Grunnlovsforslag: «Veivalget for rettsstaten vår»

Norske domstoler er frie og uavhengige – slik de må være i en velfungerende rettsstat. Det som vi i dag tar som en selvfølge kan imidlertid bli utfordret i framtiden. Selv om uavhengigheten fungerer i praksis, er den ikke nedfelt i Grunnloven.

Dette kan Stortinget endre 21. mai, når de skal stemme over fem lovforslag – som alle har til felles at de sikrer uavhengigheten til domstolene.

Grunnlovsforslagene er de samme som Domstolkommisjonen kom med i sin rapport for flere år siden. Et av forslagene er at det bør settes et tak på antall dommere i Høyesterett. Dette for å hindre at en regjering i framtiden kan finne det for godt å innsette så mange dommere de vil - av den regjeringsvennlige typen - for på den måten å sikre flertall når det kommer til saker som er viktige for regjeringen å få viljen sin i. 

Veisperringene vi trenger

Stortinget står med andre ord foran et veiskille 21. mai. Vil de holde muligheten åpen for at landet vårt kan bevege seg i retning av Polen, Ungarn og andre land vi ikke liker å sammenligne oss med? Land hvor vi har sett at domstolene har blitt angrepet og undergravet, slik at de ikke skulle være i stand til å forsvare sivilsamfunnet, rettsstaten og mindretallet. Eller skal de sørge for at den veien stenges grundig, ved å sikre at domstolene ikke kan bli brukt som en brikke i et politisk spill i framtiden?

Grunnlovsforslagene er veisperringene vi trenger for å bidra til at den veien ikke er fremkommelig hos oss. Det som er typisk for slike veisperringer er at nesten ingen bryr seg eller savner dem før vi virkelig trenger dem. Men da er det som regel for sent. For da ligger veien åpen. 

Uavhengige domstoler er ikke en rettighet eller et gode for dommere, men en grunnleggende og helt kritisk del av vår konstitusjonelle struktur. Det er en særdeles viktig rettssikkerhetsgaranti for alle – ikke bare de som må møte i retten. Demokratiet bygger på et grunnleggende kompromiss mellom respekt for flertallets prioriteringer og beskyttelse eller ivaretakelse av mindretallets rettigheter og friheter. Flertallet er representert igjennom Stortinget, mens den dømmende makt er sentral for å ivareta mindretallet. 

Utrygt å la være

Grunnlovsforslagene er egentlig bare minimumsstandarder for hvordan en fri og uavhengig tredje statsmakt bør se ut. Videre er de langt på vei egentlig bare en kodifisering – fastslåing – av det som allerede er gjeldende rett her til lands. Forslagene beskriver hvordan det er i dag, det er ikke noe nytt eller fremmed som innføres. Dette er trygt. Samtidig er det noe utrygt ved å ikke gjøre det. Og for egen del så er det vanskelig å føle seg trygg på politikere som ikke ønsker å gi domstolen – den tredje statsmakt, som ofte kontrollerer de andre – denne beskyttelsen i Grunnloven. 

Våre politikere er ofte opptatt av å betone sine posisjoner i kampen om demokrati og rettsstat i utenrikspolitikken. Men er de like interessert i å gjøre det innenrikspolitisk? Dette er et ansvar som hviler på enhvers tid politikere – og et ansvar vi håper de velger å ta også denne gangen.

Spørsmålet er om våre politikere bryr seg nok til å stenge den veien. For man må gjøre de nødvendige forberedelser før det er behov. For når det er behov er det som regel for sent. Det er dette som kalles beredskap.