen annen form for felles tiltak.

Kanskje kan man snu problemstillingen og spørre om det er riktig at den som bruker veglovens § 53 med sikte på innpåkjøp i bygget veg må finne seg i å dekke grunneierens sakskostnader.

Når vegbygging skjer som felles tiltak, gjennom fysisk etablering og bygging av ny veg, skjer det av hensyn til partene i et større fellesskap innenfor det såkalte skiftefeltet. Om en eller flere av partene i en slik sak velger å benytte advokat kan det åpenbart gi en mer effektiv prosess, herunder i forhold til kryssende interesser, men det er vel vanskelig å pålegge kostnadsansvar i slike sammenhenger, hvor advokatarbeidet like mye kan handle om realitetsorientering og fornuftige valg, det å sannsynliggjøre en forsvarlig pris, mer enn hardkokt gjenstridighet.

Dette munner muligens ut i en mer selvfølgelig konklusjon som går på at advokaten bør velge ekspropriasjon og vegloven når det er nødvendig, og velge innpåkjøp eller annen form for felles tiltak etter jordskifteloven, når det er det mest hensiktsmessige. Et slikt valg er – om det er forsvarlig – ikke et forsøk på å få parten ut av et mulig kostnadsansvar, men heller å finne en fremgangsmåte som er hensiktsmessig. Så er det å håpe at grunneieradvokaten også kan se hensiktsmessigheten i slike valg, fremfor å lete etter grunner til å få en sak avvist, en trend i tiden kanskje, som virker unødvendig tyngende på rettsapparatet og er unødig kostnadsdrivende. Høyesteretts kjennelse er et godt skritt i riktig retning.

Så kan det vel tenkes at den hjemmel for innpåkjøp i eksisterende veg som er inntatt i veglovens § 53 får et mer begrenset virkefelt etter hvert. Det er likevel mulig at det er en større forskjell mellom ordlyden om at tiltaket «vil vere meir til gang enn skade» (veglovens § 53) og ordlyden om at det må foreligge utjenlige eiendomsforhold som kan bli mer tjenlige (jordskiftelovens §§ 3-2 og 3-3) enn det Høyesterett tidligere har antydet (Rt-1987-595 på side 598 jfr. HR-2023-1053 avsnitt 44).

Å kjøpe seg inn på en eksisterende vei vil vel oftest være mer til gagn enn til skade, også om det ikke er mulig å påvise såkalte utjenlige eiendomsforhold. Det betyr at veglovens § 53 noen ganger må benyttes for innpåkjøp, om man av en eller annen grunn ikke kommer over de lave tersklene i jordskiftelovens §§ 3-2 og 3-3. Det er likevel litt rart at man da som hovedregel må dekke kostnadene den gjenstridige grunneieren pådrar seg ved bruk av advokatbistand