Verdens helseorganisasjon, IHR og konspirasjonsteorier

Av advokat Ola Tellesbø

Denne uka (27. mai - 1. juni) under Verdens helseforsamling er målet å få vedtatt en revidert utgave av det Internasjonale helseregulativet (IHR). Under Stortingets behandling av den nye § 4-3 a i smittevernloven 4. januar i år angrep Erna Solberg det hun omtalte som «alvorlige konspirasjonsteorier». Hvis lovforslaget ble vedtatt, skulle det innebære «at Norge overfører suverenitet til Verdens helseorganisasjon» (VHO).

Det er behov for oppklaring. Parallelt med behandlingen av nye § 4-3 a har VHO arbeidet med å revidere IHR. Gjeldende versjon er fra 2005. Innledningsvis i revisjonsarbeidet ble det foreslått omfattende endringer. De fleste av disse har falt under prosessen, men medlemsstatene er fortsatt uenige og det forhandles på selve helseforsamlingen. Det skal tas inn en definisjon av pandemi. Det blir opp til VHOs Generaldirektør å vurdere om det foreligger pandemi (nye Art. 12 (1)).

Foruten alle komiteene som allerede finnes, Krisekomite, Ekspertkomite, Gjennomføringskomite (Review Committee), er det foreslått i Art. 54bis en Etterlevelsekomite (Compliance Committee) for å faselitere og kontrollere implementeringen av IHR. Etterlevelsekomiteen skal ikke ha myndighet til å sanksjonere manglende etterlevelse. Det foreslås i tillegg til nasjonalt IHR-fokussenter å opprette nasjonal IHR-myndighet for å koordinere implementeringen av IHR på nasjonalt plan (Art. 4 (1 bis)).

Tilgang til helseprodukter var et problem under korona-krisen. Nye IHR skal tilrettelegge for lik tilgang til helseprodukter (nye Art. 13 (7)). Art. 18 inneholder ulike anbefalinger som Generaldirektøren kan gi. Det kan være medisinske undersøkelser, vaksinering, vaksinepass, karantene og isolering, sporing og innreiseforbud til berørte områder. Dette er imidlertid ikke nytt i nye IHR. Helsetiltak som medlemsstatene skal etterkomme, til forskjell fra anbefalinger, er “decontamination”, “deratting”, “disinfection” og “disinsection”, jf. gjeldende Art. 22 (3) og Art. 42. Anbefalingene derimot anses ikke som prosedyrer som faller inn under helsetiltak, jf. definisjonene gitt i Art. 1.

Bekymringen under Stortingets behandling av § 4-3 a var om bestemmelsen ga generalfullmakt for helsemyndighetene til å vedta isolering og karantene på (an-)befaling av Generaldirektøren uten at Stortinget var koblet inn. Norge har tilsluttet seg IHR uten at den har vært behandlet av Stortinget. Det følger av Grunnlovens § 28, annet ledd at traktater av «særlig stor viktighet, og i alle tilfeller traktater hvis iverksettelse etter Grunnloven nødvendiggjør en ny lov eller stortingsbeslutning blir først bindende når Stortinget har gitt sitt samtykke dertil», jf. Grl. § 28, annet ledd. IHR setter en 18 måneders frist for statene til å ratifisere deres tilslutning, jf. Art. 59 (1). Når fristen utløper, betraktes tilslutningen bindende. Dette skjedde for Norges del. Det har vært et spørsmål om IHR skulle ha vært forelagt Stortinget.

På den andre siden ga Stortinget allerede i 1952 i «Lov om vern mot overføring av smittsom sykdom fra utlandet m.v.» (karanteneloven) helsemyndighetene fullmakt til å sette i verk tiltak overfor personer «som antas å kunne bringe smittsomme sykdommer til Norge», jf. § 1, nr. 1. Da Stortinget i 1994 vedtok smittevernloven framgikk det av lovforarbeidene at forskriftene til karanteneloven bygde «i store trekk på det internasjonale karantenereglement av 25. mai 1951 utarbeidet av Verdens helseorganisasjon». Da Stortinget vedtok § 1-2 til smittevernloven, var det for å gi fullmakt til helsemyndigheten i hensikt «at man så langt som mulig søker å følge» anbefalingene til Europarådet og VHO, jf. Ot.prp.nr.91 (1992-1993).

Fullmaktshjemmelen i § 1-2 klargjør i fjerde ledd at lovens «bestemmelser gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat». I IHR-forskriftens § 14 har Helsedirektoratet fullmakt til å bestemme at Generaldirektørens anbefalinger skal være norsk rett. Forskriftens § 14 speiler i så måte de anbefalingen Generaldirektøren kan gi i medhold av IHR Art. 18.

Stortinget har således på et plan tatt stilling til IHR om enn ikke versjonen fra 2005. Stortinget har gjennom lovforarbeider selv bestemt at Norge vil følge Generaldirektørens anbefalinger så langt som mulig så fremt helsemyndighetene anser dette riktig. Et annet spørsmål er om fullmaktene skulle ha vært gitt til Kongen i Statsråd i stedet for helsemyndighetene. Hadde fullmakten vært gitt til Kongen i Statsråd, ville det ha vært regjeringen samlet sett som måtte treffe beslutningen om Norge skulle følge Generaldirektørens anbefalinger. At anbefalingene kan medføre inngrep i grunnlovfestede menneskerettigheter, er et argument for at kompetansen skulle ha ligget til Kongen i Statsråd. Dette ville også gitt Stortinget rett til «å la seg forelegge statsrådets protokoller» om inngrepene, jf. Grl. § 75, bokstav f.

Foruten at IHR-forskriften gir fullmakter til Helsedirektoratet til å treffe tiltak må selve tiltaket også hjemles i lov eller forskrift. Dette samme gjelder § 4-3 a som også er en kompetansebestemmelse til å fatte forskrift om selve tiltaket. Eksempelvis var hytteforbudet hjemlet i smittevernslovens §§ 1-2, 4-3 og 7-12. Karantene ved innreise var hjemlet i §§ 1-2 og 7-12. Siden IHR-forskriften gjelder internasjonal folkehelse og samarbeid, er dens anliggende kryssing av nasjonale grenser. På sin side gjelder § 4-3 a isolering, karantene og begrensninger i bevegelsesfrihet internt i riket. Det er således ingen direkte kobling mellom VHO og nye § 4-3 a.

Utfordringene har ligget på et annet plan. De første utkastene til revidert IHR etterlot tvil om hva man egentlig søkte å oppnå. Parallelt lå grunnlovsforslag på bordet om å fravike menneskerettighetene (derogasjon) i bestemte situasjoner etter vilkår som det vil være opp til Kongen (ikke Kongen i Statsråd) selv å avgjøre – til tross for at Stortinget fortsatt kunne møtes. Heldigvis falt forslaget 21.5.2024.

Det er i slike sammenhenger konspirasjonsteorier oppstår. En konspirasjonsteori er akademisk sett en hypotese som ikke kan avfeies før den er falsifisert på vitenskapelig grunnlag. Tilsvarende skal ytringsfriheten i et demokrati bidra til sannhetssøken og en opplyst offentlig samtale. Dersom det skulle være opp til et departement å bestemme om det er krise nok til å frata borgeren ytringsfrihet, kan det samme departementet gjøre det for nettopp å unngå sannhetssøken.

Slik opplevde borgeren korona-krisen hvor Facebook (Meta), i samarbeid med 100 mer eller mindre statlig sponsede såkalte faktasjekkere i den vestlige verden, sensurerte kvalifiserte og ukvalifiserte motmeninger. Det dempet ikke konspirasjonsteoriene.