«Mangelfull universell utforming hindrer inkludering»

Av Stine Elde i Juristforbundets inkluderings- og mangfoldsutvalg

Norge tar mål av seg for å være et foregangsland innen likestilling. Likhetsbehandling, inkludering, mangfold og ikke-diskriminering flagges høyt både nasjonalt og internasjonalt. Dette gjelder blant annet for likestilling mellom kjønn, og ikke-diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse, etnisitet, religion, kultur, og seksuell orientering.

I Grunnloven stadfestes at intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Nærmere regulering finnes i likestillings- og diskrimineringsloven og arbeidsmiljøloven. Liknende regler gjenfinnes også i mange internasjonale konvensjoner.

Inkludering i arbeidslivet

Etter Grunnloven § 110 skal staten «legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.» Grunnlovsbestemmelsen gir ikke rettskrav på arbeid, men forarbeidene er tydelige på at det ikke kan «vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg», jf. Innst. S Nr. 220 (1954) s. 585.

Til tross for dette viser SSBs arbeidskraftundersøkelse fra 2021 at sysselsettingsraten for personer med funksjonsnedsettelse er på kun fire av ti, mot syv av ti i befolkningen som helhet (1).

I arbeidslivet har vernet mot diskriminering tradisjonelt stått sterkt. Likestillings- og diskrimineringsloven oppstiller blant annet et forbud mot direkte og indirekte diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse, en plikt til egnet individuell tilrettelegging, og plikt til universell utforming. Videre har EU utformet direktiver for økt tilgjengelighet og rettigheter i arbeidslivet. EUs webdirektiv (WAD) har ført til en utvidelse av kravet om universell utforming av IKT til å omfatte hovedløsninger for IKT «rettet mot eller stilt til rådighet for bruker». Plikten omfatter nettløsninger som intra- og ekstranett, automater og mobilapplikasjoner både for allmennheten, men også for dedikerte grupper brukere som f.eks. ansatte.

EUs tilgjengelighetsdirektiv (EAA) setter krav til like regler for tilgjengelighet for en rekke produkter og tjenester, blant annet datamaskiner, smart-TV-er, smarttelefoner, betalingsterminaler, minibanker, elektroniske kommunikasjonstjenester, og deler av transportsektoren. Formålet er blant annet ensartet regulering av tilgjengelighet, for å sikre fri bevegelse av tilgjengelige produkter og tjenester i EU, i tillegg til mer forutsigbare rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Hva er problemet?

Forskning har vist at personer med funksjonsnedsettelser i større grad ikke kommer i jobb, ikke klarer å beholde jobbene sine, eller vegrer seg for å skifte jobb (2). Fordommer og manglende kunnskap blir ofte pekt på som noen av de viktigste barrierene for økt inkludering, mer enn selve funksjonsnedsettelsen.

En vel så viktig faktor er manglende tilgang til digitale verktøy som brukes på arbeidsplassen. Solberg-regjeringen innførte inkluderingsdugnaden i 2018 med krav om at 5 % av nyansatte i staten skulle ha nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en. Nåværende regjering videreførte ikke kravet, med begrunnelse i at hovedtariffområdet i staten aldri nådde mer enn 2,5 %. Regjeringen har tatt inn en forutsetning i hovedtariffavtalen om at partene lokalt skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling. I Hurdalsplattformen sier Støre-regjeringen at de vil forplikte arbeidsgivere til å ansette flere med nedsatt funksjonsevne.

For å kunne arbeide som jurist i en hvilken som helst stilling, må du som et minimum kunne motta tildelte saker, søke i virksomhetens database, utforme skriftlige dokumenter, sende saken videre til leder og medarbeidere, og korrespondere med oppdragsgiver, klienter eller borgere. Du må med andre ord kunne forholde deg til virksomhetens saks- og arkivsystemer og systemer for HR, lønn og tidsregistrering.

