- Ambisjonene for naturen må heves

Av Sverre Bromander, president i Juristforbundet

Stortinget skal om kort tid behandle regjeringens forslag til handlingsplan for naturmangfold. Regjeringen signaliserer lavere ambisjoner enn den internasjonale naturavtalen fra 2022, som Norge sluttet seg til.

Juristforbundet mener dette ikke holder mål og minner om at et helt sentralt verktøy for å bremse nedbyggingen av natur er kompetent forvaltning av lovverket.

Den internasjonale naturavtalen er et svar på den globale naturkrisen, der særlig nedbygging av natur har svekket økosystemer over hele verden, også i Norge. Regjeringens forslag til handlingsplan for naturmangfold (Meld. St. 35 2023-2024) skal behandles i Stortinget 30. januar. Den legger opp til et lavere ambisjonsnivå i Norge enn det naturavtalen krever globalt.

Naturavtalen følges ikke opp

Avtalen fra 2022 legger eksempelvis opp til, gjennom deltakende og helhetlig arealplanlegging, å redusere tapet av arealer som er viktige for naturmangfold, slik at det nærmer seg null innen 2030. Regjeringen begrenser seg til å arbeide for å redusere nedbyggingen innen 2030, og begrense netto tap av særlige viktige naturarealer innen 2050. Målet skal nås med utgangspunkt i lokalt selvstyre (gjennom plan- og bygningsloven), men er bare veiledende for kommunene.

Internasjonalt skal man restaurere 30 % av forringede økosystemer innen 2030, mens regjeringen bare vil kartlegge hva som er forringet og øke innsatsen for restaurering innen 2030. Naturavtalen krever effektivt vernet 30 % av både land- og havområder innen 2030, mens forslaget til handlingsplan bare legger opp til, gjennom vern eller «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak», å ha bevart minst 30 % av Norges landareal, inkludert Svalbard og Jan Mayen, innen 2030. Dessuten vurdere hvordan det skal fastsettes et mål om vern for havarealene.

Vi må gjøre mer enn å krysse fingrene

Juristforbundet mener Stortinget må sørge for at Norge effektivt reduserer nedbyggingen av norsk natur i samsvar med våre internasjonale forpliktelser. Da kan vi ikke videreføre dagens arealforvaltning, der kommunene så å si uhindret kan legge til rette for videre nedbygging av norsk natur. Det er også betenkelig at disse forpliktelsene i stor grad skal overlates til en instans (kommunene) som i mange tilfeller mangler juridisk kompetanse.

Som NRK har dokumentert, er kommunenes saksbehandling i arealsaker preget av systematiske lovbrudd, og store naturinngrep tillates uten at miljøkonsekvensene blir utredet. Da holder det ikke å krysse fingrene og håpe at kommunene «prøver å følge reglene», slik statsråd Erling Sande gjør.

Energi- og miljøkomiteen kom nylig med sin innstilling til stortingsmeldingen om handlingsplanen. Komiteen kom ikke til enighet om ett eneste forslag til tiltak for å styrke Norges oppfølging av naturavtalen. Stortinget vil etter alle solmerker ende med samme resultat, noe som i grove trekk betyr at norsk natur- og arealforvaltning vil fortsette som før.

Da kan kommuner som ikke har ansatt eller lytter til juridisk kompetanse, fortsatt komme til å tøye plan- og bygningsloven for å kunne tillate nedbygging av norsk natur. Det betyr at de ikke vil lytte til Stortinget.

Rettsvern for naturen

All natur ligger i en kommune, og forvaltningen – og da ivaretakelsen – av våre felles naturområder og strandsone er i stor grad opp til lokalpolitikere i hver enkelt kommune. Selv om disse kan oppleve hver dispensasjon som liten, dreier det seg samlet sett om svært store arealer, noe NRK har dokumentert i en rekke saker. Summen av arealendringer gjennom nedbygging, bruksendringer og oppstykking av landskapet vil ha store konsekvenser for livsvilkår og artsmangfold.

Samfunnet styres av lover og regler, også hvordan vi ivaretar naturen. Dagens omfattende nedbygging samsvarer ikke med eksisterende lovverk og internasjonale avtaler. Dispensasjoner fra byggeforbud og arealplaner er blitt hovedregelen snarere enn unntaket. Lokale politikere opplever ikke sjelden handlingsrommet som større enn hva som har vært Stortingets intensjon.

Alle lokalpolitikere har ikke inngående kunnskaper om lovverk og naturforvaltning. Jurister i kommunal forvaltning er en fagressurs som kan gi politikerne nødvendige råd og beslutningsstøtte. Dessverre er det for få kommuner som har tilstrekkelig juridisk kompetanse. Det er et statlig ansvar å styrke kommunene med midler til å ansette nødvendig kompetanse innen arealplanlegging og lovtolkning. Først da kan vi snakke om et rettsvern for naturen.