EUs webdirektiv omfatter ikke interne saks- og fagsystemer eller administrative IKT-løsninger som kan nås via intra- og ekstranett. Kultur- og likestillingsdepartementet presiserer i forarbeidene til endringene i likestillings- og diskrimineringsloven fra 2021:

«Departementet har forståelse for synspunktene til FFO, HLF og KS om at kravene bør utvides til (også) å gjelde øvrige deler av arbeidslivet, men har valgt ikke å fremme et forslag om det.» (3)

Dette står i klar kontrast til Solberg-regjeringens handlingsplan «Bærekraft og like muligheter – et universelt utformet Norge» som blant annet sa:

«Produkter med gode brukskvaliteter i tråd med universell utforming har høy, generell kundetilfredshet, og universell utforming av IKT er samfunnsøkonomisk lønnsomt.» (4)

Universell utforming skaper et mer inkluderende samfunn

I Solberg-regjeringens handlingsplan står det videre:

Det er full oppslutning om at universell utforming skaper et mer inkluderende samfunn, og et stort flertall av de spurte i en holdningsundersøkelse mener at universell utforming ikke kommer i konflikt med andre krav. Det er også høy oppslutning om at myndighetenes prioritering av universell utforming bør fortsette.

Universell utforming er en samfunnskvalitet som bidrar til samfunnets bærekraft, økt likestilling og bedre fysiske og digitale omgivelser for alle. Ved styrket lovgiving, regelverk og kompetanseheving har det skjedd en positiv utvikling på en rekke sektorer. Det er viktig at dette videreføres og videreutvikles.

Etter et bevisst valg fra myndighetene gjelder likevel ikke forskriften om universell utforming av IKT for IKT-løsninger i virksomheter som sysselsetter arbeidstaker, og som brukes ved utøvelse av arbeid.

Virkeligheten vi må forholde oss til er at det ikke stilles krav til universell utforming av programmer for saksbehandling, arkivering, systemer for varsling og internkontroll, rekruttering, fakturabehandling og tids- og reiseregistrering.

Plikten omfatter imidlertid intranett og ekstranett og andre mobilapplikasjoner og nettløsninger.

Det som utelates er paradoksalt nok alle programmer som arbeidstaker trenger for å gjøre jobben sin, eller få ivaretatt sine rettigheter som arbeidstaker eller arbeidsgiver. Med disse forutsetningene skapes det effektive hindringer for at man skal kunne bruke og vise sine kvalifikasjoner. Å unnta ansattes digitale arbeidsverktøy fra krav om universell utforming, samsvarer dårlig med en realisering av Grunnlovens krav og nåværende og foregående regjeringers løfter.

Hva kan vi gjøre?

Det følger av Hurdalsplattformen at «[alle som kan og vil jobbe, skal få mulighet til det». Ett av tiltakene i Solberg-regjeringens handlingsplan var å utrede ytterligere krav til universell utforming av IKT og fysiske forhold i arbeidslivet.

Dette, sammen med påtrykk fra interesseorganisasjoner førte til at Kultur- og likestillingsdepartementet ba Barne- og familiedirektoratet utrede samfunnsøkonomiske konsekvenser av å innføre plikt til universell utforming av IKT som brukes i arbeidslivet. Utredningen er ferdigstilt og skal trolig offentliggjøres i nærmeste fremtid.

Først etter en slik endring kan alle få like muligheter til å utøve sin profesjon med mindre behov for fordyrende, individuell tilrettelegging som ikke kommer andre til gode. Dette vil også kunne redusere fordommer, endre holdninger og øke kunnskap om at det er samfunnsskapte løsninger som ofte er den største barrieren for reelt mangfold.

-------------------------------------

(1) SSB Arbeidskraftundersøkelsen

(2): Se blant annet Forskningsrådets kunnskapsoversikt «Funksjonshemmedes tilknytning til arbeidslivet

(3) Prop. 141 LS (2020-2021)

(4) Bærekraft og like muligheter - et universelt utformet Norge (2021-2025)